1.2 Definisjoner av religion

De fleste av oss har en intuitiv forståelse av hva religion er. Vi tenker kanskje på kirker, moskéer, bønn og hellige tekster. Men når vi forsøker å formulere en presis definisjon som dekker alle verdens religioner, viser det seg å være overraskende vanskelig. I dette kapittelet skal vi se på ulike måter å definere religion på, og diskutere styrker og svakheter ved hver tilnærming.

Spørsmålet om hva religion er, er ikke bare et teoretisk spill med ord. Definisjonen vi velger, påvirker hva vi inkluderer i studiet og hva vi utelater. Den påvirker også praktiske spørsmål: Er buddhisme en religion og dermed beskyttet av religionsfriheten? Er livssyn som humanetikk sidestilt med religion? Kan en politisk ideologi som nasjonalisme fungere som en «religion»? Svarene på slike spørsmål avhenger av hvordan vi definerer begrepet, og det er derfor viktig å reflektere grundig over definisjonsproblematikken.

Religion er et mangfoldig fenomen. Noen religioner har en gudstro, andre ikke. Noen har hellige skrifter, andre bygger på muntlig tradisjon. Noen er organisert med tydelige hierarkier, andre er løst strukturert. Noen religioner legger vekt på tro, andre på handling og ritualer. Denne enorme variasjonen gjør det vanskelig å finne en definisjon som inkluderer alt vi ønsker å kalle religion, uten å bli så vid at den mister sin mening. Spørsmålet «Hva er religion?» er derfor ikke bare et akademisk spørsmål – det har også praktiske konsekvenser, for eksempel for hvem som får rettigheter knyttet til religionsfrihet.

En annen utfordring er at selve ordet «religion» har en vestlig, kristen historie. Det latinske ordet «religio» ble opprinnelig brukt om kristne praksiser og forpliktelser. Når vi bruker begrepet om fenomener i helt andre kulturer – som hinduisme, taoisme eller urfolks spiritualitet – tvinger vi dem kanskje inn i en vestlig ramme som ikke passer helt. Mange kulturer har ikke engang et tilsvarende ord for «religion» – i Japan, for eksempel, ble begrepet «shūkyō» først introdusert på 1800-tallet for å oversette det vestlige konseptet. Dette betyr ikke at vi må gi opp å bruke begrepet, men at vi må være bevisste på at det er et analytisk verktøy med begrensninger.

I religionsvitenskapen skiller man tradisjonelt mellom to hovedtyper av definisjoner: substansielle og funksjonelle. Substansielle definisjoner forsøker å si hva religion er i sitt innerste vesen – de peker på et bestemt innhold eller en bestemt type erfaring som definerer religion. Funksjonelle definisjoner spør i stedet hva religion gjør – hvilken rolle den spiller i menneskers liv og i samfunnet. I tillegg finnes det en tredje tilnærming, familielikhet-modellen, som forsøker å unngå en enkel definisjon og i stedet beskriver religion som et nettverk av overlappende likheter. La oss se nærmere på hver av disse.

Substansielle definisjoner har en lang historie innen religionsvitenskapen. Edward Burnett Tylor (1832–1917), en av antropologiens grunnleggere, definerte religion som «tro på åndelige vesener». Denne definisjonen er enkel og intuitiv, men den utelukker tradisjoner som theravada-buddhismen, der man ikke nødvendigvis tror på guder eller ånder i tradisjonell forstand. Rudolf Otto (1869–1937) foreslo at religion i sin kjerne handler om opplevelsen av «det hellige» (das Heilige) – en erfaring av noe overveldende og helt annerledes som han kalte «det numinøse». Ottos tilnærming fanger noe viktig ved religiøs erfaring, men den kan kritiseres for å være for fokusert på individuell opplevelse og for å overse religionens sosiale dimensjon.

Også Mircea Eliade (1907–1986), som vi var inne på i forrige kapittel, bidro med en substansiell forståelse av religion. For Eliade handler religion grunnleggende om skillet mellom det hellige (sakrale) og det verdslige (profane). Religiøse mennesker opplever visse steder, tider og gjenstander som kvalitativt annerledes fra det hverdagslige – de er gjennomsyret av en hellig kraft. Eliades tilnærming har vært svært innflytelsesrik, men har også blitt kritisert for å generalisere for mye og for å idealisere religiøs erfaring på bekostning av sosiale og politiske dimensjoner.

Substansielle definisjoner har flere styrker. De er ofte intuitivt forståelige – de fleste mennesker assosierer religion med noe «overnaturlig» eller «hellig». De gir klare kriterier for hva som teller som religion og hva som ikke gjør det. Og de peker på det som er unikt ved religion sammenlignet med andre kulturelle fenomener som politikk, kunst eller sport.

