1.2 Keynesiansk modell

Da økonomifaget ble snudd på hodet

Det er 1930-tallet. Verden er midt i den verste økonomiske krisen i moderne tid – Den store depresjonen. Fabrikker står stille, millioner er arbeidsledige, og folk mister hjemmene sine. Den klassiske økonomiske teorien hevder at markedet vil ordne opp selv: bare vent, og prisene og lønningene vil justere seg slik at alle som vil jobbe, finner seg en jobb.

Men det skjer ikke. Krisen bare fortsetter, år etter år. Og inn på scenen trer en britisk økonom som skal forandre alt: John Maynard Keynes.

I 1936 publiserer Keynes sitt hovedverk, The General Theory of Employment, Interest and Money. Budskapet er provoserende enkelt: markedet regulerer ikke alltid seg selv. Økonomien kan bli sittende fast i en tilstand med høy arbeidsledighet – og bare staten kan dra den ut.

Keynes pekte på tre viktige innsikter. For det første: etterspørselen styrer produksjonen på kort sikt. Det nytter ikke at folk vil jobbe hvis ingen vil kjøpe det de lager. For det andre: lønninger og priser er stive nedover – de tilpasser seg ikke raskt nok til å gjenopprette likevekt. Og for det tredje: staten må gripe inn med aktiv finanspolitikk for å få hjulene i gang igjen.

Konsumfunksjonen – hva gjør du med en ekstra tusenlapp?

I hjertet av Keynes' modell ligger et enkelt spørsmål: Hva gjør du hvis du plutselig får tusen kroner ekstra i inntekt? Sparer du alt, eller bruker du noe av det?

De fleste av oss bruker en del og sparer resten. Keynes uttrykte dette som konsumfunksjonen: $C = c_0 + c_1 \cdot Y_d$. Her er $c_0$ det vi kaller autonomt konsum – det du bruker uansett, selv om inntekten din var null (kanskje du lever på sparepenger eller lån). Og $c_1$ er den marginale konsumtilbøyeligheten – andelen av hver ekstra krone du bruker på konsum.

Hvis $c_1$ er 0,8, betyr det at du bruker 80 øre av hver nye krone og sparer 20 øre. Denne lille parameteren har enorme konsekvenser, som vi snart skal se.

Samlet etterspørsel i økonomien kalles AD (Aggregate Demand), og den følger den kjente formelen: $AD = C + I + G + (X - M)$. I Keynes' modell er det etterspørselen som bestemmer produksjonen, ikke omvendt – i hvert fall så lenge det er ledig kapasitet i økonomien.

Multiplikatoreffekten – pengens snøballeffekt

Her kommer det geniale – og kanskje mest overraskende – ved Keynes' teori. Når staten bruker én milliard kroner ekstra, vokser ikke BNP med bare én milliard. Det vokser med mer enn én milliard. Hvordan er det mulig?

Tenk deg at staten bygger en ny bro for 100 millioner kroner. Disse pengene går til byggearbeidere og materialeleverandører. Byggearbeiderne bruker 80 prosent av sin nye inntekt – la oss si 80 millioner – på konsum: mat, klær, underholdning. Disse 80 millionene blir inntekt for andre – butikkeiere, restauranteiere, kinodrivere – som igjen bruker 80 prosent, altså 64 millioner. Og slik fortsetter det, runde for runde.

Totalt blir effekten: $100 + 80 + 64 + 51{,}2 + \ldots = 500$ millioner. Det er fem ganger den opprinnelige investeringen! Denne forsterkningseffekten kalles multiplikatoreffekten, og den enkle multiplikatoren er $\displaystyle m = \frac{1}{1 - c_1}$. Med $c_1 = 0{,}8$ blir multiplikatoren $\displaystyle \frac{1}{0{,}2} = 5$.

I virkeligheten er multiplikatoren mindre fordi vi har skatt og import. Med skattesats $t$ og importandel $z$ blir formelen: $\displaystyle m = \frac{1}{1 - c_1(1 - t) + z}$. For Norge, med høy importandel og relativt høye skatter, er multiplikatoren trolig rundt 1,5 til 2 – altså mye lavere enn 5, men fortsatt vesentlig.

Spareparadokset – når fornuft blir farlig

Keynes hadde enda en overraskelse: spareparadokset. Det høres ut som en selvmotsigelse, men det er faktisk logisk.

Tenk deg at alle i Norge plutselig blir engstelige for fremtiden og bestemmer seg for å spare mer. Hver enkelt person handler fornuftig. Men hva skjer samlet? Når alle sparer mer, faller konsumet. Når konsumet faller, selger bedrifter mindre. Når bedrifter selger mindre, kutter de produksjonen og sier opp folk. Når folk mister jobben, faller inntektene. Og med lavere inntekter kan total sparing faktisk falle – selv om alle prøver å spare mer.

Dette er et eksempel på det økonomer kaller en sammensetningsfeilslutning: det som er rasjonelt for den enkelte, er ikke nødvendigvis bra for fellesskapet. Keynes brukte dette som et av sine sterkeste argumenter for at staten må motvirke nedgangstider med økte utgifter – nettopp når folk selv trekker inn.

Men den keynesianske modellen har sine begrensninger. Den fungerer best når det er ledige ressurser i økonomien. Den overser tilbudssiden fullstendig, den tar ikke hensyn til rente- og valutakurseffekter, og i en åpen økonomi som Norge lekker mye etterspørsel ut gjennom import.

Oppsummering

John Maynard Keynes revolusjonerte makroøkonomien med tre kjernebudskap: etterspørselen styrer produksjonen på kort sikt, lønninger og priser er stive nedover, og staten må gripe inn aktivt. Konsumfunksjonen viser at vi bruker en fast andel av ekstra inntekt på konsum. Multiplikatoreffekten forklarer hvordan en økning i offentlige utgifter forsterkes gjennom økonomien. Spareparadokset viser at det som er rasjonelt for den enkelte, kan være skadelig for helheten. Modellen fungerer best i lavkonjunkturer med ledig kapasitet.