7.2 Bokmål og nynorsk — to skriftspråk

To måter å skrive det samme språket på

Har du noen gang lurt på hvorfor du må lære to skriftspråk på norsk-timene? Du er ikke alene. Norge er nemlig et av svært få land i hele verden som har to offisielle skriftspråk: bokmål og nynorsk. Begge er likeverdige og likestilte, men de har helt ulik historisk bakgrunn.

Tallene forteller litt om situasjonen. Omtrent 87 % av elevene i grunnskolen har bokmål som hovedmål, mens rundt 13 % har nynorsk. Men uansett hva du har som hovedmål, må alle elever lære begge skriftspråkene. Det kan virke rart, kanskje til og med litt urettferdig. Hvorfor kan vi ikke bare ha ett?

For å forstå det, må vi reise tilbake i historien - til en tid da Norge ikke hadde noe eget skriftspråk i det hele tatt. Svaret ligger i flere hundre år med dansk styre, en lang og hard språkstrid, og to menn som tenkte helt ulikt om hvordan et norsk skriftspråk burde se ut. La oss begynne der det hele startet.

Fra dansketid til språkstrid

Fra 1380 til 1814 var Norge i union med Danmark. I denne lange perioden ble dansk det offisielle skriftspråket her. Det ble brukt i kirken, i rettsvesenet, i skolen og i all offentlig administrasjon. Men her ligger noe interessant: nordmenn fortsatte å snakke sine egne dialekter hele tiden. Det oppsto altså et stort gap mellom skriftspråket, som var dansk, og talespråket, som var norske dialekter.

Da Norge ble selvstendig i 1814 og fikk sin egen grunnlov, dukket et stort spørsmål opp: Hvilket skriftspråk skal vi egentlig bruke? Vi hadde jo ikke noe eget norsk skriftspråk å ta av. Dette utløste det vi kaller språkstriden - den langvarige debatten om skriftspråket i Norge. Den startet for alvor på 1830-tallet og har pågått i ulike former helt til i dag. Kjernen i striden var ett spørsmål: Skal vi fornorske det danske skriftspråket litt etter litt, eller skal vi lage et helt nytt norsk skriftspråk basert på dialektene?

Det er nettopp denne uenigheten som er grunnen til at vi endte opp med to skriftspråk i stedet for ett. To ulike svar på det samme spørsmålet, fra to ulike menn - og begge svarene vant fram. For å se hvordan språket faktisk endret seg, kan vi sammenligne. På dansk på 1800-tallet skrev man «Jeg havde ikke tænkt at komme i Dag». I tidlig bokmål rundt år 1900 ble det «Jeg hadde ikke tenkt å komme i dag». De viktigste endringene fra dansk til bokmål var at havde ble hadde med norsk bøyning, tænkt ble tenkt der æ ble til e, substantiv som Dag mistet stor forbokstav, og danske ord ble byttet ut med norske.

To menn, to veier

På 1800-tallet ble det altså foreslått to ulike løsninger, og de er knyttet til to navn du bør kjenne. Den første veien var å fornorske dansken. Den gikk Knud Knudsen (1812-1895) inn for. Han mente at vi burde ta utgangspunkt i det danske skriftspråket og gradvis gjøre det mer norsk ved å tilpasse skrivemåten til hvordan folk snakket i byene. Dette ble til riksmål, som senere ble til bokmål.

Den andre veien var å bygge nytt fra dialektene. Den gikk Ivar Aasen (1813-1896). Han reiste rundt i hele Norge og studerte dialektene, og mente at det ekte norske språket levde i bygdedialektene. Ut fra disse skapte han et helt nytt skriftspråk. Dette ble til landsmål, som senere ble til nynorsk. Ivar Aasen vokste opp på en gård i Ørsta på Sunnmøre. Han var selvlært, reiste rundt i årevis for å samle inn dialekter, og lagde den første norske grammatikken og ordboken bygd på dem. Arbeidet hans la grunnlaget for nynorsk, og han kalles ofte «nynorskens far».

Så hvordan ser disse to skriftspråkene ut i praksis i dag? De har mye til felles, men noen tydelige forskjeller. I pronomenene heter det jeg på bokmål og eg på nynorsk, de blir dei, og hun/han blir ho/han. I verbene bøyes det ulikt: kastet på bokmål er kasta på nynorsk, fant er fann, og skrev er skreiv. I substantivene skiller artiklene seg: bokmål har en gutt, nynorsk ein gut, og ei jente mot en jente. Og i ordvalget ser vi for eksempel nå mot no. Sammenligner vi en hel setning, blir bokmålets «Jeg gikk til skolen i dag» til nynorskens «Eg gjekk til skulen i dag» - der jeg blir eg, gikk blir gjekk og skolen blir skulen. Forskjellige, men lett gjensidig forståelige.

Språkdebatten i dag

Spørsmålet om bokmål og nynorsk er fortsatt et tema som engasjerer mange, kanskje også i klassen din. La oss se på begge sider, slik en god debatt krever. Blant argumentene for å beholde nynorsk finner vi at nynorsk er en viktig del av norsk kulturarv, at det gir elever bedre språkforståelse å lære to skriftspråk, at nynorsk er viktig for å bevare dialektmangfoldet, og at rundt 600 000 nordmenn har nynorsk som hovedmål.

På den andre siden finnes argumenter mot nynorsk som obligatorisk sidemål: at det er vanskelig og tidkrevende for mange elever, at de fleste i praksis uansett bare bruker bokmål, og at det tar tid fra andre fag. Begge sider har altså poenger som er verdt å lytte til. Det som er klart, er hva loven sier. Språkrådet er statens fagorgan for språk, og ifølge språkloven fra 2022 er bokmål og nynorsk likeverdige. Offentlige institusjoner har plikt til å bruke begge skriftspråkene.

Et siste poeng er like viktig som faget selv: respekt. Det er helt lov å ha meninger om bokmål og nynorsk, men man bør være respektfull. For mange er nynorsk en viktig del av identiteten deres. Å si at nynorsk «ikke er et ordentlig språk» eller er «unødvendig» kan oppleves sårende. Begge skriftspråkene er likeverdige deler av norsk kulturarv. Vil du selv bli flinkere i nynorsk, finnes det noen enkle grep: les nynorsk og følg for eksempel NRK Nynorsk, skriv litt hver dag, lær reglene som stort sett følger faste mønstre, bruk gratis ordbøker som Nynorskordboka.no, og tenk på dialekten din - mange dialekter ligger faktisk nærmere nynorsk enn bokmål.

Oppsummering

Vi startet med et spørsmål mange elever stiller: hvorfor to skriftspråk? Svaret lå i historien. Norge brukte dansk som skriftspråk i over 400 år under unionen, og da landet ble selvstendig i 1814, manglet det et eget norsk skriftspråk. Det utløste språkstriden om man skulle fornorske dansken eller bygge noe nytt fra dialektene.

To menn ga to svar: Knud Knudsen fornorsket dansken, og det ble til riksmål og senere bokmål. Ivar Aasen bygde et nytt skriftspråk fra dialektene, og det ble til landsmål og senere nynorsk. De to skriftspråkene skiller seg i pronomen, verb og ordvalg, men er gjensidig forståelige. I dag pågår språkdebatten fortsatt, med gode argumenter på begge sider, men ifølge språkloven er bokmål og nynorsk likeverdige. Og uansett hva man mener, hører respekten med - begge skriftspråkene er en del av norsk kulturarv.