Svakhetene er imidlertid betydelige. Enhver substansiell definisjon risikerer å være for smal (utelukke tradisjoner som de fleste ville kalle religion) eller for bred (inkludere fenomener som de fleste ikke ville kalle religion). Dessuten kan substansielle definisjoner være kulturelt forutinntatte – de reflekterer ofte en vestlig, monoteistisk forståelse av hva religion «bør» inneholde. For eksempel er fokuset på «tro» typisk vestlig-kristent; i mange asiatiske tradisjoner er handling og praksis viktigere enn det man «tror».

Substansielle definisjoner kompliseres ytterligere av det enorme mangfoldet innen religiøs gudstro. Monoteistiske religioner (kristendom, islam, jødedommen) tror på én Gud. Polyteistiske tradisjoner (hinduisme i mange former, gamle greske og norrøne religioner) opererer med flere guder. Panteisme (som i deler av hinduismen og noen former for mystikk) identifiserer Gud med alt som finnes. Og noen religioner – som theravada-buddhisme og jainisme – har ingen sentral gudstro i det hele tatt.

Denne mangfoldigheten viser at gudstro alene ikke kan definere religion. Noen forskere har foreslått at religion handler om «transcendens» – noe som overskrider den vanlige, hverdagslige virkeligheten. Men også dette begrepet er vanskelig å presisere: Hva regnes som transcendent? Er nirvana i buddhismen transcendent? Er den kosmiske ordenen (dharma) i hinduismen transcendent? Grensetilfellene er mange, og de tvinger oss til å reflektere nøye over hva vi mener med religion.

I motsetning til substansielle definisjoner spør funksjonelle definisjoner ikke hva religion er, men hva religion gjør. Sosiologen Émile Durkheim (1858–1917) definerte religion som «et enhetlig system av trosforestillinger og praksiser knyttet til hellige ting, som forener tilhengerne i et moralsk fellesskap». Her er det religionens sosiale funksjon – å skape fellesskap – som står i sentrum. Teologen Paul Tillich (1886–1965) foreslo at religion er «det som angår oss ubetinget» (ultimate concern). Denne definisjonen fanger en bred forståelse av religion som noe dypt eksistensielt. Styrken ved funksjonelle definisjoner er at de kan inkludere et bredt spekter av fenomener. Svakheten er at de kan bli for vide: Er fotball en religion fordi det skaper fellesskap? Er politisk ideologi religion fordi den gir mening?

En annen innflytelsesrik funksjonell definisjon kommer fra sosiologen Peter Berger (1929–2017), som definerte religion som «det menneskelige forsøket på å etablere en hellig kosmos» – altså å skape en meningsfull ordning av virkeligheten. Berger mente at mennesker har et grunnleggende behov for å skape mening og orden i en kaotisk verden, og at religion er den mest kraftfulle formen for slik meningsskaping. Denne tilnærmingen peker på religionens eksistensielle funksjon og forklarer hvorfor religion har vært så utbredt gjennom historien.

Funksjonelle definisjoner har den fordelen at de er inkluderende og fleksible. De kan romme religiøse tradisjoner med svært ulikt innhold – fra teistiske religioner til buddhisme og nyreligiøse bevegelser – så lenge de fyller visse funksjoner i menneskers liv. De anerkjenner også at religion kan endre innhold over tid og likevel fylle samme funksjon.

Svakheten er at funksjonelle definisjoner kan bli så brede at de mister sin analytiske kraft. Hvis alt som gir mening, tilhørighet eller svar på eksistensielle spørsmål er «religion», blir begrepet så vidt at det nesten ikke ekskluderer noe. Noen forskere har påpekt at funksjonelle definisjoner kan «finne religion overalt» – i nasjonalisme, i sport, i forbrukerkultur – noe som kan utvanne begrepets brukbarhet. Utfordringen er å finne en balanse mellom inkludering og presisjon.

Noen forskere har forsøkt å overvinne motsetningen mellom substansielle og funksjonelle definisjoner ved å kombinere dem. Den amerikanske religionssosiologen Robert Wuthnow har foreslått at vi kan bruke substansielle kriterier for å identifisere det vi umiddelbart gjenkjenner som religion (kristendom, islam, hinduisme osv.), og funksjonelle kriterier for å undersøke hva disse tradisjonene gjør i menneskers liv og i samfunnet. Andre forskere bruker en pragmatisk tilnærming: De velger den definisjonen som passer best for det konkrete forskningsspørsmålet de arbeider med.

Denne pragmatiske holdningen er utbredt i moderne religionsvitenskap. Man anerkjenner at ingen definisjon er perfekt, og at ulike definisjoner belyser ulike aspekter ved det religiøse fenomenet. Det viktige er å være eksplisitt om hvilken definisjon man bruker og hvorfor, slik at andre kan vurdere om definisjonsvalget påvirker konklusjonene.

