1.3 Faghistorien i grunnriss — klassikerne (kun flervalgslag) ⚠

Fellesbetegnelsen på grunnleggerverkene fra sosiologiens tidlige fase, skrevet i tiårene rundt år 1900, som fortsatt leses fordi begrepene deres er i bruk.

At en tekst er klassisk i faglig forstand, betyr ikke at den er utdatert eller bare av historisk interesse. Det betyr at den har levert begreper som senere forskning fortsatt bruker, ofte i omarbeidet form.

Distinksjonen som avgjør hvordan du bruker stoffet: i SOS1004 møter du klassikerne som faghistorie og flervalgsstoff — du skal kunne plassere dem. I et teoriemne som SOS2001 møter du dem som analyseverktøy — der skal du kunne bruke dem. Å forveksle de to nivåene er nettopp feil #10, altså å importere klassikerstoff som ikke etterspørres.

Betegnelsen på den samfunnsendringen sosiologien ble til for å forstå: industrialisering, urbanisering, framveksten av markeder og statsapparater, og oppløsningen av lokale, personlige bånd.

De klassiske teoretikerne stilte i realiteten samme spørsmål med ulike ord: hva holder et samfunn sammen når det gamle limet er borte? Svarene sprikte, og det er sprikene som er de klassiske posisjonene.

Hvorfor dette er nyttig å kunne selv om det bare testes i flervalgsdelen: det gjør navnene lettere å huske. Hver klassiker er et svar på det samme spørsmålet, og du kan gjenkjenne hvem som er hvem ut fra hvilket svar han ga.

Hos Marx er det moderne samfunnet organisert rundt eierskapet til produksjonsmidlene — fabrikker, maskiner, jord, kapital. De som eier dem, og de som må selge arbeidskraften sin for å leve, utgjør to klasser med motsatte interesser.

Klasse er hos Marx altså ikke et spørsmål om inntektsnivå eller livsstil, men om posisjon i produksjonen: eier du, eller selger du arbeidskraft?

Distinksjonen mot dagens klassebegrep: moderne norsk klasseforskning bruker et bredere begrep, der både økonomiske og kulturelle ressurser inngår, og der yrke er den vanligste inndelingen. Å gjenkjenne at det klassiske klassebegrepet er snevrere og eiendomsbasert, er en typisk flervalgsdistinksjon.

Tilstanden der arbeideren står fremmed overfor sitt eget arbeid: han bestemmer ikke hva som lages, hvordan det lages, eller hva som skjer med produktet, og arbeidet blir bare et middel til å skaffe lønn.

Kjernen er tap av kontroll og sammenheng. Arbeidet er ikke lenger et uttrykk for den som utfører det.

Distinksjonen mot nabobegrepet, og den er den viktigste i hele kapitlet: fremmedgjøring er en tilstand hos den enkelte i arbeidsforholdet. Anomi — som er Durkheims begrep, og som du møter i avsnittet om sosiale fakta og solidaritet — er en tilstand i samfunnet der normene er uklare. Å bytte om på disse to er den vanligste faghistoriske forvekslingen, og den er derfor en klassisk distraktor.

Ideen om at samfunnsendring springer ut av motsetninger mellom grupper med ulike interesser, ikke ut av gradvis tilpasning eller felles verdier.

Dette er en generell analysemåte mer enn en enkelt påstand, og den lever videre langt utenfor sitt opphav. Når moderne forskning undersøker interessemotsetninger mellom parter i arbeidslivet eller kamp om fordeling av goder, er det denne linjen i faghistorien den står i.

Distinksjonen mot det tredje svaret i eksempel 1: der konfliktperspektivet ser samfunnet som holdt sammen av maktforhold, ser Durkheims linje det som holdt sammen av gjensidig avhengighet og felles normer. De to er ikke bare ulike svar — de er ulike måter å stille spørsmålet på, og begge er i bruk i dag.

Den historiske prosessen der stadig flere områder av livet innrettes etter systematisk beregning av hvilke midler som best oppnår et gitt mål — i stedet for etter tradisjon, følelse eller vane.

Rasjonalisering er hos Weber verken framskritt eller forfall, men begge deler. Den gir effektivitet, forutsigbarhet og likebehandling. Samtidig fortrenger den andre måter å begrunne handling på, og gjør verden mindre meningsfylt for den som lever i den.

