1.5 Alexander Kielland og Jonas Lie

Prosaskunstens mestere

Nar vi snakker om det moderne gjennombruddet, er det lett a glemme at Ibsen og Bjornson primert var dramatikere. De skrev for teatret, for scenen, for det talte ord. Men hva med prosaen - romanene og novellene som kunne leses i stillhet, hjemme ved lampen?

Her trader to andre forfattere frem: Alexander Kielland og Jonas Lie. Sammen med Ibsen og Bjornson utgjor de «de fire store» i norsk litteraturhistorie. Men der Ibsen rystet verden med sine dramaer og Bjornson trollbandt massene med sine taler, arbeidet Kielland og Lie i et stillere register. De skrev boker som ble lest - og lest og lest.

Kielland var satirikeren, den elegante dissekoren av borgerskapets hykleri. Med noen fa, velvalgte ord kunne han avsløre en hel samfunnsklasses tomhet. Lie var psykologen, den varsomme utforskeren av det indre livet. Han skrev om familier, om kvinner, om de uuttalte konfliktene som ulmer under overflaten.

Sammen representerer de to vidt forskjellige mater a skrive realistisk prosa pa. La oss mote dem begge.

Mannen som ikke trengte a skrive

Alexander Lange Kielland ble fodt 18. februar 1849 i Stavanger, i en av byens mektigste kjopmmansfamilier. Han vokste opp med alt: rikdom, status, utdanning. Han ble jurist, arbeidet som advokat, og kunne ha levd et behagelig liv som velstaende borger.

Men Kielland valgte pennen. Ikke fordi han matte, men fordi han ville. Og det er kanskje nettopp denne friheten som preger hans forfatterskap. Kielland skrev ikke for a overleve - han skrev for a avsløre.

Hans forste novellesamling, «Novelletter» fra 1879, viste med en gang hva han kunne. Novellen «Karen» ble et mesterverk i miniatyr - historien om en fattig tjenestepike som blir forfort, gravid og forlatt, og som til slutt tar livet av barnet sitt og blir henrettet. Kielland forteller det nesten uten a heve stemmen. Han moraliserer ikke. Han bare viser frem - og lar ironien gjore resten.

For det er ironien som er Kiellands varemerke. Han skriver med en elegant distanse, en tilsynelatende kjolig tone som bare gjor kritikken desto skarpere. Nar han skildrer borgerskapets middagsselskaper og kirkelige fromhet, aner vi hele tiden spottten under overflaten. Se her, sier Kielland, se pa disse menneskene som tror de er sa respektable. Se hva de egentlig er.

Angrep pa samfunnsstottene

Kiellands romaner er frontalangrep pa det borgerlige samfunnets soller. «Garman & Worse» fra 1880 skildrer handelshusenes verden i en sjoby - rikdommen, maktspillet, den religiose hykleriet som holder det hele sammen. Her ser vi pietismen brukt som kontrollmekanisme, overklassens moralske dobbelthet.

«Gift» fra 1883 gikk enda lenger. Romanen er et angrep pa det stive latinskolesystemet - den puggbaserte, livlofje utdanningen som kvelte elevenes kreativitet og nysgjerrighet. Hovedpersonen Marius dor - bokstavelig talt - av skolen. Han pugger og pugger til hjernen bryter sammen. Tittelen «Gift» er flertydig: det handler bade om giftinformasjon elevene ma svelge, og om det drepende systemet.

Men Kielland var ikke bare samfunnskritiker. Han hadde ogsa et varmt hjerte for de undertrykte - for tjenestepikene, for arbeiderne, for de fattige som ble knust av systemet. I novellen «Karen» og i romanene «Arbeidsfolk» og «Skipper Worse» viser han hvordan samfunnets ofre ikke har noen sjanse mot de mektiges hykleri.

Kielland endte sin karriere som borgermester i Stavanger - en ironisk skjebne for mannen som hadde brukt livet pa a kritisere borgerlige institusjoner. Men kanskje var det nettopp hans bakgrunn som ga ham innsikt. Han kjente systemet fra innsiden.

Fra Tromsm til det indre liv

Jonas Lie ble fodt 6. november 1833 i Hokksund, men vokste opp i Tromso. Det var i nord, under nordlyset og morkretiden, at fantasien hans ble formet. Eventyrene, sagaene, folketroen - alt dette skulle sette sitt preg pa det han skrev.

