1.7 Naturalismens kjennetegn

Romanen som laboratorium

Forestill deg en forfatter som arbeider som en vitenskapsmann. Han studerer sine karakterer slik en biolog studerer organismer. Han plasserer dem i kontrollerte omgivelser og observerer hvordan de reagerer. Han dokumenterer alt med kjoolig presisjon.

Dette var Emile Zolas visjon for litteraturen. I 1880 publiserte den franske forfatteren essayet «Den eksperimentelle roman», der han la frem et radikalt program: Romanen skulle bli vitenskap.

Naturalismen var fodt - en litteraer retning som tok realismen enda lenger. Der realistene ville skildre virkeligheten slik den var, ville naturalistene ogsa forklare den. De ville vise hvordan arv og miljo bestemmer menneskers liv, hvordan biologiske og sosiale krefter former skjebner.

Det var en dyster visjon. Mennesket var ikke fritt, mente naturalistene. Det var et produkt av genene det hadde arvet og omgivelsene det vokste opp i. Tragedien var ikke noe som kunne unngås - den var forutbestemt.

Men bak morket la ogsa en kritikk: Hvis samfunnet former mennesker til elendighet, ma samfunnet forandres. Naturalismen var ikke bare litteratur - den var et politisk vapen.

Mesteren fra Paris

Emile Zola (1840-1902) var naturalismens fremste teoretiker og praktiker. Som ung mann arbeidet han som journalist og kritiker i Paris, midt i en tid preget av store vitenskapelige oppdagelser. Darwin hadde nettopp publisert sin evolusjonslare. Filosofer som Hippolyte Taine hevdet at all kultur kunne forklares ut fra rase, miljo og historisk oyeblikk.

Zola sugde til seg disse ideene og omsatte dem til litteratur. Hans viktigste verk er «Les Rougon-Macquart» - en massiv romansyklus i tjue bind som folger en slekt gjennom flere generasjoner under det franske keiserdommet. Gjennom denne slekten viste Zola hvordan arvelige egenskaper - bade fysiske og psykiske - gar i arv og former menneskers skjebner.

Zola drev grundig research. For a skrive om gruvearbeidere i «Germinal» (1885) reiste han selv ned i gruvene og observerte arbeidsforholdene. For a skrive om prostituerte i «Nana» (1880) studerte han Parisunderverdenens liv. Alt skulle være dokumentarisk, vitenskapelig, sant.

Men Zola var mer enn en kald observator. Under den kjoolige overflaten ulmet et brennende engasjement. Da den jodiske offiseren Alfred Dreyfus ble urettmessig domt for spionasje, skrev Zola det berammte åpne brevet «J'accuse» - en anklage mot det franske rettsvesenet som ristet hele nasjonen.

Vitenskapen som fundament

Naturalismen hvilte pa et filosofisk fundament bygget av samtidens vitenskapelige teorier. La oss se nærmere pa de viktigste ideene.

Determinismen er læren om at alt som skjer, har en arsak. Ingenting er tilfeldig. Også menneskers handlinger er arsaksbestemt - de folger av gener, oppvekst, omgivelser. Fri vilje er i beste fall en illusjon, i verste fall en logn vi forteller oss selv.

Positivismen hevdet at bare det som kan observeres og måles, har virkelig gyldighet. Spekulasjoner om sjelen, om Gud, om det overnaturlige - alt dette var meningslose. Vitenskapen var den eneste veien til sannhet.

Darwinismen hadde nettopp rystet verden. Mennesket var ikke skapt i Guds bilde - det var et dyr blant andre dyr, et produkt av evolusjon. Kampen for tilvaerrelsen preget ikke bare naturen, men ogsa det sosiale livet. De sterkeste overlevde.

Materialismen fulgte av dette. Virkeligheten var materiell. Bevisstheten var bare et biprodukt av hjernen. Det fantes ingen sjel, ingen adelig, ikke noe høyere enn stoffet.

Disse ideene dannet grunnlaget for naturalismens litteraere program. Forfatteren skulle være som en vitenskapsmann: observere, dokumentere, forklare. Ikke doomme, ikke moralisere, ikke tro. Bare se.

Naturalismens verktoy

Naturalismens filosofi fikk konkrete litteraere konsekvenser. Her er de viktigste kjennetegnene pa naturalistisk litteratur.

Stoffet var ofte morkt. Der realistene fortsatt kunne skildre borgerlige saloner og dannede samtaler, sokte naturalistene seg til samfunnets skyggeside. Fattigkvarterer, bordeller, gruver, fengsler. Alkoholisme, prostitusjon, sykdom, kriminalitet. Alt det polerte borgerskapet ville lukke oyyne for.