Distinksjonen som er verdt å gjenkjenne: rasjonalisering betyr ikke at folk blir klokere eller mer fornuftige. Det betyr at en bestemt form for tenkning — beregning av midler mot mål — brer seg til stadig nye områder.

Organisasjonsformen som svarer til rasjonaliseringen: en hierarkisk organisasjon med faste stillinger, skriftlige regler, klar arbeidsdeling, ansettelse etter kvalifikasjoner og saksbehandling uten hensyn til person.

Poenget hos Weber er at byråkratiet er teknisk overlegent for store, komplekse oppgaver, nettopp fordi det er upersonlig. Likebehandling forutsetter at saksbehandleren ikke tar hensyn til hvem søkeren er.

Distinksjonen mot dagligtalens «byråkrati»: i dagligtale betyr ordet tungrodd papirmølle. Hos Weber er det en analytisk beskrivelse av en organisasjonsform, med både styrke og skyggeside. Denne forskjellen mellom faglig og dagligdags betydning er nettopp den typen distinksjon en breddesjekk kan bygge et spørsmål på.

Der begrepet lever videre: den norske velferdsstaten er bygget av byråkratier i denne forstand, og spenningen mellom regelstyrt likebehandling og individuelt tilpasset hjelp er et gjennomgående tema i kap. 3.1.

Webers mest kjente enkeltstudie, som undersøker hvordan en bestemt religiøs livsholdning kan ha bidratt til å gjøre den moderne kapitalismen mulig.

Kjernen i argumentet er at en religiøs plikt til nøysomhet, flid og verdslig arbeid førte til at overskudd ble reinvestert i stedet for brukt opp. Dermed kunne en religiøs motivasjon få en økonomisk virkning ingen hadde tilsiktet.

Distinksjonen som gjør begrepet til flervalgsstoff: studien er et motargument mot en rent økonomisk forklaring av historisk endring. Poenget er at forestillinger og verdier kan ha materielle konsekvenser — ikke bare omvendt.

Kravet om at forskeren skal skille mellom å beskrive og forklare hvordan noe er, og å ta stilling til hvordan det bør være.

Weber mente at valget av forskningstema alltid er styrt av hva forskeren finner viktig, og at det er uunngåelig. Det som kan kreves, er at analysen ikke smugler inn en vurdering under dekke av en beskrivelse.

Hvorfor dette har direkte betydning for din egen besvarelse: det er nøyaktig denne linjen sensor følger på et politisk betent tema. Å beskrive en posisjons sterkeste begrunnelse er faglig arbeid. Å felle en dom over den er det ikke. Og motsatt: å pakke inn et godt belagt forskningsfunn i «noen mener» er ikke nøytralitet, men upresishet. Skillet mellom et normativt stridsspørsmål og et empirisk funn er selve håndverket i dette faget.

Durkheims betegnelse på måter å handle, tenke og føle på som finnes utenfor det enkelte individet, og som virker inn på det med en tvingende kraft: språk, rettsregler, moral, valuta, skikker.

Poenget er at slike forhold ikke kan forklares ut fra psykologien til enkeltpersoner. De er der før den enkelte, og de består etter henne. Durkheims metodiske regel var derfor at sosiale fakta skal forklares med andre sosiale fakta.

Distinksjonen som er verdt å kjenne igjen: dette er faghistoriens tidligste formulering av strukturbegrepet du møtte i kap. 1.1. Å gjenkjenne slektskapet gjør begge lettere å huske.

Den økende spesialiseringen av oppgaver i moderne samfunn, som Durkheim behandlet ikke bare som en økonomisk kjensgjerning, men som et spørsmål om samhold.

Hans argument var at spesialisering skaper gjensidig avhengighet: fordi vi gjør forskjellige ting, trenger vi hverandre. Det som binder sammen, er dermed ikke likhet, men ulikhet som utfyller.

Distinksjonen mot det klassiske konfliktperspektivet: der Marx ser arbeidsdelingen som en kilde til fremmedgjøring og maktforhold, ser Durkheim den som en kilde til nye bånd. Denne motsetningen er selve grunnspenningen i faghistorien, og den kan brukes som huskeknagg for begge.

