2.3 Islam – tro og grunnlag

En religion bygget på fem søyler

Fem ganger om dagen vender nesten to milliarder mennesker seg mot den samme byen -- Mekka -- for å be. Islam er verdens nest største religion, og tilhengerne kalles muslimer. Religionen oppstod på den arabiske halvøy på 600-tallet e.Kr. og spredte seg raskt. Ordet «islam» betyr «underkastelse» eller «overgivelse» til Guds vilje, og en muslim er «en som underkaster seg».

Islam ser seg selv som den siste i rekken av åpenbaringer fra den ene Gud. Ifølge islamsk tradisjon har Gud sendt profeter til alle folkeslag -- deriblant Adam, Noah (Nuh), Abraham (Ibrahim), Moses (Musa) og Jesus (Isa) -- men mennesker har gang på gang forvrengt eller glemt budskapet. Muhammad forstås som «profetenes segl», den siste profeten som brakte Guds fullstendige og uforanderlige åpenbaring gjennom Koranen. Denne forståelsen er grunnleggende for å forstå islams forhold til jødedom og kristendom.

I dette kapittelet ser vi på islams opprinnelse, profeten Muhammad, de sentrale hellige tekstene, de seks trosartiklene og de fem søylene som utgjør grunnlaget for islamsk tro og praksis.

Muhammad og Koranen

Muhammad ibn Abdullah ble født rundt 570 e.Kr. i Mekka, et viktig handels- og religiøst senter. Han vokste opp som foreldreløs og ble kjent som en pålitelig handelsmann. Ifølge islamsk tradisjon mottok han den første åpenbaringen fra Gud gjennom engelen Jibril (Gabriel) i en hule på fjellet Hira rundt år 610. Åpenbaringene fortsatte over omtrent 23 år og utgjør til sammen Koranen. Muhammad forkynte budskapet om den ene Gud i Mekka, men møtte sterk motstand. I 622 e.Kr. emigrerte han og hans tilhengere til Medina -- en hendelse kjent som hijra, som markerer starten på den islamske tidsregningen. I Medina ble han både religiøs og politisk leder. I 630 vendte han tilbake til Mekka, og han døde i Medina i 632.

Det mest grunnleggende begrepet i islamsk teologi er tawhid -- Guds absolutte enhet og unikhet. Tawhid innebærer at Gud (Allah) er den eneste guddommen, uten partnere eller likemenn. Å sette noe ved siden av Gud -- kalt shirk -- anses som den alvorligste synden. Sura 112 uttrykker dette i sin reneste form: «Si: Han er Gud, den Ene, Gud, den Evige. Han har ikke avlet og er ikke blitt avlet, og ingen er Hans like.»

Koranen (al-Qur'an, «resitasjonen») er islams hellige bok -- ifølge muslimer Guds uforandrede ord, åpenbart på arabisk. Den består av 114 kapitler (suraer) og ble samlet i sin nåværende form under kalif Uthmans ledelse (ca. 650). Ved siden av Koranen er hadith og sunna sentrale kilder: Hadith er overleveringer om hva Muhammad sa, gjorde eller godkjente, og de mest anerkjente sunni-samlingene er Sahih al-Bukhari og Sahih Muslim. Sunna er Muhammads levemåte, som fungerer som forbilde. Sammen utgjør disse grunnlaget for islamsk rettslære, sharia (bokstavelig «veien til vannkilden») -- et system av normer utledet fra Koranen, hadith, konsensus (ijma) og analogi (qiyas).

De seks trosartiklene

Ved siden av de fem søylene har islam seks sentrale trosartikler (arkan al-iman) som utgjør det teologiske grunnlaget. Den første er tro på Gud (Allah) -- islams strengt monoteistiske gudsbegrep. Gud er én (tawhid), evig, allmektig og barmhjertig, og beskrives i Koranen gjennom 99 skjønne navn, som «den barmhjertige» (ar-Rahman) og «den nåderike» (ar-Rahim). Den andre er tro på englene (mala'ika) -- åndelige vesener skapt av lys, der Jibril (Gabriel) er den viktigste fordi han formidlet Koranen.

Den tredje er tro på de hellige bøkene: Islam anerkjenner at Gud har sendt Toraen (Tawrat) til Moses, Salmene (Zabur) til David, Evangeliet (Injil) til Jesus, og Koranen til Muhammad -- der Koranen er den endelige og uforanderlige åpenbaringen. Den fjerde er tro på profetene: Gud har sendt profeter til alle folkeslag, og Koranen nevner 25 ved navn, med Muhammad som den siste -- «profetenes segl».

Den femte er tro på dommens dag (yawm al-qiyama): Alle mennesker vil stå til regnskap for sine handlinger -- de rettferdige belønnes med paradis (janna), de urettferdige straffes i helvete (jahannam). Den sjette er tro på forutbestemmelsen (qadar): Gud har kunnskap om og makt over alt som skjer, samtidig som mennesket har en viss valgfrihet og er ansvarlig for sine handlinger. Forholdet mellom Guds allmakt og menneskets frie vilje er et viktig teologisk diskusjonstema. Koranens åpningssure, al-Fatiha, som resiteres i hver bønn, sammenfatter kjernen: Guds enhet og barmhjertighet, menneskets tilbedelse og bønnen om rettledning. Suren kalles «Bokens mor» (umm al-kitab).

