2.6 Autoritære regimer og demokratisk tilbakegang

Hva om du ikke kunne stemme på opposisjonen?

I de forrige kapitlene har vi sett hvordan demokratiet fungerer i Norge. Men for store deler av verdens befolkning er virkeligheten en helt annen. Ifølge organisasjonen Freedom House lever bare rundt 20 prosent av menneskene i frie demokratier. Resten lever under ulike grader av autoritært styre — fra mild begrensning av sivile friheter til omfattende undertrykkelse.

Enda mer urovekkende er det at mange forskere de siste tiårene har observert en demokratisk tilbakegang — en utvikling der flere land beveger seg i autoritær retning, og der selv etablerte demokratier opplever press på sine institusjoner og normer. Dette regnes av mange som en av vår tids største politiske utfordringer.

I dette kapittelet skal vi se saklig på hva som kjennetegner autoritære regimer, hvilke typer som finnes, og hva som skiller dem fra demokratier. Vi skal undersøke de såkalte hybridregimene som ligger i gråsonen mellom demokrati og autoritarisme, og forstå mekanismene bak demokratisk tilbakegang. Til slutt ser vi på hva forskningen sier om hvordan demokratier kan beskyttes. Målet er en nøktern, beskrivende forståelse — ikke en fordømmelse av enkeltland, men kunnskap om hvordan styreformer fungerer.

Autoritære regimer og deres typer

Autoritære regimer er styreformer der makten er konsentrert hos en liten gruppe eller en enkeltperson, og der politisk opposisjon, sivile friheter og mediefrihet er begrenset. Kjennetegnene er begrenset politisk pluralisme (opposisjonspartier forbys eller marginaliseres), svak eller fraværende maktfordeling (den utøvende makten dominerer), kontrollerte medier med sensur, innskrenket sivil frihet, og et svakt rettsvesen der domstolene ikke er uavhengige. Autoritære regimer skiller seg fra totalitære regimer, som søker total kontroll over alle sider av borgernes liv — inkludert privatliv, tenkning og kultur. Historiske eksempler på totalitære systemer er Stalins Sovjetunion og Nazi-Tyskland.

Autoritære regimer er ikke en ensartet gruppe. Statsviterne skiller mellom flere typer, beskrevet nøkternt etter hvordan makten er organisert. I et militærdiktatur holdes makten av militæret, ofte etter et kupp; slike regimer legitimerer seg gjerne med at de «redder nasjonen» fra kaos. I en ettpartistat styres landet av ett dominerende parti som kontrollerer alle statsinstitusjoner — regjering, militære, rettsvesen og medier. I personalistiske regimer er makten konsentrert hos én enkelt leder som styrer gjennom personlige nettverk og lojalitetsbånd snarere enn gjennom formelle institusjoner, slik at skillet mellom stat og leder blir uklart.

Det finnes også teokratier, der religiøse ledere og religiøse lover er grunnlaget for styringen, og absolutte monarkier, der en konge eller emir styrer uten reelle demokratiske begrensninger. Mange regimer kombinerer trekk fra flere kategorier — en ettpartistat kan for eksempel utvikle sterke personalistiske trekk. Poenget med inndelingen er ikke å henge ut bestemte land, men å gi oss begreper for å forstå hvordan ikke-demokratisk makt kan være organisert på svært ulike måter.

Hybridregimer — gråsonen mellom demokrati og diktatur

Virkeligheten er sjelden svart-hvit. Mellom fullt utviklede demokratier og klart autoritære regimer finner vi en voksende gruppe land som kalles hybridregimer. Disse landene har formelt sett demokratiske institusjoner — det holdes valg, det finnes en grunnlov, og opposisjonspartier eksisterer — men i praksis er demokratiet uthulet.

Hva kjennetegner et hybridregime? Valg holdes, men de er ikke frie og rettferdige, blant annet på grunn av valgfusk eller undertrykkelse av opposisjonen. Medier finnes, men statlig kontroll og selvsensur er utbredt. Opposisjonen eksisterer, men den trakasseres, fengsles eller marginaliseres. Domstolene finnes, men de er ikke uavhengige. Og grunnloven finnes, men den endres for å passe makthaverne. Statsviteren Steven Levitsky har kalt slike systemer «konkurransepreget autoritarisme»: makthaverne bruker demokratiske former for å legitimere makten sin, men spillereglene er så skjeve at opposisjonen har svært liten sjanse til å vinne.

