3.1 Norrønt språk og litteratur

Et språk fra vikingenes verden

Hver gang du sier «torsdag», nevner du egentlig en gammel gud. Hver gang du går forbi et sted som heter Torshov eller Frøya, vandrer du i sporene etter en tro som er over tusen år gammel. Det norrøne språket og litteraturen er ikke borte -- de lever videre i ordene og navnene rundt oss.

Norrønt var fellesspråket i Skandinavia fra omtrent år 700 til 1350, og det er opphavet til alle de moderne skandinaviske språkene: norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk. I dag er det islandsk som ligner mest, fordi Island lå isolert og forandret språket lite. Før de latinske bokstavene kom, skrev nordboerne med runer -- tegn med rette linjer som var lette å riste inn i tre, bein og stein. Runerekka kalles futharken, oppkalt etter de første tegnene F-U-Th-A-R-K.

I dette kapittelet skal du møte den norrøne litteraturen, lære deg vikingtidas poetiske gåtespråk -- kenningene -- og bli kjent med gudeverdenen, Ragnarok og den arven som fremdeles preger oss.

Litteraturen og kenningene

Den norrøne litteraturen deles inn i tre hovedsjangre. Eddadiktningen består av gudedikt og heltedikt. Det mest kjente gudediktet er Voluspå («Volvens spådom»), der en spåkvinne forteller Odin om verdens skapelse og undergang. Diktet åpner med Ginnungagap, det store gapende tomrommet før verden ble til, der is fra det kalde Niflheim møtte varme fra Muspelheim og dannet urjotnen Yme. Eddadiktene bruker faste versemål med allitterasjon -- bokstavrim -- som den viktigste klangfiguren. Sagaene er den andre sjangeren: islendingesagaer om ættefeider og kjærlighet, og kongesagaer som Snorre Sturlasons Heimskringla. Sagaene er skrevet i en nøktern, korthugget prosa der forfatteren sjelden kommenterer -- leseren må selv tolke. Den tredje sjangeren er skaldediktningen, kompliserte vers laget av hoffpoeter med høy status.

Det mest fascinerende virkemiddelet i skaldediktningen er kenningen -- en poetisk omskrivning som bruker to eller flere ord i stedet for ett. «Havets hest» betyr skip, «sverdets regn» betyr kamp, «Odins mjød» betyr diktning, og «baugbryteren» betyr konge. Kenningene fungerte nesten som gåter: tilhørerne måtte kjenne mytologien for å forstå dem, og jo mer kompleks kenningen var, jo mer imponerende var skalden. Det fantes til og med doble kenninger, der en del av kenningen selv er en kenning -- som «havets hests vei», altså «skipets vei», altså havet.

Sagastilen er verdt et eget blikk. I Njåls saga sier Gunnar: «Vakkert er liene, så vakre har dei aldri syntest meg ... Eg vil ride heim att og ikkje fare.» Med få ord nekter han å dra i eksil og velger å bli -- en beslutning som vil koste ham livet. Forfatteren forklarer ingenting; han bare viser, og lar oss føle tyngden selv.

Gudeverdenen, Ragnarok og arven

Vikingene hadde et rikt mytologisk univers. Gudene bodde i Åsgard, menneskene i Midgard og jotnene i Jotunheimen, og alt var bundet sammen av verdenstreet Yggdrasil. Odin var Allfaderen, gud for visdom og krig. Han ofret det ene øyet sitt i Mimes brønn for å få visdom, og hang i ni dager i Yggdrasil for å finne runene. Tor var tordenguden, den sterkeste, med hammeren Mjølner -- og den mest populære guden blant vanlige folk. Frøya var gudinne for kjærlighet og fruktbarhet, knyttet til magi. Loke var halvt gud og halvt jotun, en grenseskikkelse som skapte både gode og onde ting, og hvis list til slutt utløste verdens undergang.

Denne undergangen heter Ragnarok, men er like mye en fortelling om fornyelse. Først kommer fimbulvinteren med tre år uavbrutt vinter. Ulven Fenris sluker solen, Midgardsormen stiger opp av havet, og gudene kjemper sitt siste slag. Odin blir slukt av Fenris, Tor dreper Midgardsormen, men dør av giften, og verden brenner i Surts flammer og synker i havet. Men så stiger en ny verden opp -- grønnere og vakrere. Balder vender tilbake fra dødsriket, og to mennesker, Liv og Livtrase, overlever og starter menneskeheten på nytt. Denne syklusen, der slutten alltid er en begynnelse, er noe av det mest fascinerende ved norrøn tro.

Arven lever videre rundt oss. Mange dagligord stammer fra norrønt -- «hus», «skip», «vind» (fra vindr), «dag» (fra dagr). Ukedagene er oppkalt etter guder: tirsdag etter Ty, onsdag etter Odin, torsdag etter Tor og fredag etter Frøya eller Frigg. Og selve verdisynet skinner gjennom i et vers fra Håvamål: «Fe dør, frender dør, en selv dør på samme vis; men ett vet jeg som aldri dør: dommen over hver en død.» Alt materielt forgår -- men ryktet og det gode navnet ditt lever videre. Det var det viktigste av alt i norrøn kultur.

Oppsummering

Norrønt var fellesspråket i Skandinavia fra rundt 700 til 1350, skrevet først med runer og siden med latinske bokstaver. Det er opphavet til alle de moderne nordiske språkene, og islandsk ligner mest. Litteraturen deles i tre: eddadikt med allitterasjon, nøkterne sagaer i prosa, og avansert skaldediktning med kenninger -- poetiske omskrivninger som «havets hest» for skip.

Gudeverdenen rommet Odin, Tor, Frøya og Loke, bundet sammen av verdenstreet Yggdrasil, og endte -- og begynte på nytt -- i Ragnarok. Arven lever videre i dagligord, i ukedagene som er oppkalt etter guder, og i verdisynet fra Håvamål: at det gode navnet ditt aldri dør. Når du leser norrøne tekster, leser du ikke bare gammel historie, men om opprinnelsen til kulturen du lever i.