De fem søylene

De fem søylene (arkan al-islam) er de grunnleggende religiøse pliktene alle muslimer forventes å følge -- selve rammeverket for islamsk praksis. Den første søylen er trosbekjennelsen (shahada): «Det er ingen gud uten Gud, og Muhammad er Guds sendebud.» Å uttale shahada med oppriktig overbevisning foran vitner er det som gjør en person til muslim, og den uttrykker islams to grunnprinsipper: monoteisme og anerkjennelsen av Muhammad som profet.

Den andre søylen er bønnen (salat). Muslimer oppfordres til å be fem ganger daglig -- ved daggry (fajr), midt på dagen (dhuhr), ettermiddag (asr), solnedgang (maghrib) og kveld (isha) -- vendt mot Mekka, med et bestemt mønster av stående, bøyende og knelende stillinger. Fredagsbønnen (jumu'a) er en fellesbønn i moskeen med preken (khutba). Den tredje søylen er fasten i måneden ramadan (sawm), der muslimer faster fra soloppgang til solnedgang for å styrke selvdisiplin og medfølelse. Ramadan avsluttes med feiringen eid al-fitr.

Den fjerde søylen er den religiøse avgiften (zakat) -- muslimer med tilstrekkelige midler gir vanligvis 2,5 prosent av formuen til veldedige formål, fordi rikdom forstås som en gave fra Gud. Den femte søylen er pilegrimsreisen til Mekka (hajj), som alle som er i stand til det forventes å gjennomføre minst én gang i livet. Hajj inkluderer å gå rundt Kabaen syv ganger (tawaf), å gå mellom høydene Safa og Marwa, og å stå ved Arafat-sletten. Pilegrimene bærer enkle, hvite klær uavhengig av sosial status -- et symbol på likhet blant muslimer. Den sentrale samlingsstedet for alt dette er moskeen (masjid), med en bønnesal orientert mot Mekka (markert med en nisje, mihrab), en talerstol (minbar) og ofte et minaret hvorfra bønneropet (adhan) lyder.

Islamsk etikk og hverdagsliv

Islamsk etikk bygger på Koranen og sunna og gir veiledning for alle aspekter av livet. Et grunnleggende prinsipp er at mennesket er Guds stedfortreder (khalifa) på jorden og har ansvar for å forvalte skaperverket med rettferdighet og omsorg. Islamsk etikk vektlegger rettferdighet (adl), barmhjertighet (rahma), sannferdighet (sidq) og troskap til avtaler.

Innenfor familielivet legger islam vekt på respekt for foreldre, omsorg for barn og familiære forpliktelser. Ekteskapet forstås som en pakt (mithaq) med gjensidig ansvar, og islamsk arverett gir detaljerte regler. Forholdet mellom menn og kvinner er gjenstand for ulike tolkninger -- fra konservative til progressive -- og er et område med aktiv debatt i den muslimske verden.

Når det gjelder mat og drikke, har islam regler om halal (tillatt) og haram (forbudt). Svinekjøtt og alkohol er haram, og dyr skal slaktes på en bestemt måte (dhabh) for at kjøttet skal være halal. Mellom halal og haram finnes også kategoriene makruh (frarådet, men ikke forbudt) og mustahabb (anbefalt, men ikke påbudt). Islamsk økonomisk etikk forbyr rente (riba) og spekulativ handel, og vektlegger rettferdig forretningspraksis -- noe som har gitt opphav til islamsk bankvirksomhet som et alternativt finanssystem. Det religiøse året struktureres dessuten av den islamske månekalenderen (ca. 354 dager), med de to viktigste høytidene eid al-fitr (avslutningen av ramadan) og eid al-adha (offerfesten under hajj, som minner om Abrahams villighet til å ofre sin sønn).

Oppsummering

I dette kapittelet har vi sett at islam oppstod på den arabiske halvøy på 600-tallet med profeten Muhammad (ca. 570--632) som sentral skikkelse. Han mottok åpenbaringer som ble til Koranen, og hijra til Medina i 622 markerer den islamske tidsregningens begynnelse. Tawhid -- Guds absolutte enhet -- er det mest grunnleggende prinsippet. Ved siden av Koranen er hadith og sunna sentrale kilder, og sammen danner de grunnlaget for sharia.

De seks trosartiklene -- tro på Gud, englene, de hellige bøkene, profetene, dommens dag og forutbestemmelsen -- utgjør det teologiske grunnlaget. De fem søylene gir struktur til det religiøse livet: trosbekjennelsen (shahada), bønnen (salat), fasten (sawm), den religiøse avgiften (zakat) og pilegrimsreisen (hajj). Moskeen er det sentrale samlingsstedet. Islamsk etikk gir veiledning for alle sider av livet, med regler om halal og haram, og det religiøse året struktureres av månekalenderen med høytidene eid al-fitr og eid al-adha.