De to formene for samhold Durkheim skiller mellom.

Mekanisk solidaritet finnes i små samfunn med liten arbeidsdeling. Folk holdes sammen fordi de ligner hverandre: samme arbeid, samme tro, samme livsform.

Organisk solidaritet finnes i store samfunn med omfattende arbeidsdeling. Folk holdes sammen fordi de er forskjellige og derfor avhengige av hverandre.

Distinksjonen som testes, og hvordan du husker den: navnene er lette å bytte om. Knagen er ordet «organisk»: en organisme består av ulike organer som gjør ulike ting og ikke kan klare seg uten hverandre. Organisk solidaritet er altså den som bygger på forskjellighet — og dermed den moderne.

Tilstanden der samfunnets normer er uklare, svekkede eller motstridende, slik at den enkelte mangler holdepunkter for hva som forventes og hva som er rimelig å strebe etter.

Durkheim knyttet anomi til perioder med rask endring, der de gamle reglene har mistet kraft før nye har festet seg. Tilstanden er altså en egenskap ved situasjonen, ikke ved personen.

Distinksjonen mot nabobegrepet, gjentatt fordi den er kapitlets viktigste: anomi handler om normløshet i samfunnet. Fremmedgjøring, som er Marx' begrep fra avsnittet om klasse, eiendom og konflikt, handler om tap av kontroll i arbeidsforholdet. Blir du bedt om å velge mellom de to i et flervalgsspørsmål, er nøkkelordet i beskrivelsen enten normer eller arbeid.

Durkheims undersøkelse av selvmordsrater, som er faghistoriens mest kjente demonstrasjon av at et fenomen som virker dypt personlig, likevel har et sosialt mønster.

Grepet han gjorde: i stedet for å spørre hvorfor en bestemt person tok livet sitt, undersøkte han hvorfor raten varierte systematisk mellom grupper og perioder. Da viste det seg at variasjonen fulgte grad av sosial integrasjon og regulering — altså sosiale forhold, ikke individuelle.

Hvorfor studien fortsatt nevnes: den er et tidlig eksempel på nettopp den nivåkoblingen du møtte i kap. 1.1. Fenomenet oppleves på mikronivå og forklares på makronivå, og det ene motsier ikke det andre. Merk samtidig at studien i dag også brukes som eksempel på metodiske fallgruver, blant annet på hvor usikre og ulikt registrerte historiske data kan være.

Goffman beskriver stigma som et kjennetegn som er dypt diskrediterende i en gitt sosial sammenheng, og som endrer hvordan andre møter den som bærer det.

Kjernen hos Goffman ligger i samhandlingen: stigmaet virker i møtet mellom mennesker, i blikk, unnvikelser og forsøk på å skjule eller håndtere kjennetegnet.

Distinksjonen du må holde orden på: Goffman beskriver stigma i interaksjonen. Senere arbeid av Link og Phelan legger til den strukturelle mekanismen — merking, stereotypi, atskillelse, statustap og diskriminering, og at alt dette forutsetter makt. Makt-premisset er altså ikke Goffmans; å tilskrive ham det er en faglig feil. Hele behandlingen ligger i kap. 6.2.

Becks tese er at moderne samfunn i økende grad må håndtere risikoer det selv har produsert — miljøtrusler, teknologiske farer, finansiell ustabilitet — i stedet for farer som kommer utenfra.

Slike risikoer har to trekk han fremhever: de kjenner ikke landegrenser, og de er ofte usynlige for sansene, slik at kunnskap om dem er avhengig av vitenskap.

Distinksjonen som må skrives ut når begrepet brukes: skill risiko-produksjon fra risiko-fordeling. Det at samfunnet produserer nye farer, er ett spørsmål. Hvordan farene rammer ulikt, er et annet — og risikoer fordeler seg ikke som goder. Begrepet behandles i kap. 7.1.

Berger står for den klassiske formuleringen av tanken om at religionens samfunnsmessige betydning ville avta med moderniseringen.

Det som gjør posisjonen interessant i dag, er at den er blitt prøvd mot data og har måttet justeres. Utviklingen har vist seg mer sammensatt enn tesen forutsa, som du så i empirikort 3.

