1.8 Determinisme og arv/miljø

Fanget i jernkjeder

Forestill deg et menneske som prooever a lope, men som er lenket til veggen. Uansett hvor hardt det anstrenger seg, kommer det ikke lenger enn kjedene tillater. Det kan droomme om frihet, tro pa frihet, kanskje til og med foole seg fritt - men i virkeligheten er det bundet.

Slik forsto naturalistene menneskets situasjon. Vi tror vi velger selv, men i virkeligheten er vi fanget - av genene vi har arvet fra foreldre og besteforeldre, av miljoet vi vokste opp i, av krefter vi ikke kan se og knapt kan forstå.

Dette er determinismen: læren om at alt som skjer, har en arsak. Også dine tanker, dine foooelser, dine valg - alt er bestemt av noe som kom foor. Du er et produkt, ikke en skaper.

Det var et morkt syn pa mennesket. Men naturalistene mente det var det sanne synet - vitenskapens syn. Og for a forandre verden, matte man foorst forsta den slik den virkelig var.

I dette kapittelet skal vi utforske hva determinismen egentlig innebar, hvordan den preget litteraturen, og hvilke sporsmal den reiste som fortsatt er aktuelle i dag.

Da mennesket ble et dyr

Naturalismens determinisme vokste ut av en vitenskapelig revolusjon. Pa noen få tiar hadde nye oppdagelser snudd verdensbilde pa hodet.

Charles Darwin (1809-1882) publiserte «Artenes opprinnelse» i 1859. Budskapet var rystende: Mennesket var ikke skapt i Guds bilde. Det var et dyr, utviklet gjennom millioner av ar med evolusjon. Det som skilte oss fra apene, var bare gradsforskjeller. Vi var underlagt de samme naturlovene som alle andre skapninger.

Den franske filosofen Hippolyte Taine (1828-1893) utviklet dette videre. Han hevdet at alle kulturelle fenomener - kunst, litteratur, historie - kunne forklares ut fra tre faktorer: rase (arvelige egenskaper), miljo (fysiske og sosiale omgivelser) og oyeblikk (den historiske situasjonen). Mennesket var et produkt av disse kreftene, like sikkert som en kjemisk reaksjon folgjer av blandingen av stoffer.

Fysiologen Claude Bernard (1813-1878) demonstrerte hvordan vitenskapelig metode kunne anvendes pa biologiske fenomener. Kroppen var en maskin. Den fulgte lovmessigheter som kunne avdekkes gjennom eksperimenter.

Zola tok Bernard som forbilde. Hvis kroppen kunne studeres vitenskapelig, hvorfor ikke ogsa sjelen? Forfatteren skulle være som fysiologen - plassere mennesker i kontrollerte omgivelser og observere hvordan de reagerte.

Det som går i arv

For naturalismene var arv en skjebnetung kraft. Du kunne ikke unnslippe genene dine - de fulgte deg gjennom livet som en skygge.

Men hva mente de egentlig med arv? Datidens forstaelse var primitiv sammenlignet med vare dagers genetikk. De trodde at langt flere egenskaper gikk i arv enn vi vet i dag - ikke bare fysiske trekk, men ogsa personlighet, tilboyeligheter, til og med moral.

Degenerasjonslaren var sarlig innflytelsesrik. Teorien hevdet at familier og samfunn kunne «degenerere» over generasjoner. Negative egenskaper ble forsterket, ikke svekket. Alkoholisme kunne fore til galskap, som igjen kunne fore til kriminalitet og moralsk forfall. Nedgangen var uunngaelig.

I Zolas «Les Rougon-Macquart» ser vi dette i praksis. Slekten barer pa arvelig belastning som manifesterer seg ulikt i hver generasjon - hos noen som alkoholisme, hos andre som galskap, hos enda andre som voldelig temperament. Arven forfoolger dem alle.

Amalie Skrams «Hellemyrsfolket» viser det samme i norsk kontekst. Sjur Gabriels svakheter går i arv til soonnene, forsterket av fattigdom og elendighet. Det finnes ingen vei ut av sirkelen.

Vi vet i dag at dette var uvitenskapelig. Alkoholisme er ikke arvelig pa den maten de trodde. Personlighet formes av bade gener og miljo pa komplekse mater. Men i samtiden var det anerkjent vitenskap - og det preget litteraturen dypt.

Verden som former oss

Ved siden av arven sto miljoet - de fysiske og sosiale omgivelsene som former mennesket fra vugge til grav.

Naturalismens forfattere var naersynte observatoorer av miljo. De drev research, besokte arbeidsplasser og fattigkvarterer, dokumenterte forholdene med journalistisk grundighet. For a skildre gruvearbeidere dro Zola selv ned i gruvene. For a skildre byens underverden vandret han i gatene om natten.

Miljoet omfattet alt: Den sosiale klassen du ble fodt inn i. De okonomiske forholdene som bestemte om du fikk mat pa bordet. Geografien - by eller land, nord eller sor. Familien - kaerlige foreldre eller fraverende. Arbeidsplassen - trygt kontor eller farlig fabrikk.

