3.3 Nynorsk grunnleggende

Et land med to skriftspråk

Tenk deg at du åpner en avis, og samme nyhet er skrevet på to litt ulike måter. Det er ikke en feil – det er Norge. Vi er nemlig et av få land i verden med to offisielle, likestilte skriftspråk: bokmål og nynorsk. Begge brukes i skolen, i offentlige dokumenter og i media, og ingen av dem er «finere» enn den andre.

Hvorfor har vi havnet her? Det handler om historie. Bokmål vokste fram fra det danske skriftspråket vi brukte i de århundrene Norge var i union med Danmark. Nynorsk har en helt annen opprinnelse: På 1800-tallet reiste språkforskeren Ivar Aasen rundt i landet, lyttet til folks dialekter og bygde et nytt skriftspråk på grunnlag av dem. Resultatet ble et språk som ligger nærmere måten mange nordmenn faktisk snakker på.

Alle elever i Norge skal lære begge målformene. Du har et hovedmål – det du skriver mest i – og et sidemål, som du også skal mestre. For mange er nynorsk sidemålet, og det kan virke fremmed i starten. Men her er den gode nyheten: forskjellene følger ganske faste mønstre. Lærer du mønstrene, lærer du nynorsk.

De viktigste forskjellene: pronomen og verb

Når du skal gå fra bokmål til nynorsk, er det noen forskjeller som dukker opp igjen og igjen. Begynner du med disse, kommer du langt.

Først de personlige pronomenene. Her skjer det mye: bokmålets «jeg» blir eg på nynorsk, «de» blir dei, og «hun» blir ho. Ord som «vi» og «henne» er derimot like i begge målformer. Disse småordene dukker opp i nesten hver setning, så de er gull verdt å pugge først.

Så har vi en hel gruppe vanlige ord som ser annerledes ut. «Ikke» blir ikkje. Spørreordene endrer seg systematisk: «hva» blir kva, «hvem» blir kven, «hvorfor» blir kvifor, og «hvordan» blir korleis. Andre hyppige ord: «nå» blir no, «da» blir då, «bare» blir berre, «noen» blir nokon og «mye» blir mykje. Noen ord, som «også» og «mange», er nesten eller helt like (òg/også, mange).

Verbene følger også egne mønstre. I infinitiv ender de fleste verb på -e eller -a: å lese eller lesa, å skrive eller skriva. I presens får mange verb endelsen -ar: bokmålets «kaster» blir kastar. Og i preteritum av svake verb ser vi ofte -a der bokmål har «-et»: «jeg kastet» blir eg kasta. Noen verb, som «likte», er like i begge målformer. Et helt bøyningsmønster kan altså se slik ut: å kaste/kasta – kastar – kasta – har kasta.

Substantiv: tre kjønn og et viktig flertall

En ting som overrasker mange, er at nynorsk skiller tydeligere mellom hankjønn og hunkjønn enn bokmål gjør. Der bokmål gjerne lar deg velge, holder nynorsk fastere på kjønnene. La oss se på bøyningen i de tre kjønnene.

Et hankjønnsord bøyes slik: ein gut – guten – gutar – gutane. Et hunkjønnsord bøyes slik: ei jente – jenta – jenter – jentene. Og et inkjekjønnsord (intetkjønn): eit hus – huset – hus – husa.

Det aller viktigste å merke seg her er flertallsendelsen i hankjønn. På nynorsk heter det -ane, ikke «-ene»! Bokmålets «guttene» blir altså gutane på nynorsk. Dette er en av de feilene som er lettest å gjøre, så fest deg ved den: hankjønn i bestemt flertall ender på -ane.

Du legger kanskje også merke til at selve grunnordene ofte ser litt annerledes ut: «en gutt» blir ein gut (med én t), «en bok» blir ei bok, og «et barn» blir eit barn. Artiklene følger kjønnet: ein for hankjønn, ei for hunkjønn og eit for inkjekjønn. Når du blir trygg på disse mønstrene, faller substantivene mye lettere på plass.

Verb i praksis – og hvordan du lærer nynorsk lettere

La oss se nærmere på verbene, for de byr på et lite valg. På nynorsk kan de fleste verb ende på enten -a eller -e i infinitiv: du kan skrive å lesa eller å lese, å skriva eller å skrive. Begge deler er lov – men du bør være konsekvent. Noen verb har likevel bare -e, som å vere, å seie og å gjere.

La oss sette det sammen i en liten oversettelse, slik du ofte må gjøre på prøver. Ta bokmålssetningen «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Nå må jeg bare vente på at de kommer.» På nynorsk blir det: «Eg veit ikkje kva eg skal gjere. No må eg berre vente på at dei kjem.» Legg merke til alle de små byttene: jeg→eg, vet→veit, ikke→ikkje, hva→kva, gjøre→gjere, Nå→No, bare→berre, de→dei og kommer→kjem. Hver enkelt er liten, men til sammen blir setningen tydelig nynorsk.

Hvordan blir du god på dette? Her er oppskriften: Les nynorsk tekst – aviser, bøker og NRK Nynorsk – så øyet ditt blir vant til ordene. Øv først på de vanligste ordene: eg, ikkje, kva, nokon, mykje. Lær substantivbøyningen, og særlig hankjønnsflertallet på -ane. Bruk ordliste når du er usikker – det er ingen skam. Skriv litt nynorsk hver dag, om så bare noen setninger. Og lytt til dialekter, for nynorsk ligger ofte nærmere måten folk faktisk snakker på. Det viktigste rådet av alle: ikke bland målformene. Når du skriver nynorsk, skal alle ordene være på nynorsk.

Oppsummering

Norge har to likestilte skriftspråk: bokmål, som vokste ut av dansk, og nynorsk, som Ivar Aasen bygde på norske dialekter på 1800-tallet. Alle elever lærer begge, med ett hovedmål og ett sidemål.

De viktigste forskjellene følger faste mønstre: pronomen som jeg→eg, de→dei og hun→ho, vanlige ord som ikke→ikkje og hva→kva, og verb der infinitiv ender på -e/-a, presens ofte på -ar og preteritum ofte på -a. På substantiv skiller nynorsk tydelig mellom kjønnene, og hankjønn i bestemt flertall ender på -ane (gutane). Lærer du mønstrene, øver på de vanligste ordene og passer på å ikke blande målformene, er du godt på vei til å mestre nynorsk.