3.3 Samisk litteratur

Stemmer fra vidda

Lukk oynene og forestill deg at du star pa vidda en sommernatt. Midnattssolen henger lavt over horisonten. Rundt deg er det stille, bare vinden og noen rein i det fjerne. Sa begynner noen a joike. Det er ikke sang slik du kjenner det. Det er noe annet - en lyd som synes a komme fra selve landskapet, fra fjellet og elven og himmelen.

Dette er starten pa var reise inn i samisk litteratur. For a forstå denne litteraturen, ma vi forst forstå noe viktig: Samisk kultur har alltid vært en muntlig kultur. I tusenvis av ar ble kunnskap, historier og identitet overlevert gjennom fortelling og joik, ikke gjennom skrift.

Joiken er ikke bare musikk. Den er en hel filosofi i lyd. Nar du joiker et menneske, synger du ikke om dem - du synger dem frem. Du fremkaller deres vesen gjennom lyd. Det er som om ordene og melodien skaper et naerver av den du joiker.

Sa kom fornorskingen. I over hundre ar forsokte norske myndigheter a utslette samisk kultur. Barn ble sendt pa internatskoler der de ble straffet for a snakke samisk. Joiken ble forbudt av kirken som "djevelens musikk". Spar ble forbudt, tradisjoner ble undertrykt.

Men kulturen overlevde. Og fra 1970-tallet begynte en renessanse. I dag har vi en blomstrende samisk litteratur som kombinerer tusenar med muntlig tradisjon med moderne uttrykksformer.

Joik - mer enn sang

For a forstå samisk litteratur, ma vi forst forstå joiken. Og for a forstå joiken, ma vi glemme det meste vi vet om vestlig musikk.

I vestlig musikk synger vi om ting. "Jeg elsker deg", synger vi, og beskriver en folelse. "Sommeren er vakker", synger vi, og beskriver en arstid. Men joiken fungerer annerledes. Nar du joiker et fjell, synger du ikke om fjellet. Du synger fjellet frem. Du fremkaller fjellets vesen gjennom lyd.

Tenk pa det slik: Hvis du skulle beskrive en person du er glad i, kunne du liste opp egenskaper. "Hun er snill, morsom, har brunt har." Men ville det fange henne? Joiken prover noe annet. Den prover a fange selve essensen av personen, ikke gjennom beskrivelse, men gjennom a skape et lydlig naervver.

Det finnes ulike typer joik. Personjoik tilhorer et bestemt menneske - hver person har tradisjonelt sin egen joik, en slags musikalsk signatur. Dyrejoik fanger dyrets karakter og bevegelser - reinjoik, ulvejoik, ornejoik. Landskapsjoik fremkaller steder - et bestemt fjell, en elv, et omrade som har betydning.

Joiken har fa eller ingen vanlige ord. Den bruker vokaler og stavelser - "vuoi-vuoi-nana-nana" - som ikke har direkte mening, men som skaper stemning og naervver. Det er poesi uten ord, eller kanskje poesi hinsides ord.

I dag kombinerer artister som Mari Boine, Sofia Jannok og Ella Marie Hætta Isaksen joik med moderne musikkformer. De viser at tradisjonen lever og utvikler seg.

Nils-Aslak Valkeapaa - den moderne samiske litteraturens far

Hvis det er en person som definerer moderne samisk litteratur, er det Nils-Aslak Valkeapaa. Han er kjent under artistnavnet Aillohas, som betyr "lille orn" pa samisk.

Valkeapaa ble fodt i 1943 i en reindriftsfamilie i Finland. Han vokste opp med joik, med reinflokkens rytmer, med viddas landskap innskrevet i kroppen. Han ble lærer, men valgte kunsten. Han joiket, han skrev, han fotograferte, han malte. Han var det vi kaller en multimediekunstner for begrepet fantes.

Hans mesterverk er "Ruoktu vaimmus" (Hjertet mitt er herfra) fra 1985. Det er ikke en vanlig bok. Det er en kombinasjon av poesi og fotografier, der tekst og bilde ikke illustrerer hverandre, men sammen skaper en helhet. Boka vant Nordisk Rads litteraturpris i 1991 - forste gang en samisk tekst fikk denne æren.

Les disse linjene: "Jeg bor i meg selv / i en lavvo av ord / alle ordene er mine". I disse fa ordene ligger mye av Valkeapaas prosjekt. Spraket er bosted. Ordene er arv fra forfedrene. Identitet og sprak er uatskillelige.

Valkeapaa viste at samisk kultur ikke var "primitiv" eller "utdoende", men levende, moderne og verdifull. Han nektet a la majoritetssamfunnet definere hva samisk kultur kunne være. I stedet skapte han kunst som talte til mennesker over hele verden, og som samtidig var dypt forankret i samisk tradisjon.

Da han dode i 2001, etterlot han seg et forfatterskap som har inspirert generasjoner av samiske kunstnere.

Fornorskingen og dens spar

For a forstå samisk litteratur i dag, ma vi forstå fornorskingen. Fra midten av 1800-tallet til langt ut pa 1900-tallet forte norske myndigheter en aktiv politikk for a assimilere samer. Malet var at samene skulle bli "norske" - glemme spraket sitt, kulturen sin, identiteten sin.

Barn ble sendt pa internatskoler der de ble straffet for a snakke samisk. En jente kunne fa kofta si - selve symbolet pa samisk identitet - fratatt seg forste skoledag. "Vi snakker norsk her", sa laereren. Og kofta ble liggende i et skap i femti ar, til skammen langsomt begynte a slippe taket.