Distinksjonen mot Furseths begrep: sekularisering i den klassiske forstanden er én prosess med én retning. Furseths religiøse kompleksitet er flere prosesser som kan gå i ulike retninger samtidig. Å kjenne begge og si hva som skiller dem, er redegjørelseskravet i kap. 6.1. Dette er stoff du bør kjenne til her, og som du lærer ordentlig der.

Skillet mellom to former for sosial tilknytning: Gemeinschaft, det nære fellesskapet bygget på slekt, sted og personlige bånd, og Gesellschaft, samfunnet bygget på kontrakt, bytte og upersonlige forbindelser.

Distinksjonen som kan testes: paret ligner Durkheims mekanisk og organisk solidaritet, og de to blandes lett. Forskjellen ligger i vinklingen. Tönnies beskriver typer av tilknytning mellom mennesker; Durkheim beskriver hva som holder samfunnet sammen. Overlappet er reelt, og det er nettopp derfor et flervalgsspørsmål kan bygge på det.

Simmels bidrag er å studere de små, gjentatte samhandlingsformene — og storbyen som den sammenhengen der de endres.

Hans mest gjenkjennelige poeng er at bylivet krever en viss reservasjon: mengden av inntrykk og møter gjør at man ikke kan forholde seg personlig til alle, og en viss avmålthet blir en nødvendig beskyttelse.

Distinksjonen som plasserer ham: der Marx, Weber og Durkheim arbeider på makronivå, arbeider Simmel på mikronivå. Han er faghistoriens tidlige samhandlingssosiolog, og linjen fra ham går videre til Goffman.

Ideen om at ressurser finnes i flere former som kan veksles inn i hverandre: økonomisk kapital (penger og eiendom), kulturell kapital (utdanning, kunnskap, smak og fortrolighet med det som verdsettes) og sosial kapital (nyttige forbindelser).

Poenget er at ulikhet ikke bare handler om penger. To familier med lik inntekt kan ha svært ulike forutsetninger for å hjelpe barna gjennom utdanningssystemet.

Hvor du faktisk trenger dette: kapitalformene brukes i norsk klasseforskning, blant annet i den kartleggingen du så i empirikort 1, og de dukker opp igjen i kap. 5.3. Der lærer du dem i den formen emnet bruker. Her er det nok å kjenne igjen de tre ordene.

Tanken om at makt ikke bare er noe som forbyr og undertrykker ovenfra, men også noe som virker gjennom rutiner, kategorisering og kunnskap — og som former hvordan folk oppfører seg uten at noen gir ordre.

Eksemplene er hentet fra institusjoner som skoler, sykehus og fengsler, der tidsplaner, journalføring og inndeling av mennesker i kategorier er selve mekanismen.

Distinksjonen som kan testes: dette er et annet maktbegrep enn det klassiske, der makt er noe én part har og bruker mot en annen. Å kjenne igjen at makt her beskrives som produktiv og spredt i stedet for forbydende og konsentrert, er nok på gjenkjenningsnivå.

Samlebetegnelsen på de begrepsparene som ligger nær nok hverandre til at flervalgsspørsmål bygges på dem. Dette er kapitlets mest eksamensnyttige oppslag, og det er verdt å lære utenat.

Anomi mot fremmedgjøring — normløshet i samfunnet mot tap av kontroll i arbeidet.
Mekanisk mot organisk solidaritet — samhold gjennom likhet mot samhold gjennom forskjellighet og avhengighet.
Gemeinschaft og Gesellschaft mot de to solidaritetsformene — typer av tilknytning mot det som binder samfunnet sammen.
Byråkrati i faglig mot dagligdags betydning — organisasjonsform med regler og upersonlig saksbehandling mot tungrodd papirmølle.
Rasjonalisering mot opplysning — utbredelsen av en bestemt tenkemåte mot at folk blir klokere.
Goffmans stigma mot makt-premisset — det diskrediterende kjennetegnet i samhandling mot den strukturelle mekanismen som forutsetter makt, og som er Link og Phelans tilføyelse.

Slik brukes lista: når du møter et faghistorisk flervalgsspørsmål, sjekk først om det er ett av disse parene som testes. Er det det, ligger svaret i å avgjøre hvilket nøkkelord beskrivelsen bruker — normer eller arbeid, likhet eller forskjellighet, samhandling eller struktur.