4.3 Nynorsk og bokmål

To sprak, en nasjon

Norge er det eneste landet i verden med to offisielle skriftsprak som er sa like at alle kan forstå begge, men likevel forskjellige nok til at vi har egne regler, egne ordboker og egne tradisjoner for hvert av dem.

Hvordan havnet vi her? For a forstå det, ma vi reise tilbake i tid, til et Norge som nettopp hadde lost seg fra Danmark etter 400 ar i union. I 1814 fikk vi var egen grunnlov, men vi hadde ikke noe eget skriftsprak. Vi skrev dansk, eller dansk-norsk som det kalles, et sprak som var utviklet i Kobenhavn og bar lite preg av hvordan nordmenn faktisk snakket.

To menn med svart forskjellige tilnaerminger ville endre dette. Den ene het Ivar Aasen, en selvlaert sprakforsker fra Sunnmore som reiste landet rundt og samlet dialekter. Han mente at det norske folket fortjente et skriftsprak basert pa sitt eget talemål, ikke et patvunget dansk. Sa han skapte landsmål, det vi i dag kaller nynorsk, fra bunnen av.

Den andre strategien var gradvis fornorsking av det eksisterende dansk-norske skriftspraket. Her var det ikke en enkelt person, men mange over tid, som dyttet spraket i norsk retning. Ord ble byttet ut, skrivemater ble endret, og sakte, sakte ble dansk-norsk til riksmål, som vi i dag kaller bokmal.

I dette kapittelet skal vi se nærmere pa begge malformene: historien deres, forskjellene, og ikke minst, hvordan du kan mestre begge.

Mannen som skapte et sprak

Ivar Aasen ble fodt i 1813 pa Sunnmore, i en enkel bondegaard. Han hadde minimal formell utdanning, men en enorm nysgjerrighet og vilje til a lære. Som ung mann lærte han seg latin, gresk, fransk og flere andre sprak pa egen hånd. Men det var de norske dialektene som fanget hans interesse.

Pa 1840-tallet begynte Aasen sitt store prosjekt. Med stotte fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab reiste han rundt i Norge og samlet spraklig materiale. Han gikk fra gård til gård, snakket med folk, noterte ord og uttrykk, studerte grammatikk og uttale. Dette var systematisk feltarbeid av et slag ingen hadde gjort for ham.

Det Aasen oppdaget var at de norske dialektene, til tross for all sin variasjon, hadde felles trekk som skilte dem fra dansk. De hadde egne ordformer, egne boyingsmonster, egen syntaks. Og disse trekkene, mente Aasen, kunne danne grunnlaget for et genuint norsk skriftsprak.

I 1848 ga han ut "Det norske Folkesprogs Grammatik" og i 1850 "Ordbog over det norske Folkesprog". Sa, i 1853, presenterte han sitt landsmål, et konstruert skriftsprak basert pa fellestrekkene i de norske dialektene, med særlig vekt pa vestlandsk og midtlandsk. Det var et radikalt forslag: a gi nordmenn et sprak som faktisk lignet det de snakket.

Reaksjonene var delte. Noen sa i Aasens arbeid en nasjonal oppvakning, en befrielse fra dansk kulturell dominans. Andre mente det var et tilbakeskritt, et kunstig forsok pa a gjenopplive noe som ikke lenger eksisterte. Denne debatten, malstriden, skulle prega norsk kulturliv i generasjoner.

Den langsomme fornorskingen

Mens Aasen bygget sitt sprak fra dialektene, foregikk det en annen prosess: den gradvise fornorskingen av det dansk-norske skriftspraket.

Tenk deg 1814. Vi hadde nettopp fatt var egen grunnlov, men vi skrev fortsatt dansk. Dokumenter, aviser, boker - alt var pa et sprak utviklet i Kobenhavn. Det var det spraket de dannede brukte, det spraket som ble undervist i skolen, det spraket som hadde prestisje.