Og miljoet var pa mange mater enda mer bestemmende enn arven. For selv om du arvet dårlige gener, kunne kanskje et godt miljo kompensere. Men hvis miljoet var elendig, hadde du ingen sjanse. Fattigdommen dro deg ned, holdt deg nede, ga deg ingen muligheter til a reise deg.

I naturalistisk litteratur ser vi ofte mennesker som prooever a bryte ut av sitt miljo. De kjemper, strever, droommer om noe bedre. Men igjen og igjen mislykkes de. Miljoets gravitasjon er for sterk. De synker tilbake til der de startet - eller enda lenger ned.

Skjebner i fritt fall

Det deterministiske menneskesynet fikk dramatiske konsekvenser for hvordan naturalistene skrev.

Karakterene hadde lite handlingsrom. Fra starten av romanen kan vi ofte ane hvordan det vil ende. Arv og miljo har allerede lagt sporene. Personene kan streve og kaempe, men banen er satt. De er som tog pa skinner.

Handlingen fulgte typisk en nedadgaaende kurve. Personene starter kanskje med noe hap, noe liv. Men gradvis trekkes de ned. Beslutning fooerer til beslutning, ulykke til ulykke. Hver gang de prooever a reise seg, faller de hardere tilbake. Til slutt ligger de i grooeften.

Tonen var kjooelig, observerende. Forfatteren holdt seg tilbake fra a doomme eller moralisere. Han rapporterte bare hva han sa - som en vitenskapsmann som dokumenterer et eksperiment. Denne kjooligheten kunne gjore virkningen sterkere. Leseren matte selv reagere, selv doomme.

Utfallet var nesten alltid tragisk. Ikke romantisk-tragisk, med edle helter som falt i kamp. Men hverdagens tragedie - langsom nedbrytning, tap av hap, dood uten mening. Det var det brutale livets realitet, strippet for forskjoonende fortellinger.

Og likevel - nettopp ved a vise denne virkeligheten, anklaget naturalistene samfunnet som tillot det. De sa: Se her. Se hva som skjer med mennesker under disse forholdene. Er dette akseptabelt?

Er vi frie?

Naturalismens determinisme var overdrevet. Vi vet i dag at mennesker har storre handlingsrom enn naturalistene mente. Gener er ikke skjebne. Miljo kan overvinnes. Mennesker forandrer seg, vokser, bryter ut av mornstre.

Men naturalistene traff ogsa pa noe viktig. Vi er ikke helt frie. Oppveksten preger oss. Sosial klasse pavirker mulighetene vare. Traumer setter spor. Den som er fodt inn i fattigdom, har det vanskeligere enn den som er fodt inn i rikdom. Dette er ikke determinisme - men det er heller ikke ubegrenset frihet.

Moderne vitenskap viser at forholdet mellom gener og miljo er komplekst. Epigenetikk - læren om hvordan miljo pavirker genenes uttrykk - viser at arv og miljo ikke kan skilles skarpt. Nevroplastisitet viser at hjernen fortsetter a forandre seg gjennom livet. Vi er verken fullt ut determinerte eller fullt ut frie.

Naturalistene stilte sporsmaal vi fortsatt strever med: Hvor mye er valg, og hvor mye er skjebne? Hvor mye ansvar kan vi legge pa individet, og hvor mye pa samfunnet? Hvis mennesker er formet av omgivelsene, hvem har da skylden naaer ting går galt?

Disse sporsmalene lever videre - i filosofien, i jussen, i den offentlige debatten om kriminalitet og straff, ulikhet og muligheter. Naturalismen ga ikke svarene. Men den formulerte sporsmaalene med en klarhet vi fortsatt kan lære av.

Oppsummering

Determinismen i naturalismen hevdet at menneskers liv er bestemt av arv og miljo.

Vitenskapelig bakgrunn:
- Darwin: Mennesket som evolusjonert dyr
- Taine: Rase, miljo og oyeblikk forklarer alt
- Bernard: Vitenskapelig metode pa biologi

Arv i naturalismen:
- Genetiske egenskaper fra foreldre
- Degenerasjonslaren: Negative egenskaper forsterkes
- «Dårlig blod» som går i arv

Miljo i naturalismen:
- Sosial klasse og ookonomi
- Geografi og fysiske omgivelser
- Familie og oppvekst

Litteraere konsekvenser:
- Karakterer med lite handlingsrom
- Nedadgaaende handlingskurve
- Kjoolig, observerende tone
- Tragiske utfall

Moderne perspektiv:
- Naturalismens determinisme var overdrevet
- Men arv og miljo pavirker oss
- Sporsmaalene om frihet og ansvar er fortsatt aktuelle

Aktualitet:
- Debatter om straff og rehabilitering
- Sporsmal om sosial ulikhet
- Forholdet mellom individ og samfunn