1.4 Bjørnstjerne Bjørnson

Norges ukronte konge

Forestill deg et Norge i oppbruddstemning. Det er midten av 1800-tallet, og nasjonen sokes etter sin identitet, etter sin stemme. Inn pa scenen trer en mann med lokker som en love og en rost som fyller de storste saler. Han heter Bjornstjerne Bjornson, og han skal bli den mest elsket - og mest omstridte - kulturpersonligheten i norsk historie.

Bjornson var alt pa en gang: dikter og dramatiker, avisredaktor og folketaler, agitator og fredsforkjemper. Der Ibsen trakk seg tilbake til eksil og skrev i stillhet, kastet Bjornson seg ut i offentligheten med alt han hadde. Han reiste land og strand rundt, holdt foredrag, skrev ledere, engasjerte seg i enhver sak han mente var viktig.

Folk flotet til ham. Nar Bjornson talte, lyttet nasjonen. Nar han tok standpunkt, ble det debatt. Nar han skrev, ble ordene sunget av hele folket - for det var han som ga oss «Ja, vi elsker dette landet».

Men hvem var egentlig denne mannen som ble kalt «Norges ukronte konge»? Og hvorfor er det Ibsen, ikke Bjornson, som huskes best i dag?

Fra prestegard til nasjonalscene

Bjornstjerne Martinius Bjornson ble fodt 8. desember 1832 i Kvikne i Osterdalen. Faren var prest, og da Bjornstjerne var fem ar, flyttet familien til Nesset i Romsdal. Her, omgitt av fjell og fjord, vokste gutten opp med norsk natur og norske sagn i blodet.

Allerede som ung student i Kristiania viste Bjornson en usedvanlig karisma. Han var hoyropt, selvsikker og hadde en naturlig evne til a trekke folk til seg. Raskt ble han en sentral figur i byens intellektuelle kretser. Her var en mann som ville noe, som brant for noe.

Gjennombruddet kom med bondefortellingene pa 1850-tallet. «Synnove Solbakken» i 1857, «Arne» i 1858, «En glad Gut» i 1860 - disse korte romanene skildret norsk bondeland med en varme og poesi som traff leserne midt i hjertet. Her var det norske landskapet, de norske verdiene, den norske karakteren - idealisert og poetisk, men ogsa gjenkjennelig.

Bondefortellingene ble enormt populære, bade i Norge og i utlandet. De ble oversatt til mange sprak og bidro til a forme bildet av Norge som en nasjon av frie, stolte bonder i et majestetisk landskap. Bjornson hadde gitt nordmenn et speil a se seg selv i - og bildet var smigrende.

Fra romantikk til samfunnskritikk

Men Bjornson var ikke en mann som sto stille. Pa 1860-tallet skrev han historiske dramaer med stolte nasjonale temaer. Sa kom det moderne gjennombruddet, og Bjornson lot seg rive med. Han forsto at tiden krevde en ny type litteratur - en som tok opp virkelighetens problemer.

Med «En fallit» i 1875 skrev han et drama om okonomisk krise og moralsk ansvar. Stykket var et frontalangrep pa borgerskapets hykleri - de fine fasadene som skjulte rad og ruin. Samme ar kom «Redaktoren», om pressens makt og ansvar. Bjornson visste hva han snakket om - han hadde selv vært avisredaktor.

«En hanske» fra 1883 ble kanskje hans mest omstridte stykke. Her krevde den unge kvinnen Svava at samme moralske standard skulle gjelde for menn som for kvinner. Da hun oppdaget at forloveden hennes hadde hatt et forhold for han traff henne, kastet hun hansken i ansiktet hans og brot forlovelsen. Publikum var i oppr. Var dette rimelig? Var dette rettferdig?

Bjornson mente ja. Han var en ihuga forkjemper for kvinners rettigheter, lenge for det var stuerent. Han talte for likestilling, for utdanning for kvinner, for deres rett til a bestemme over egne liv. I dette var han pa linje med Ibsen - men der Ibsen stilte sporsmmlene, ga Bjornson gjerne svarene ogsa.

En stemme som nidde massene

Det som virkelig skilte Bjornson fra andre forfattere, var hans rolle som offentlig person. Han var ikke bare en forfatter som skrev boker - han var en nasjonal lederskikkelse som mente noe om alt og sa det hoyt.

Bjornson reiste uopphldelig. Han holdt foredrag i byer og bygder, i kirker og forsamlingshus. Nar Bjornson kom til byen, var det en begivenhet. Folk strommet til for a hore ham - denne bjornen av en mann med den rungende stemmen og de flammende ordene.

