3.5 Populisme, nasjonalisme og andre ideologier

Utover venstre og høyre

De tre store ideologiene - liberalisme, sosialisme og konservatisme - har dominert europeisk politikk i over to hundre år. Men de har aldri vært alene. Andre politiske ideer har utfordret, supplert og noen ganger truet de etablerte ideologiene.

I dette kapittelet ser vi på politiske retninger som ikke alltid passer inn i det tradisjonelle venstre-høyre-skillet: populisme, nasjonalisme, grønn ideologi, feminisme og anarkisme. Noen av disse er gamle ideologier med nye former, andre er genuint nye svar på nye utfordringer.

Populisme - folket mot eliten

Populisme er et av de mest omtalte - og omdiskuterte - politiske fenomenene i vår tid. Men hva er det egentlig?

Populisme er ikke en fullstendig ideologi, men snarere en politisk stil eller tynn ideologi som kan kombineres med ulike politiske retninger. Kjernen i populismen er en motsetning mellom to grupper:

1. «Folket»: Den vanlige, ærlige befolkningen som er undertrykt eller ignorert
2. «Eliten»: En korrupt, selvopptatt overklasse som styrer til egen fordel

Populister hevder å representere «folkets vilje» mot en elite som svikter dem. Men hvem «folket» og «eliten» er, varierer:

Høyrepopulisme:
«Folket» er den opprinnelige nasjonen, truet av innvandring og globalisering. «Eliten» er liberale medier, akademikere og politikere som fremmer multikulturalisme og overnasjonale organisasjoner. Eksempler: Donald Trump (USA), Marine Le Pen (Frankrike), Viktor Orbán (Ungarn). I Norge har Fremskrittspartiet (FrP) hatt populistiske trekk, særlig under Carl I. Hagen.

Venstrepopulisme:
«Folket» er de vanlige arbeiderne og de fattige, undertrykt av rike kapitalister og storselskaper. «Eliten» er milliardærer, banker og deres politiske allierte. Eksempler: Hugo Chávez (Venezuela), Podemos (Spania), Bernie Sanders (USA).

Nasjonalisme

Nasjonalismen er ideen om at verden er delt i nasjoner, og at hver nasjon har rett til sin egen stat. Nasjonalismen har vært en av de mektigste politiske kreftene i moderne historie - den har skapt stater, men også ført til krig og folkemord.

Nasjonalismens to ansikter:

Borgerlig (inkluderende) nasjonalisme:
Nasjonen defineres av felles statsborgerskap, lover og verdier. Alle som bor i landet og aksepterer dets grunnleggende verdier, tilhører nasjonen uavhengig av etnisitet. Denne formen for nasjonalisme var sentral i frigjøringsbevegelser mot kolonialisme og i Norges løsrivelse fra Sverige i 1905.

Etnisk (ekskluderende) nasjonalisme:
Nasjonen defineres av felles etnisitet, språk, kultur og avstamning. De som ikke tilhører den etniske gruppen, vil aldri bli «ekte» medlemmer av nasjonen. Denne formen for nasjonalisme har inspirert rasisme, fremmedfrykt og i verste fall folkemord.

Nasjonalisme i norsk historie:
Norsk nasjonalisme har hovedsakelig vært av den inkluderende typen. Nasjonsbyggingen på 1800-tallet - med vekt på norsk språk, folkekultur og historie - handlet om å skape en felles identitet etter løsrivelsen fra Danmark (1814). Unionsoppløsningen i 1905 var et nasjonalistisk prosjekt med bred folkelig støtte.

Men norsk nasjonalisme har også en mørkere side. Fornorskingspolitikken overfor samer og kvener var en form for kulturell nasjonalisme der minoriteter ble tvunget til å oppgi sitt språk og sin kultur.

Grønn ideologi

Den grønne ideologien (økologismen) oppstod på 1960- og 1970-tallet som svar på økende miljøproblemer. Den utfordrer en grunnleggende antakelse som deles av liberalisme, sosialisme og konservatisme: at økonomisk vekst er et gode.

Grunnleggende ideer:

1. Økologisk grense: Jorden har begrensede ressurser. Ubegrenset økonomisk vekst er umulig på en begrenset planet.
2. Bærekraft: Vi må leve slik at fremtidige generasjoner har de samme mulighetene som oss.
3. Systemtenkning: Alt henger sammen. Mennesker er del av naturen, ikke herskere over den.
4. Desentralisering: Lokale, småskala løsninger er ofte bedre enn store, sentraliserte systemer.

Dypøkologi vs. reformøkologi:
- Dypøkologi (Arne Næss): Naturen har egenverdi uavhengig av nytten for mennesker. Krever radikale endringer i livsstil og samfunn.
- Reformøkologi: Miljøproblemene kan løses innenfor det eksisterende systemet gjennom regulering, teknologi og grønne avgifter.

