Populisme, nasjonalisme, grønn ideologi, feminisme og anarkisme.
Når kartet ikke stemmer med terrenget
De tre store ideologiene — liberalisme, sosialisme og konservatisme — har dominert europeisk politikk i over to hundre år. Men de har aldri vært alene, og venstre–høyre-aksen fanger ikke alt. Tenk på en miljøaktivist, en som krever folkets makt mot eliten, eller en som kjemper for likestilling: hvor på den gamle aksen hører de hjemme? Ofte passer de dårlig inn.
I dette kapittelet ser vi på politiske retninger som utfordrer det tradisjonelle venstre–høyre-skillet: populisme, nasjonalisme, grønn ideologi, feminisme og anarkisme. Noen er gamle ideer i nye former, andre er genuint nye svar på nye utfordringer. Felles for dem er at de tegner nye skillelinjer i det politiske landskapet.
Som alltid skal vi være saklige og balanserte. Flere av disse fenomenene — særlig populisme og nasjonalisme — er omdiskuterte og kan ha både inkluderende og ekskluderende former. Vi skal beskrive dem rettferdig og deskriptivt, vise fram både styrker og kritikk, og ikke ta parti. Målet er å gi deg begreper til å forstå et politisk landskap som er mer mangfoldig enn den enkle aksen antyder.
Populisme og nasjonalisme
Populisme er et av vår tids mest omtalte politiske fenomener. Det er ikke en fullstendig ideologi, men snarere en politisk stil eller «tynn ideologi» som kan kombineres med ulike retninger. Kjernen er en motsetning mellom to grupper: «folket» — den vanlige, ærlige befolkningen som hevdes å være undertrykt eller ignorert — og «eliten» — en gruppe som beskyldes for å styre til egen fordel. Populister hevder å representere «folkets vilje» mot en elite som svikter dem.
Men hvem «folket» og «eliten» er, varierer. Høyrepopulisme definerer gjerne «folket» som den opprinnelige nasjonen, og «eliten» som liberale medier, akademikere og overnasjonale organisasjoner. Venstrepopulisme definerer «folket» som vanlige arbeidere og fattige, og «eliten» som rike kapitalister og storselskaper. Kjennetegn ved populisme er anti-elitisme, påstanden om å kjenne «folkets vilje», forenkling av komplekse problemer, karismatiske ledere og noen ganger anti-pluralisme — at man avviser at det finnes legitim uenighet. Kritikere innvender at det ikke finnes én enhetlig folkevilje, at demokrati nettopp handler om å håndtere uenighet, og at populisme i ytterste fall kan undergrave uavhengige domstoler og frie medier. Tilhengere svarer at populismen kan gi en nødvendig stemme til grupper som føler seg oversett. I Norge har enkelte partier hatt populistiske trekk i sin retorikk, slik populisme finnes i mange demokratier.
Nasjonalismen er ideen om at verden er delt i nasjoner, og at hver nasjon har rett til sin egen stat. Den har vært en av de mektigste kreftene i moderne historie og har to svært ulike ansikter. Borgerlig (inkluderende) nasjonalisme definerer nasjonen ut fra felles statsborgerskap, lover og verdier — alle som bor i landet og slutter opp om dets grunnverdier, tilhører nasjonen, uavhengig av etnisitet. Denne formen var sentral i frigjøringsbevegelser mot kolonialisme og i Norges løsrivelse fra Sverige i 1905. Etnisk (ekskluderende) nasjonalisme definerer derimot nasjonen ut fra felles etnisitet, språk og avstamning, slik at de som ikke tilhører gruppen, aldri blir «ekte» medlemmer — en form som historisk har næret rasisme og i verste fall folkemord. Norsk nasjonalisme har hovedsakelig vært av den inkluderende typen, knyttet til nasjonsbygging på 1800-tallet, men har også en mørkere side i fornorskingspolitikken overfor samer og kvener.
Grønn ideologi og feminisme
Den grønne ideologien (økologismen) oppsto på 1960- og 1970-tallet som svar på økende miljøproblemer, og den utfordrer en antakelse som liberalisme, sosialisme og konservatisme alle deler: at økonomisk vekst er et gode i seg selv. Grunnideene er at jorden har økologiske grenser (ubegrenset vekst er umulig på en begrenset planet), at vi må leve bærekraftig slik at framtidige generasjoner har samme muligheter som oss, at alt henger sammen i en systemtenkning der mennesket er en del av naturen, og at desentraliserte småskalaløsninger ofte er bedre enn store sentraliserte systemer.