Men over tid begynte folk a dytte spraket i norsk retning. Forfattere som Henrik Wergeland experimenterte med norske ord og uttrykk. Bjornstjerne Bjornson og Henrik Ibsen skrev stadig mer norsk-klingende tekster. Ord ble byttet ut: "ei" i stedet for "en" (for hunkjormsord), "å" i stedet for det danske "at".

Pa 1900-tallet kom de store rettskrivningsreformene. I 1907 ble "haard" til "hard", "Steen" til "stein". I 1917 kom enda storre endringer. Og i 1938 forsoykte staten a presse bokmal og nynorsk nærmere hverandre gjennom den kontroversielle samnorsk-politikken, som ga valgfrihet mellom radikale og konservative former.

Samnorsk-prosjektet mislyktes. Folk likte ikke at staten blandet seg inn i spraket deres. Konservative bokmalsbrukere protesterte mot former de oppfattet som "for nynorske", og radikale former som "mjolk" og "beina" ble aldri akseptert av flertallet. Etter 1981 har politikken vært a la sprakbrukerne velge, og bokmal har gradvis vendt tilbake til mer tradisjonelle former.

I dag har bokmal sin plass som det mest brukte skriftspraket i Norge, med omtrent 85-87 prosent av elevene som har det som hovedmål. Men det er et annet sprak enn det var for 100 ar siden, og det er definitivt norsk, ikke dansk.

Praktiske forskjeller mellom bokmal og nynorsk

Na skal vi se pa de konkrete forskjellene. Nar du forst ser monsteret, er det lettere a huske.

La oss starte med personlige pronomen. Pa bokmal sier vi "jeg", pa nynorsk "eg". "Ikke" blir "ikkje". "Hva" blir "kva". "Hvordan" blir "korleis". "Noe" blir "noko". "Mye" blir "mykje". Disse små ordene avslorer umiddelbart hvilken maalform du leser.

Verbene har ogsa klare monstre. Pa nynorsk har vi typisk a-infinitiv: "a kaste", "a lese", "a skrive". I presens far svake verb endelsen -ar: "eg kastar", "eg hoppar". I preteritum far de -a: "eg kasta", "eg hoppa". Sammenlign med bokmal "jeg kaster", "jeg kastet".

Sterke verb er litt mer krevende fordi de har vokalskifte. Pa nynorsk: "a skrive - skriv - skreiv - har skrive". Pa bokmal: "a skrive - skriver - skrev - har skrevet". "A finne - finn - fann - har funne" pa nynorsk, "a finne - finner - fant - har funnet" pa bokmal.

Substantivene boyes ogsa litt forskjellig. Hankjonnsord i bestemt form flertall far -ane pa nynorsk: "bilane", "gutane", "hestane". Pa bokmal blir det -ene: "bilene", "guttene", "hestene". Hunkjonnsord er likere, men nynorsk bruker -ene i bestemt form flertall: "jentene", "dokene".

Adjektiv har samsvarsboyning pa nynorsk: "ein fin bil", "ei fin jente", "eit fint hus". Pa bokmal er det mer valgfrihet, og mange skriver "en fin bil", "en fin jente" uten a markere hunkjonn.

Na tenker du kanskje at dette er mye a huske. Men det gode er at monstrene er konsistente. Nar du forst lærer regelen, gjelder den for mange ord.

Spraket som ble litteratur

Nynorsk er ikke bare et sprak for skjemaer og laereboker. Det er et sprak med en rik litteraer tradisjon som har gitt Norge noen av sine storste forfattere.

Allerede Ivar Aasen selv var dikter. Hans "Nordmannen" fra 1863 er en nasjonalromantisk hymne som fortsatt synges: "Millom bakkar og berg ut med havet / heve nordmannen funne sin heim." Aasen ville vise at det nye spraket kunne bære poesi, ikke bare grammatikk.