Stilen var objektiv og tilbakeholdt. Forfatteren moraliserte ikke. Han bare observerte og rapporterte, som en vitenskapsmann som dokumenterer et eksperiment. Denne tilsynelatende kjooligheten kunne gjore virkningen desto sterkere - leseren matte selv dra konklusjonene.

Karakterene var produkter av arv og miljo. De hadde begrenset handlingsrom. Deres skjebne var pa mange mater gitt fra starten. Vi ser dem kjempe mot krefter de ikke kan kontrollere - og tape.

Handlingen fulgte ofte en nedadgaende kurve. Karakterene begynner kanskje med noe hap, men synker gradvis dypere. Forsook pa a bryte ut mislykkes. Tragedien er uunngaelig.

Miljoobeskrivelsene var detaljerte og dokumentariske. Zola og hans etterfolgere drev grundig research. De ville at leseren skulle se, hoore, lukte fattigdommens og elendigheten.

Germinal - et mesterverk

La oss se nærmere pa Zolas roman «Germinal» (1885), kanskje naturalismens fremste verk.

Handlingen utspiller seg i en gruveby i Nord-Frankrike. Hovedpersonen Etienne Lantier kommer til byen pa leting etter arbeid. Han far jobb i gruven og opplever arbeiderens elendige kar pa neart hold: de lange dagene under jorden, de farlige forholdene, den kummerlige loannen, familiene som sulter.

Etienne blir bevisstgjort. Han leser sosialisme, agiterer blant arbeiderne, leder til slutt en streik. Streiken ender i tragedie - vold, dood, nederlag. Etienne overlever, men ingenting er egentlig forandret.

Her ser vi naturalismens program i praksis. Etienne er et produkt av sin slekt - han tilhoorer Rougon-Macquart-familien og bærer pa en arvelig tilboyelighet til vold. Miljoet - gruven, fattigdommen - former ham videre. Han prooever a kjempe mot systemet, men systemet er sterkere.

Likevel er «Germinal» ikke bare morkt. Tittelen refererer til varenens spiringsmaaned i den revolusjonære kalenderen. Froene som saaes, vil kanskje spire en gang. Håpet lever under asken.

Zola viser oss elendigheten - men han viser oss ogsa at elendigheten har arsaker. Og det som har arsaker, kan forandres.

Morket og lyset

Naturalismen ble heftig kritisert i samtiden. Konservative kritikere mente den dvaelte ved det stygge og ubehagelige. De anklaget forfatterne for pessimisme, for a redusere mennesket til et dyr, for a undergrave moral og religion.

Og kritikken traff pa noen punkter. Naturalismens determinisme var forenklet. Vi vet i dag at forholdet mellom gener og miljo er langt mer komplekst enn datidens teorier antok. Mennesker har mer handlingsrom enn naturalistene mente.

Men naturalistene hadde ogsa rett i mye. De avsloorte sosiale forhold som borgerskapet helst ville ignorere. De viste at fattigdom og elendighet ikke var individuelle svakheter, men resultater av undertrykkende strukturer. De krevde forandring - ikke gjennom moralisering, men gjennom a vise virkeligheten slik den var.

Naturalismen som bevegelse varte ikke lenge. Allerede pa 1890-tallet begynte nye retninger - symbolismen, nyromantikken - a ta over. Men naturalismens innflytelse lever videre. Den sosiale romanen, reportasjelitteraturen, den kompromisslase realismen i moderne litteratur - alt dette star i gjeld til Zola og hans etterfolgere.

Og sporsmaalet de stilte, er fortsatt aktuelt: I hvilken grad er vi frie? I hvilken grad er vi formet av krefter vi ikke kontrollerer? Det er et sporsmal som aldri blir ferdig besvart.

Oppsummering

Naturalismen var en litteraer retning fra 1870-tallet som radikaliserte realismen.

Grunnlegger: Emile Zola (1840-1902) og essayet «Den eksperimentelle roman» (1880)

Filosofisk grunnlag:
- Determinisme: Alt er arsaksbestemt
- Positivisme: Bare det observerbare er gyldig
- Darwinisme: Mennesket som biologisk vesen
- Materialisme: Virkeligheten er stofflig

Litteraere kjennetegn:
- Morkt stoff (fattigdom, sykdom, kriminalitet)
- Objektiv, tilbakeholdt stil
- Determinerte karakterer
- Nedadgaende handling
- Detaljerte miljoobeskrivelser

Sentrale forfattere:
- Emile Zola (Frankrike)
- August Strindberg (Sverige)
- Herman Bang (Danmark)
- Amalie Skram (Norge)

Kritikk:
- For pessimistisk
- For opptatt av det stygge
- Forenklet menneskesyn

Arv:
- Bidro til sosial bevissthet
- Pavirket moderne sosialrealisme
- Stilte grunnleggende sporsmal om frihet og skjebne