Denne historien, fra Laila Stiens novelle "Skolebilde", viser fornorskingens menneskelige kostnad. Det handler ikke bare om tapte ord og glemte melodier. Det handler om skam, om a lære a skamme seg over sin egen familie, sitt eget sprak, sin egen identitet.

Sigbjorn Skaden skriver om dette i diktet "Morsmal": "Morsmalet mitt / ble tatt fra meg / for jeg ble fodt". Hans morsmal - samisk - ble tatt fra familien hans for han selv ble fodt. Han "graver det opp / ord for ord / som arkeolog i eget liv". Noen ord finner han hele, andre er knust, noen mangler helt.

Denne sorgen over tapt sprak, og kampen for a gjenvinne det, er et gjennomgangstema i samisk litteratur. Det handler ikke bare om fortiden. Det handler om a reparere skaden, om a gi fremtidige generasjoner det som nesten ble tatt fra dem.

Samtidsforfattere - nye stemmer

Etter Valkeapaa har en ny generasjon samiske forfattere vokst frem. De skriver om identitet, sprak og tilhorighet i en moderne virkelighet, ofte med ett ben i tradisjonen og ett i samtiden.

Sigbjorn Skaden (fodt 1976) skriver bade pa nordsamisk og norsk. Diktet hans "Morsmal" ble en klassiker fordi det satte ord pa erfaringen til sa mange - a være etterkommer av fornorskingen, a grave etter et sprak som nesten ble tatt. Men Skaden skriver ogsa om moderne samisk liv, om klimaendringer i nord, om a finne seg selv mellom kulturer.

Rawdna Carita Eira (fodt 1970) er lyriker, dramatiker og joiker fra Kautokeino. Hun eksperimenterer med grensene mellom joik, poesi og performance. Kunsten hennes spor: Hva kan samisk kunst være i dag? Hvordan kan tradisjon og modernitet motes?

Synnove Persen (fodt 1950) er lyriker og billedkunstner fra Tana. Hun var en av de forste kvinnelige samiske dikterne, og skriver pa nordsamisk om natur og menneske, kjenn og spiritualitet.

Felles for disse forfatterne er at de nekter forenklinger. De skriver som individer, ikke som representanter for "samisk kultur". De viser at samisk identitet er like mangfoldig og kompleks som enhver annen identitet. Og de fortsetter a utvide hva samisk litteratur kan være.

Naturen - mer enn kulisse

I samisk litteratur er naturen ikke bakgrunn. Den er deltaker. Mennesket er del av et storre hele der dyr, landskap og naturkrefter har egenverdi og handlekraft.

Dette er fundamentalt annerledes fra mye vestlig litteratur, der naturen ofte er noe mennesket beseirer, utnytter eller beundrer pa avstand. I samisk tradisjon er du ikke herre over naturen - du er del av den. Reinen er ikke bare en ressurs, men en medskaping i et fellesliv. Fjellet er ikke bare geografi, men et vesen med egen historie.

Valkeapaa skriver: "Reinflokken min / - de lange vandringenes folk / tusen ar / tusen vintre / alltid framover mot horisonten". Reinen er ikke bare dyr her. De er "de lange vandringenes folk", med en tusenar med historie. Og dikteren tilhorer dem like mye som de tilhorer ham.

Denne naturforstaelsen har fatt ny aktualitet i klimakrisens tid. Nar arktiske omrader varmes opp raskere enn noe annet sted pa jorda, rammes samiske omrader forst. Nar vindkraftutbygging truer reinbeiteomrader, er det ikke bare okonomi som star pa spill - det er en hel matte a være i verden pa.

Samisk litteratur tilbyr derfor noe vi trenger: et alternativ til ideen om mennesket som naturens herre. Den minner oss om at vi er del av noe storre, og at det vi gjor mot naturen, gjor vi mot oss selv.

Oppsummering: Samisk litteratur

Du har na fatt en innforing i samisk litteratur - fra joikens magi til samtidsforfatternes stemmer. Her er de viktigste innsiktene:

Joiken:
Joik er ikke vanlig sang. Man synger ikke om noe, men synger noe frem - fremkaller essensen av en person, et dyr eller et sted gjennom lyd. Det finnes personjoik, dyrejoik og landskapsjoik.

Nils-Aslak Valkeapaa:
Regnes som den moderne samiske litteraturens far. Hans mesterverk "Ruoktu vaimmus" vant Nordisk Rads litteraturpris i 1991. Han kombinerte joik, poesi og visuell kunst pa nyskapende mater.

Fornorskingen:
Fra midten av 1800-tallet til langt ut pa 1900-tallet forte norske myndigheter en politikk for a assimilere samer. Barn ble straffet for a snakke samisk. Dette traumet preger fortsatt samisk litteratur.

Samtidsforfattere:
Sigbjorn Skaden, Rawdna Carita Eira og andre kombinerer tradisjon med samtid. De skriver om spraktap og gjenerobring, om klimaendringer, om identitet mellom kulturer.

Naturen:
I samisk litteratur er naturen ikke kulisse, men deltaker. Mennesket er del av et storre hele. Denne naturforstaelsen tilbyr et alternativ til ideen om mennesket som naturens herre.

Viktig a huske:
Samisk litteratur er del av Norges kulturarv. A lese den gir oss alternative perspektiver pa natur, identitet og historie - og utvider var forstaelse av hva "norsk" litteratur kan være.