Innenfor grønn ideologi finnes ulike retninger. Dypøkologien, utviklet av den norske filosofen Arne Næss, hevder at naturen har egenverdi uavhengig av nytten for mennesker, og krever radikale endringer i livsstil og samfunn. Reformøkologien mener derimot at miljøproblemene kan løses innenfor det eksisterende systemet gjennom regulering, teknologi og grønne avgifter. I norsk politikk representeres den grønne ideologien av Miljøpartiet De Grønne, som setter klima og miljø over den tradisjonelle venstre–høyre-aksen. At naturen har verdi i seg selv, og at vi trenger et grunnleggende skifte i synet på forholdet mellom menneske og natur, er Arne Næss' viktigste bidrag — et bidrag som har hatt internasjonal innflytelse.
Feminismen er en bevegelse og teori som kjemper for likestilling mellom kjønnene, og den har utviklet seg i flere «bølger». Den første bølgen (1800-tallet til tidlig 1900-tall) kjempet for juridiske rettigheter, særlig stemmerett — i Norge fikk kvinner alminnelig stemmerett i 1913, med forkjempere som Gina Krog og Fredrikke Qvam. Den andre bølgen (1960–80-tallet) kjempet for reell likestilling i arbeidsliv og familie, med slagordet «det personlige er politisk» og krav om selvbestemt abort og likelønn; likestillingsloven kom i 1978. Den tredje bølgen (1990-tallet og framover) la vekt på mangfold og interseksjonalitet — hvordan kjønn samspiller med etnisitet, klasse og seksualitet. Og den fjerde bølgen (2010-tallet) er knyttet til nettfeminisme og #MeToo, med fokus på seksuell trakassering og samtykke. Feminismen rommer flere retninger, fra liberalfeminisme (like rettigheter innenfor det eksisterende systemet) til sosialistisk feminisme, radikalfeminisme og økofeminisme.
Anarkisme
Den mest radikale av de politiske ideologiene er anarkismen, som avviser all form for hierarkisk makt og tvang — inkludert staten. Her er det viktig å rydde opp i en vanlig misforståelse: ordet «anarki» betyr ikke kaos, men «uten herrer» (fra gresk an-archos). Anarkister mener at mennesker kan organisere seg frivillig i likeverdige fellesskap uten behov for en tvangsstat. Det er altså en idé om orden uten herskere, ikke fravær av all orden.
Flere tenkere har formet anarkismen. Den franske tenkeren Pierre-Joseph Proudhon (1809–1865) erklærte at «eiendom er tyveri» og ville erstatte staten og kapitalismen med frivillige sammenslutninger av arbeidere. Den russiske revolusjonæren Mikhail Bakunin (1814–1876) var Karl Marx' hovedmotstander i den sosialistiske bevegelsen: mens Marx ville bruke staten til å gjennomføre sosialismen, mente Bakunin at staten selv var problemet og måtte avskaffes umiddelbart. Og Peter Kropotkin (1842–1921), en russisk fyrste og geograf, argumenterte for at samarbeid — ikke konkurranse — er naturens grunnleggende prinsipp; i Gjensidig hjelp (1902) viste han at dyrearter som samarbeider, ofte klarer seg best.
Lever anarkismen videre i dag? Anarkistiske ideer finnes i autonome bevegelser og aktivistmiljøer, i desentraliserte organisasjonsformer og kooperativer, i deler av miljøbevegelsen og globaliseringskritikken, og i digitale fellesskap basert på frivillig samarbeid, som open source-programvare og Wikipedia. Kritikere mener likevel at anarkismen er utopisk: uten en stat vil den sterkestes rett kunne gjelde, og det finnes ingen mekanisme for å løse konflikter fredelig i stor skala. Anarkistene svarer at frivillig samarbeid kan organisere mer enn vi tror. Som med alle de ideologiene vi har møtt, finnes det argumenter på flere sider — og poenget med å kjenne dem er ikke å velge fasit, men å forstå bredden i menneskers tenkning om hvordan vi bør leve sammen.
Oppsummering
Vi begynte med at kartet — venstre–høyre-aksen — ikke alltid stemmer med terrenget, og utforsket ideologier som utfordrer det tradisjonelle skillet. Populisme så vi som en «tynn ideologi» bygd på motsetningen mellom «folket» og «eliten», med både høyre- og venstrevarianter, og med både styrker og kritikk. Nasjonalismen møtte vi i to former — den inkluderende og den ekskluderende — med eksempler fra norsk historie på begge.
Vi ble kjent med den grønne ideologien som utfordrer veksttenkningen, med Arne Næss' dypøkologi og skillet mot reformøkologi, og med feminismen gjennom dens fire bølger og ulike retninger. Til slutt ryddet vi opp i misforståelsen rundt anarkismen — orden uten herskere, ikke kaos — og veide dens ideer mot kritikken.
Den røde tråden er at det politiske landskapet er rikere enn den enkle aksen antyder. Nye skillelinjer rundt klima, identitet og makt tegner nye konfliktlinjer. Å kjenne disse retningene gir deg et mer presist kart over politikken — og en påminnelse om at mennesker i god tro tenker svært ulikt om hvordan vi bør leve sammen.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.