Han engasjerte seg i unionsopplosningen med Sverige lenge for den ble en realitet. Han agiterte for republikanisme - ja, han mente faktisk at Norge burde være en republikk, selv om han ogsa skrev nasjonalsangen som hyller «kongenes aett». Han kjempet for religios fritenkning og mot kirkens makt over folks tanker.

Men Bjornsons engasjement strakte seg langt utover Norges grenser. Da den franske offiseren Alfred Dreyfus ble urettmessig domt for spionasje - et justismord preget av antisemittisme - kastet Bjornson seg inn i kampen for hans frikjennelse. Han skrev artikler, holdt taler, og ble en internasjonal rost for rettferdighet. Dette var ikke en sak som angikk Norge - men det angikk Bjornson, fordi det angikk menneskehetens verdighet.

Hoydepunkter og arv

I 1903 fikk Bjornson en annerkjennelse som bekreftet hans posisjon: Nobelprisen i litteratur. Han var den forste nordmannen som mottok denne utmerkelsen - tildelt «som en hyllest til hans edle, storslaane og allsidige diktervirke».

Men det er kanskje et annet verk som har gjort Bjornson udodelig i norske hjerter. I 1859, midt i bondefortellingenes glanstid, skrev han teksten til «Ja, vi elsker dette landet». Melodien kom senere, av Rikard Nordraak. Sammen skapte de Norges nasjonalsang - et dikt som synges ved hver 17. mai-feiring, ved hver idrettsseier, ved hvert oyeblikk av nasjonal samling.

Det er en underlig ironi at republikaneren Bjornson skrev en sang som hyller «kongenes aett». Men kanskje var det nettopp dette som kjennetegnet ham: evnen til a favne det nasjonale folelseslivet, selv nar det ikke passet helt med hans politiske overbevisninger.

Bjornson dode i Paris 26. april 1910. Begravelsen i Kristiania ble en nasjonal begivenhet. Hele byen var pa beina. Kongen fulgte kisten. Nasjonen sorget over sin ukronte konge.

To veier til udodelighet

Bjornson og Ibsen var venner, rivaler og motpoler pa samme tid. De beundret hverandre, men de var ogsa grunnleggende forskjellige.

Ibsen trakk seg tilbake fra verden. Han levde i eksil, skrev i stillhet, lot verkene tale for seg. Han stilte sporsmal, men ga sjelden svar. Hans dramaer er flertydige, åpne for tolkning, psykologisk dype.

Bjornson kastet seg inn i verden. Han talte, agiterte, tok standpunkt. Han ville forandre samfunnet - ikke bare skildre det. Hans dramaer er ofte mer direkte, mer «agitatoriske». Budskapet er tydeligere, kanskje for tydelig for kunstens egen del.

I samtiden var Bjornson den storre. Han var nasjonalhelten, folkets dikter, den ukronte kongen. Men i ettertiden er det Ibsen som har vunnet. Hans stykker spilles over hele verden, mens Bjornsons dramaer sjelden settes opp utenfor Norge.

Hvorfor? Kanskje fordi det som var aktuelt, ble datert. Bjornsons agitasjon for spesifikke saker mistet sin kraft nar sakene var avgjort. Ibsens universelle sporsmal om frihet, sannhet og identitet er like aktuelle i dag som for 150 ar siden.

Likevel: Hver gang nordmenn reiser seg og synger «Ja, vi elsker dette landet», lever Bjornson videre. Og det er kanskje den storste udodeligheten av alle.

Oppsummering

Bjornstjerne Bjornson (1832-1910) var «Norges ukronte konge» - dikter, dramatiker, taler og samfunnsdebattant.

Livsveien:
- Fodt i Kvikne, oppvokst i Romsdal
- Gjennombrudd med bondefortellingene pa 1850-tallet
- Fra nasjonalromantikk til samfunnskritikk
- Utrattelig folketaler og debattant
- Forste nordmann med Nobelprisen (1903)

Hovedverk:
- Synnove Solbakken (1857) - bondefortelling
- En fallit (1875) - samfunnsdrama
- En hanske (1883) - om dobbeltmoral
- «Ja, vi elsker» (1859) - nasjonalsangen

Engasjement:
- Kvinnesak og likestilling
- Unionsopplosningen
- Religios fritenkning
- Dreyfus-saken

Sammenligning med Ibsen:
- Bjornson: Direkte, agitatorisk, offentlig engasjert
- Ibsen: Tilbaketrukket, flertydig, psykologisk dyp
- Ibsens universelle temaer har holdt seg bedre

Arven:
- Nasjonalsangen synges fortsatt
- Bidro til norsk nasjonsbygging
- En av «de fire store» i norsk litteratur