Mange religionsvitere har gitt opp å finne én enkel definisjon og bruker i stedet begrepet familielikhet. Tenk på en familie der noen medlemmer har same nese, andre har same øyefarge, og noen har same kropp – men ingen har alle trekkene felles. På samme måte kan religioner dele ulike trekk: gudstro, ritualer, etiske regler, hellige tekster, fellesskap, opplevelse av det hellige. Ingen av disse trekkene finnes i alle religioner, men de fleste religioner deler noen av dem. Denne tilnærmingen unngår problemet med for snevre eller for vide definisjoner, men den kan kritiseres for å være vag og vanskelig å anvende i praksis.

Familielikhet-modellen har fått bred oppslutning i nyere religionsvitenskap fordi den anerkjenner religionens mangfold uten å forsøke å presse alle tradisjoner inn i én definisjon. Den britiske religionsviteren Ninian Smart (1927–2001) utviklet en beslektet tilnærming da han foreslo at religion kan forstås gjennom syv dimensjoner: den rituelle, den mytiske/narrative, den doktrinære, den etiske, den sosiale, den erfaringsmessige og den materielle dimensjonen. Ingen religion trenger å ha alle dimensjonene like sterkt utviklet, men de fleste religioner har noe av hver.

I norsk sammenheng brukes ofte begrepsparet «religion og livssyn». Mens religion tradisjonelt har vært knyttet til gudstro og det overnaturlige, brukes livssyn om bredere livsanskuelser som kan inkludere ikke-religiøse perspektiver. Humanetikk er et eksempel på et livssyn som ikke er religiøst: Det bygger på fornuft, empati og menneskerettigheter, uten å forutsette noen guddommelig makt. I norsk lov er tros- og livssynssamfunn likestilt, noe som reflekterer en bred forståelse av hva som kan gi mening og retning i menneskers liv.

Forholdet mellom religion og livssyn er et eksempel på hvorfor definisjonsspørsmålet er viktig. Hvis vi bruker en substansiell definisjon som krever gudstro, faller humanetikk utenfor «religion». Hvis vi bruker en funksjonell definisjon som fokuserer på meningsskaping, kan humanetikk inkluderes. Norsk lovgivning har i praksis valgt en vid tilnærming ved å sidestille religiøse trossamfunn med livssynssamfunn, uten å kreve at et livssyn må ha overnaturlige elementer for å anerkjennes.

Definisjonsdebatten har konkrete, praktiske konsekvenser som strekker seg langt utover akademiske diskusjoner. I norsk rett bestemmer definisjonen av «tros- og livssynssamfunn» hvem som kan motta statlig tilskudd og hvem som kan vigsle ekteskap. Internasjonalt påvirker definisjonen av religion hvem som får asyl på grunnlag av religiøs forfølgelse, og hvem som nyter godt av religionsfrihet i menneskerettighetene.

Et aktuelt eksempel er Scientologikirken, som noen land anerkjenner som religion (og dermed gir skattefritak og andre privilegier), mens andre land klassifiserer den som en kommersiell organisasjon. Et annet eksempel er nye religiøse bevegelser som Wicca eller satanisme – er de «ekte» religioner? Svaret avhenger av definisjonen. Disse eksemplene viser at spørsmålet om hva religion er, har konkrete konsekvenser for menneskers rettigheter og samfunnets organisering.

La oss oppsummere de tre hovedtilnærmingene i en oversikt. Substansielle definisjoner fokuserer på innholdet i religion (gudstro, det hellige, det numinøse). Deres styrke er klarhet og intuitivitet; svakheten er risikoen for å utelukke viktige tradisjoner. Funksjonelle definisjoner fokuserer på religionens rolle (mening, fellesskap, eksistensiell orientering). Deres styrke er inkludering og fleksibilitet; svakheten er at de kan bli for brede. Familielikhet og dimensjonsmodeller unngår enkle definisjoner og beskriver religion som et mangfoldig fenomen. Deres styrke er nyanse og rikdom; svakheten er at de kan oppfattes som vage.

I praksis bruker de fleste religionsvitere en kombinasjon av tilnærminger, tilpasset det konkrete forskningsspørsmålet. Ingen enkelt definisjon er «riktig» – valget av definisjon avhenger av formålet med studien og hvilke fenomener man ønsker å belyse.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Substansiell definisjon: En substansiell definisjon forsøker å si hva religion er, altså hva den inneholder eller handler om.
- Det numinøse: Det numinøse er et begrep innført av Rudolf Otto for å beskrive den grunnleggende religiøse erfaringen.
- Funksjonell definisjon: En funksjonell definisjon fokuserer på hva religion gjør – hvilken funksjon eller rolle den fyller i menneskers liv og i samfunnet.
- Familielikhet: Familielikhet er et begrep hentet fra filosofen Ludwig Wittgenstein (1889–1951).
- Ninian Smarts syv dimensjoner: Ninian Smart foreslo at religion har syv dimensjoner: (1) rituell og praktisk, (2) narrativ og mytisk, (3) erfaringsmessig og emosjonell, (4) sosial og…

Nøkkelbegreper