1.2 Definisjoner av religion

Er fotball en religion?

De fleste av oss har en intuitiv følelse av hva religion er -- vi tenker på kirker, moskéer, bønn og hellige tekster. Men prøv selv: kan du formulere én definisjon som dekker alle verdens religioner? Det viser seg å være overraskende vanskelig. Er buddhismen en religion, selv om den i sin opprinnelige form ikke har en gudstro? Er humanetikk likestilt med religion? Kan fotball, med sine ritualer og sitt fellesskap, fungere som en «religion»?

Spørsmålet «hva er religion?» er ikke bare et teoretisk ordspill. Definisjonen vi velger, påvirker hva vi inkluderer i studiet og hva vi utelater. Den har også praktiske konsekvenser: Er en gruppe en religion og dermed beskyttet av religionsfriheten? Får den statlig tilskudd? Kan den vigsle ekteskap? Svarene avhenger av hvordan vi definerer begrepet.

En ekstra utfordring er at selve ordet «religion» har en vestlig, kristen historie. Det latinske «religio» ble opprinnelig brukt om kristne praksiser. Når vi bruker begrepet om hinduisme, taoisme eller urfolks spiritualitet, tvinger vi dem kanskje inn i en ramme som ikke passer helt -- i Japan ble ordet «shūkyō» for «religion» først introdusert på 1800-tallet. I dette kapittelet skal vi se på tre hovedmåter å definere religion på, og diskutere styrker og svakheter ved hver.

Substansielle definisjoner: hva religion er

I religionsvitenskapen skiller man tradisjonelt mellom substansielle og funksjonelle definisjoner. En substansiell definisjon forsøker å si hva religion er i sitt innerste vesen -- den peker på et bestemt innhold. Et typisk eksempel er å definere religion som «tro på overnaturlige vesener eller makter».

Disse definisjonene har en lang historie. Antropologen Edward Burnett Tylor (1832--1917) definerte religion som «tro på åndelige vesener». Definisjonen er enkel og intuitiv, men den utelukker for eksempel theravada-buddhismen, der man ikke nødvendigvis tror på guder. Rudolf Otto (1869--1937) foreslo at religion i sin kjerne handler om opplevelsen av «det hellige» -- en erfaring han kalte det numinøse, som han beskrev som «mysterium tremendum et fascinans»: et overveldende mysterium som på én gang fremkaller ærefrykt og tiltrekning. Mircea Eliade (1907--1986) mente at religion grunnleggende handler om skillet mellom det hellige (sakrale) og det verdslige (profane).

Substansielle definisjoner har klare styrker: De er intuitivt forståelige og gir tydelige kriterier for hva som teller som religion. Men svakhetene er betydelige. Definerer vi religion som «tro på en gud», utelukker vi buddhisme og jainisme. Utvider vi til «overnaturlige krefter», risikerer vi å inkludere overtro og magi. Definisjonene er enten for snevre eller for vide. Tenk på konfutsianismen: Den har ritualer, hellige tekster og et etisk system, men handler primært om sosial orden -- er den en religion eller en filosofi? Substansielle definisjoner kan dessuten være kulturelt forutinntatte, fordi fokuset på «tro» er typisk vestlig-kristent, mens mange asiatiske tradisjoner vektlegger handling og praksis.

Funksjonelle definisjoner: hva religion gjør

I motsetning til substansielle definisjoner spør funksjonelle definisjoner ikke hva religion er, men hva religion gjør -- hvilken rolle den fyller i menneskers liv og i samfunnet. Sosiologen Émile Durkheim (1858--1917) definerte religion som «et enhetlig system av trosforestillinger og praksiser knyttet til hellige ting, som forener tilhengerne i et moralsk fellesskap». Her står religionens sosiale funksjon -- å skape fellesskap -- i sentrum. Da Durkheim studerte australske urfolk, konkluderte han med at det gudene egentlig representerer, er samfunnet selv -- religion er samfunnets tilbedelse av seg selv.

Teologen Paul Tillich (1886--1965) foreslo at religion er «det som angår oss ubetinget» (ultimate concern). Sosiologen Peter Berger (1929--2017) definerte religion som «det menneskelige forsøket på å etablere en hellig kosmos» -- å skape en meningsfull ordning av virkeligheten.

Funksjonelle definisjoner er inkluderende og fleksible. De kan romme tradisjoner med svært ulikt innhold, fra teistiske religioner til buddhisme. Men svakheten er at de kan bli så brede at de mister analytisk kraft. Hvis alt som gir mening og fellesskap er «religion», blir begrepet nesten uten grenser. Dette åpner for spørsmålet om implisitt religion: Kan nasjonalisme, som gir mening, tilhørighet og en fortelling om opprinnelse, fungere som religion? Noen forskere har pekt på at forbrukskulturen har religiøse trekk -- merkevarer som symboler, kjøpesentre som templer, «Black Friday» som en slags helligdag. Slike sammenligninger viser hvordan funksjonelle definisjoner utvider forståelsen vår, men også hvordan de kan «finne religion overalt».