Som Kielland var Lie utdannet jurist. Men der Kielland aldri trengte a tjene penger pa skrivingen, ble Lie forfatter fordi han matte. Forretningsvirksomheten hans gikk konkurs, og litteraturen ble hans vei ut av okonomisk krise.

Det er noe passende i dette. Der Kielland skrev fra en posisjon av overflod og kunne tillate seg a være satirisk, skrev Lie fra erfaringen av tap og kamp. Hans forfatterskap er varmere, mer empatisk, mer interessert i det indre livet enn i samfunnskritikk.

Lies spesialitet var familien - ikke som institusjon a kritisere, men som arena for psykologisk drama. Han forsto at de storste konfliktene ofte utspiller seg mellom mennesker som elsker hverandre, i det stille, i det uuttalte. Hans romaner utforsker det som ligger under overflaten av tilsynelatende harmoniske familieliv.

Familier i skyggen

«Familien på Gilje» fra 1883 er kanskje Lies mest kjente roman. Her folger vi en embetsmannsfamilie pa landsbygda gjennom flere tiar. Fokus ligger pa dotrene - deres drommer, deres begrensninger, deres valg.

Inger-Johanna, den eldste, drommer om noe mer enn a bli gift og bo pa landet. Men mulighetene er fa. Hun ender i et fornuftsekteskap som gir trygghet, men ikke lykke. Thinka er mer opporsk, men ogsa hun ma tilpasse seg. Og under det hele ligger morens stille selvoppofrelse.

Lie skriver ikke med Kiellands satiriske brodd. Han moraliserer ikke, han dommer ikke. Han bare viser - med varme og forstaelse - hvordan samfunnets forventninger former menneskers liv. Sarlig kvinners liv.

I sine siste ar skrev Lie «Trold»-fortellingene - en serie underlige historier der realismen blandes med mystikk og folketro. Her kommer barndommen i Tromso tilbake: trollene, de overnaturlige kreftene, det som lurere i morket. Disse fortellingene er noe av det mest saerpreget i norsk litteratur - ogsa noe av det mest forsomte.

Lie dode i 1908, to ar for Bjornson. Han var aldri sa beramt som de andre av «de fire store», men hans psykologiske realisme peker fremover mot det 20. arhundrets litteratur.

Satirikeren og psykologen

Kielland og Lie representerer to vidt forskjellige mater a skrive realistisk prosa pa. Kielland angriper utenfra - han dissekerer samfunnet med ironiens skalpell, avslorer hykleriet, krever forandring. Lie utforsker innenfra - han soker a forsta menneskene, folelsene, de indre konfliktene.

Begge skrev om virkeligheten. Begge tok opp aktuelle temaer. Men der Kielland spor: «Hva er galt med dette samfunnet?», spor Lie: «Hva gjor dette samfunnet med menneskene som lever i det?»

I ettertiden har Kielland vært den mer leste av de to. Hans romaner er lettere tilgjengelige, satiren mer underholdende. Men Lies psykologiske innsikt var pa mange mater mer nyskapende. Han anto det som Sigmund Freud og psykoanalysen skulle utforske noen tiir senere - det ubevisste, det fortrengte, det som ligger under overflaten.

Sammen fyller de ut bildet av det moderne gjennombruddet. Uten Kielland og Lie ville «de fire store» bare vært «de to store» - og norsk litteraturhistorie ville vært fattigere.

Oppsummering

«De fire store» i norsk litteratur inkluderer to prosaikere: Alexander Kielland og Jonas Lie.

Alexander Kielland (1849-1906):
- Fra velstaende kjopmmannsfamilie i Stavanger
- Elegant, ironisk stil
- Satiriske angrep pa borgerskapets hykleri
- Hovedverk: «Garman & Worse», «Gift», «Karen»
- Sympati med de undertrykte

Jonas Lie (1833-1908):
- Oppvokst i Tromso, preget av nordnorsk kultur
- Psykologisk realisme med varme
- Fokus pa familie og kvinners livssituasjon
- Hovedverk: «Familien på Gilje», «Trold»
- Kombinerte realisme med mystikk

Sammenligning:
- Kielland: Satiriker som kritiserer samfunnet utenfra
- Lie: Psykolog som utforsker det indre livet

Felles bidrag:
- Begge tok opp aktuelle samfunnstemaer
- Begge skrev om kvinners situasjon
- Sammen med Ibsen og Bjornson utgjor de gjennombruddets fire soller