Aasmund Olavsson Vinje var en annen pioner. Hans "Ferdaminni" fra 1861 er en reiseskildring gjennom Norge, skrevet pa et levende, personlig nynorsk. Vinje viste at spraket kunne være humoristisk, reflekterende og observant.

Arne Garborg tok nynorsken inn i realismen med romaner som "Bondestudentar" (1883), der han skildret spenningen mellom by og bygd, mellom det moderne og det tradisjonelle. Hans nynorsk er kraftfull og uttrykksfull.

Pa 1900-tallet fikk vi Olav Duun, Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge. Vesaas' "Is-slottet" (1963) er en av de mest anerkjente norske romanene, en poetisk skildring av vennskap og tap. Hauges dikt er blant de mest siterte i norsk litteratur.

Og i var egen tid: Jon Fosse, som i 2023 vant Nobelprisen i litteratur. Fosse skriver pa nynorsk, og hans minimalistiske, repetitive stil har gjort ham til en av verdens mest spilte dramatikere. Nobelkomiteen roste hans "innovative skuespill og prosa som gir stemme til det usigelige."

Nynorsk litteratur er ikke en fottnote i norsk kulturhistorie. Den er en sentral del av den.

To sprak, en fremtid?

I dag har omtrent 13 prosent av elevene nynorsk som hovedmål, og resten har bokmal. Nynorsk er sterkt i Vestland, Rogaland, More og Romsdal, og deler av Viken og Innlandet. Bokmal dominerer i byene og pa Ostlandet.

Alle norske elever lærer begge maalformer. Du har et hovedmål som du bruker mest, og et sidemaal som du ogsa skal mestre. Dette er en del av det a være norsk: a forholde seg til begge tradisjonene.

Maaloven sikrer at begge sprak har rett til a brukes i offentligheten. Statsinstitusjoner skal svare pa den maalformen de mottar brev i. NRK skal ha minst 25 prosent nynorsk. Laereboker skal finnes pa begge maalformer. Dette er språklig demokrati i praksis.

Men nynorsk er under press. Urbanisering gjor at færre vokser opp i nynorskomrader. Digital pavirkning er ofte pa bokmal eller engelsk. Mange opplever nynorsk hovedsakelig som et skolefag, ikke som et levende sprak.

Samtidig finnes det et sterkt nynorskmiljo. Aviser som Dag og Tid, forlag som Samlaget, organisasjoner som Noregs Mallag arbeider for spraket. Unge nynorskforfattere vinner priser. Artister synger pa nynorsk.

Fremtiden for begge maalformer avhenger av sprakbrukerne. Hvert valg du gjor nar du skriver, er med pa a forme hva norsk blir. Det er et ansvar, men ogsa en mulighet.

Oppsummering: Norges to skriftsprak

Du har na utforsket historien og forskjellene mellom bokmal og nynorsk. Her er det viktigste a huske:

Historien:
Nynorsk ble skapt av Ivar Aasen pa 1800-tallet, basert pa norske dialekter. Bokmal utviklet seg gradvis fra dansk-norsk gjennom fornorsking. Begge sprak er resultat av nasjonsbygging.

Hovedforskjeller:
Pronomen (jeg/eg, ikke/ikkje, hva/kva). Verb (kaster/kastar, kastet/kasta). Substantiv i flertall (bilene/bilane). Adjektiv samsvarsboyning pa nynorsk.

Nynorsk litteratur:
Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg, Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge, Jon Fosse. Rik tradisjon fra nasjonalromantikk til nobelprisen.

I dag:
Ca. 13% har nynorsk som hovedmål. Maalloven sikrer likestilling. Alle elever lærer begge maalformer.

Nokkelbegreper:
Landsmål (gammel betegnelse for nynorsk), riksmål (gammel betegnelse for bokmal), samnorsk (mislykket sammenslaaing), maalstrid (debatten om de to sprakene), sidemaal (den andre maalformen).