Familielikhet og dimensjoner

Mange religionsvitere har gitt opp å finne én enkel definisjon og bruker i stedet begrepet familielikhet, hentet fra filosofen Ludwig Wittgenstein (1889--1951). Ideen er at religion ikke har én felles essens, men at ulike religioner ligner hverandre på forskjellige måter -- slik medlemmer av en familie kan ha likheter uten at alle deler ett bestemt trekk. Religioner kan dele gudstro, ritualer, etiske regler, hellige tekster, fellesskap eller opplevelse av det hellige. Ingen av disse trekkene finnes i alle religioner, men de fleste deler noen av dem. Kristendom, islam og jødedom deler gudstro og hellige skrifter; buddhisme og hinduisme deler ideer om karma og gjenfødelse; islam og jødedom deler detaljerte matregler -- et nettverk av overlappende likheter.

Den britiske religionsviteren Ninian Smart (1927--2001) utviklet en beslektet tilnærming med syv dimensjoner: (1) den rituelle og praktiske, (2) den narrative og mytiske, (3) den erfaringsmessige og emosjonelle, (4) den sosiale og institusjonelle, (5) den etiske og juridiske, (6) den doktrinære og filosofiske, og (7) den materielle. Ingen religion trenger å ha alle dimensjonene like sterkt utviklet. Hinduismen, for eksempel, er sterk på alle syv -- fra puja og yoga (rituell), via epene Ramayana og Mahabharata (narrativ), til templer og gudebilder (materiell) -- men vektleggingen varierer mellom ulike tradisjoner.

I norsk sammenheng bruker vi ofte begrepsparet «religion og livssyn». Et livssyn er en helhetlig forståelse av tilværelsen som kan være religiøs eller ikke-religiøs. Humanetikk er et eksempel på et ikke-religiøst livssyn: Det bygger på fornuft, empati og menneskerettigheter, uten å forutsette en guddommelig makt. Velger vi en substansiell definisjon med krav om gudstro, faller humanetikk utenfor «religion»; velger vi en funksjonell definisjon om meningsskaping, kan den inkluderes. Norsk lov har valgt en vid tilnærming og sidestiller tros- og livssynssamfunn.

Hvorfor definisjonen betyr noe i praksis

De fleste religionsvitere bruker i praksis en kombinasjon av tilnærminger, tilpasset det konkrete forskningsspørsmålet. Religionssosiologen Robert Wuthnow har foreslått at vi kan bruke substansielle kriterier for å identifisere det vi umiddelbart gjenkjenner som religion, og funksjonelle kriterier for å undersøke hva disse tradisjonene gjør. Denne pragmatiske holdningen er utbredt: Ingen definisjon er perfekt, og det viktige er å være eksplisitt om hvilken definisjon man bruker og hvorfor.

Definisjonsdebatten har konkrete konsekvenser som strekker seg langt utover akademiske diskusjoner. I norsk rett bestemmer definisjonen av «tros- og livssynssamfunn» hvem som kan motta statlig tilskudd og hvem som kan vigsle ekteskap. Internasjonalt påvirker definisjonen av religion hvem som får asyl på grunnlag av religiøs forfølgelse, og hvem som nyter godt av religionsfrihet i menneskerettighetene.

Et aktuelt eksempel er Scientologikirken, som noen land anerkjenner som religion og dermed gir skattefritak, mens andre klassifiserer den som en kommersiell organisasjon. Et annet er nye religiøse bevegelser som Wicca eller satanisme -- er de «ekte» religioner? Svaret avhenger av definisjonen. Slik ser vi at det tilsynelatende teoretiske spørsmålet «hva er religion?» har konkrete følger for menneskers rettigheter og for hvordan samfunnet organiseres.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi sett at det er overraskende vanskelig å definere religion. Vi har møtt tre hovedtilnærminger. Substansielle definisjoner sier hva religion er -- de fokuserer på innhold som gudstro, det hellige eller det numinøse (Rudolf Otto), og bygger på tenkere som Tylor og Eliade. Styrken er klarhet; svakheten er at de blir for snevre eller for vide. Funksjonelle definisjoner sier hva religion gjør -- Durkheim vektla fellesskap, Tillich «det som angår oss ubetinget», Berger meningsskaping. Styrken er inkludering; svakheten er at de kan «finne religion overalt», som i begrepet implisitt religion.

Den tredje tilnærmingen er familielikhet (Wittgenstein) og Ninian Smarts syv dimensjoner, som beskriver religion som et nettverk av overlappende trekk uten å kreve én felles essens. I norsk sammenheng er begrepsparet «religion og livssyn» viktig, der humanetikk er et ikke-religiøst livssyn. Definisjonsvalget er ikke bare akademisk: Det avgjør hvem som får religionsfrihet, statlig tilskudd og asyl. Derfor bruker de fleste religionsvitere en pragmatisk kombinasjon av tilnærminger, tilpasset spørsmålet de undersøker.