Et lærebokeksempel på hvordan et demokrati gradvis svekkes, finner vi i Ungarn. Etter at Viktor Orbáns parti Fidesz vant et fritt valg i 2010 med to tredjedels flertall, ble flere demokratiske institusjoner gradvis uthulet. Flertallet ble brukt til å skrive en helt ny grunnlov i 2011 som styrket regjeringens makt. Gjennom lovgivning, oppkjøp og økonomisk press fikk regjeringen kontroll over store deler av mediene. Pensjonsalderen for dommere ble senket, slik at erfarne dommere ble erstattet med nyutnevnte. Valgdistriktene ble endret til fordel for regjeringspartiet, og uavhengige organisasjoner og universiteter ble presset ut.

Det viktigste poenget med dette eksempelet er metoden: det skjedde ikke gjennom et kupp. Makthaverne brukte selve de demokratiske mekanismene — valg, lovgivning, grunnlovsendringer — til gradvis å svekke demokratiet. Nettopp derfor er slik tilbakegang vanskelig å motvirke: det finnes ikke noe enkelt øyeblikk der man kan si at demokratiet sluttet å være et demokrati.

Demokratisk tilbakegang og hvordan demokratiet kan beskyttes

Ifølge forskningsprosjektet V-Dem (Varieties of Democracy) ved Universitetet i Göteborg har verden opplevd demokratisk tilbakegang siden midten av 2000-tallet. Flere land er blitt mindre demokratiske enn de var for ti eller tjue år siden. Statsviterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt har i boken «How Democracies Die» (2018) beskrevet fire faresignaler ved ledere som truer demokratiet: at de avviser demokratiske spilleregler (utfordrer valgresultater eller forsøker å endre reglene til egen fordel), at de benekter motstandernes legitimitet (stempler opposisjonen som fiender eller forrædere), at de tolererer eller oppmuntrer til vold, og at de er beredt til å innskrenke sivile friheter som ytrings- og pressefrihet.

Hva driver denne utviklingen? Forskningen peker på flere årsaker, beskrevet nøytralt som mekanismer. Økonomisk krise og ulikhet kan trekke folk mot sterke ledere som lover raske løsninger når de opplever utrygghet. Polarisering svekker tilliten til demokratiske prosesser når motstandere ses som fiender. Desinformasjon undergraver den informerte offentlige debatten. Svake demokratiske institusjoner gjør det lettere å konsentrere makt. Og ekstern påvirkning spiller inn når autoritære stormakter støtter likesinnede bevegelser i andre land.

Men erfaringene gir også lærdommer om hvordan demokratiet kan beskyttes. Sterke institusjoner — uavhengige domstoler, frie medier og et aktivt sivilsamfunn — er de viktigste vernene; når de er sterke, er det vanskelig for én leder å konsentrere makten. En demokratisk politisk kultur med uformelle normer som respekt for motstandere, aksept av valgresultater og selvpålagt maktbegrensning er like viktig som de formelle reglene. Våkne borgere som engasjerer seg, holder seg informert og reagerer når normer trues, er avgjørende — for demokratier faller sjelden over natten, men gradvis. Internasjonalt samarbeid gjennom organisasjoner som FN og Europarådet kan legge press på stater, og regionale menneskerettighetsdomstoler kan holde dem ansvarlige. Til slutt er utdanning — der unge lærer om demokratiets verdier, rettigheter og ansvar — en langsiktig investering i demokratiets overlevelse. At du leser dette nå, er en liten del av nettopp det.

Oppsummering

Vi begynte med et tankeeksperiment — hva om du ikke kunne stemme på opposisjonen? — og fikk et innblikk i at de fleste mennesker i verden ikke lever i frie demokratier. Vi så saklig på autoritære regimer, kjennetegnet av konsentrert makt og begrenset frihet, og skilte dem fra totalitære regimer som søker total kontroll. Vi gikk gjennom ulike typer — militærdiktatur, ettpartistat, personalistiske regimer, teokratier og absolutte monarkier — som begreper for å forstå hvordan ikke-demokratisk makt kan organiseres.

Vi utforsket hybridregimene i gråsonen, der demokratiske former eksisterer på papiret, men er uthulet i praksis. Eksempelet fra Ungarn viste hvordan et demokrati kan svekkes gradvis ved bruk av selve de demokratiske mekanismene, uten et kupp.

Til slutt så vi på demokratisk tilbakegang som global trend, på faresignalene Levitsky og Ziblatt har beskrevet, på årsakene bak, og ikke minst på hvordan demokratiet kan beskyttes — gjennom sterke institusjoner, en demokratisk kultur, våkne borgere, internasjonalt samarbeid og utdanning. Den røde tråden er en nøktern, men viktig påminnelse: demokrati er verdifullt nettopp fordi det ikke er en selvfølge.