MDG i Norge:
Miljøpartiet De Grønne (MDG) ble stiftet i 1988 og representerer den grønne ideologien i norsk politikk. Partiet hevder å stå «hverken til venstre eller høyre, men foran» - og setter klima og miljø over den tradisjonelle venstre-høyre-aksen. MDG har fått kritikk for å ville avvikle norsk petroleumsvirksomhet for raskt.

Den norske filosofen Arne Næss (1912-2009) er en av grønn ideologis viktigste tenkere internasjonalt. Hans «dypøkologi» argumenterer for at naturen har verdi i seg selv, og at vi trenger et grunnleggende skifte i måten vi ser på forholdet mellom menneske og natur.

Feminisme

Feminismen er en politisk bevegelse og teori som kjemper for likestilling mellom kjønnene. Feminismen har gjennomgått flere «bølger»:

Første bølge (1800-tallet - tidlig 1900-tall):
Kampen for juridiske rettigheter, særlig stemmerett. I Norge fikk kvinner alminnelig stemmerett i 1913, som et av de første landene i verden. Viktige norske forkjempere var Gina Krog og Fredrikke Qvam.

Andre bølge (1960-1980-tallet):
Kampen for reell likestilling i arbeidslivet, familien og samfunnet. Slagord som «Det personlige er politisk» og kampen for selvbestemt abort, likelønn og barnehageplasser preget denne perioden. Likestillingsloven ble vedtatt i Norge i 1978.

Tredje bølge (1990-tallet - i dag):
Fokus på mangfold og interseksjonalitet - hvordan kjønn samspiller med etnisitet, klasse, seksualitet og funksjonshemning. Kritikk av at tidlig feminisme var for opptatt av hvite middelklassekvinners problemer.

Fjerde bølge (2010-tallet - i dag):
Nettfeminisme og #MeToo-bevegelsen. Fokus på seksuell trakassering, samtykke og maktmisbruk.

Feminismens retninger:
- Liberalfeminisme: Vil ha like rettigheter og muligheter innenfor det eksisterende systemet.
- Sosialistisk feminisme: Ser kvinneundertrykkelse som knyttet til kapitalismen. Frigjøring krever endring av økonomiske strukturer.
- Radikalfeminisme: Mener at patriarkatet er det grunnleggende undertrykkingssystemet. Krever radikale endringer i kultur og samfunnsstruktur.
- Økofeminisme: Ser sammenheng mellom undertrykkelse av kvinner og utnyttelse av naturen.

Anarkisme

Anarkismen er den mest radikale av de politiske ideologiene. Den avviser all form for hierarkisk makt og tvang - inkludert staten.

Ordet «anarki» betyr ikke kaos, men «uten herrer» (fra gresk an-archos). Anarkister mener at mennesker kan organisere seg frivillig i likeverdige fellesskap uten behov for en tvangsstat.

Viktige anarkistiske tenkere:

Pierre-Joseph Proudhon (1809-1865): Fransk tenker som erklærte at «eiendom er tyveri». Han ville erstatte staten og kapitalismen med frivillige sammenslutninger av arbeidere.

Mikhail Bakunin (1814-1876): Russisk revolusjonær som var Karl Marx sin hovedmotstander i den sosialistiske bevegelsen. Mens Marx ville bruke staten til å gjennomføre sosialismen, mente Bakunin at staten selv var problemet og måtte avskaffes umiddelbart.

Peter Kropotkin (1842-1921): Russisk fyrste og geograf som argumenterte for at samarbeid, ikke konkurranse, var naturens grunnleggende prinsipp. I Gjensidig hjelp (1902) viste han at dyrearter som samarbeider, klarer seg best.

Anarkisme i dag:
Anarkistiske ideer lever videre i:
- Autonome bevegelser og ulike aktivistmiljøer
- Desentraliserte organisasjonsformer og kooperativer
- Deler av miljøbevegelsen og globaliseringskritikken
- Digitale fellesskap basert på frivillig samarbeid (open source, Wikipedia)

Kritikere av anarkismen mener den er utopisk: Uten stat vil den sterkestes rett gjelde, og det finnes ingen mekanisme for å løse konflikter fredelig i stor skala.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Kjennetegn ved populisme: Anti-elitisme: Populister angriper konsekvent «eliten» - politikere, medier, eksperter, byråkrater - og hevder at disse svikter vanlige folk.
- Utover venstre og høyre: De tre store ideologiene - liberalisme, sosialisme og konservatisme - har dominert europeisk politikk i over to hundre år.
- Populisme - folket mot eliten: Populisme er et av de mest omtalte - og omdiskuterte - politiske fenomenene i vår tid.
- Høyrepopulisme: «Folket» er den opprinnelige nasjonen, truet av innvandring og globalisering.
- Venstrepopulisme: «Folket» er de vanlige arbeiderne og de fattige, undertrykt av rike kapitalister og storselskaper.

Nøkkelbegreper