5.7 Det globale samfunnet – utvikling og ulikhet

Verda er prega av enorme skilnader i levestandard, helse, utdanning og økonomisk velstand. Medan nokre land har oppnådd høg grad av materiell velstand, lever milliardar av menneske i fattigdom. Kvifor er det slik? Kva kan forklare global ulikskap, og kva kan gjerast for å redusere han? I dette kapittelet undersøkjer vi den globale fordelinga av ressursar og moglegheiter, presenterer sentrale utviklingsteoriar som tilbyr ulike forklaringar på global ulikskap, og ser på arbeidet med berekraftig utvikling og FNs berekraftsmål. Det er viktig å understreke at dette er eit felt med djupe faglege og politiske usemjer, og at ulike teoretiske perspektiv gir svært forskjellige analysar og løysingsforslag.

Global ulikskap har mange dimensjonar. Økonomisk sett kontrollerer dei rikaste 10 prosentane av folkesetnaden i verda over 75 prosent av den samla formuen i verda. Inntektsgapet mellom dei rikaste og fattigaste landa er enormt: gjennomsnittsinntekta i dei rikaste landa er mange titals gonger høgare enn i dei fattigaste. Helsemessig er forventa levealder over 80 år i mange rike land, men under 60 i fleire afrikanske land. Barnedødelegheita i dei fattigaste landa er mange gonger høgare enn i dei rikaste. Utdanningsmessig manglar millionar av barn i fattige land tilgang til grunnutdanning.

Samtidig er biletet meir nyansert enn eit enkelt skilje mellom «rike» og «fattige» land. Mange land er i ein mellomposisjon. Kina, India, Brasil og fleire andre folkerike land har opplevd kraftig økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon dei siste tiåra. Ulikskap eksisterer òg innanfor land – nokre av dei rikaste og fattigaste menneska i verda bur i same land.

Hans Rosling og Gapminder-stiftinga har bidrege til å nyansere førestellingane om global ulikskap. Rosling dokumenterte at verda har gjort monalege framsteg: delen menneske i ekstrem fattigdom har falle dramatisk, barnedødelegheita har sokke, og utdanningsnivået har stige globalt. Likevel står store utfordringar att, og framgangen er ujamt fordelt.

Moderniseringsteorien, som var dominerande i vestleg utviklingstenking frå 1950-talet, hevdar at fattige land er «underutvikla» fordi dei enno ikkje har gjennomgått den moderniseringsprosessen som vestlege land har vore gjennom. Løysinga er difor å følgje vestleg utviklingsmodell: industrialisering, urbanisering, utdanning, demokrati og marknadsøkonomi.

Styrkane til moderniseringsteorien inkluderer at han peikar på viktige faktorar som utdanning, institusjonell kvalitet og teknologisk utvikling. Han har òg ei viss empirisk støtte: fleire land i Aust-Asia (Sør-Korea, Taiwan, Singapore) har følgt ein industrialiseringsveg som har mykje til felles med vestleg utvikling.

Moderniseringsteorien har likevel blitt utsett for omfattande kritikk. For det første blir han kritisert for etnosentrisme – at han framstiller vestleg utvikling som universell norm og andre samfunn som «bakstreverske». For det andre oversér han den historiske konteksten: mange fattige land vart systematisk utnytta gjennom kolonialisme, noko som i seg sjølv har bidrege til underutvikling. For det tredje har han ein tendens til å plassere «skulda» for fattigdom hos dei fattige landa sjølve, utan å ta tilstrekkeleg omsyn til internasjonale maktstrukturar.

I dag er moderniseringsteorien i si opphavlege form i stor grad forlaten i akademia, men element frå han lever vidare i politiske debattar om utviklingshjelp og økonomisk reform.

Avhengigheitsteorien oppstod på 1960- og 1970-talet som ein kritikk av moderniseringsteorien, med utgangspunkt i erfaringane frå Latin-Amerika og Afrika. Kjerneargumentet er at det globale økonomiske systemet er strukturert slik at det systematisk overfører ressursar og verdi frå fattige land (periferien) til rike land (kjernen).

Historisk skjedde dette gjennom direkte kolonial utnytting – utvinning av råvarer, slavehandel og tvungen innordning i det koloniale økonomiske systemet. I postkolonial tid held ifølgje avhengigheitsteoretikarane denne utnyttinga fram gjennom urettferdige handelsvilkår, gjeldsbyrder, teknologisk avhengigheit og ulike maktforhold i internasjonale institusjonar.

Immanuel Wallersteins verdssystemteori utvidar perspektivet og deler verda inn i kjerne, semiperiferi og periferi. Kjernelanda kontrollerer kapital, teknologi og politisk makt. Semiperiferiane (til dømes Brasil, Tyrkia, Kina) er i ein mellomposisjon og kan bevege seg oppover eller nedover. Periferiane leverer billige råvarer og arbeidskraft.

Avhengigheitsteorien har blitt kritisert for å undervurdere handlingsrommet til fattige land, for å vere for deterministisk, og for å ha vanskeleg for å forklare den økonomiske suksessen til land som Sør-Korea og Kina som har klart å bryte ut av periferien. Han har òg blitt kritisert for å romantisere prekoloniale samfunn og for å tilby få konkrete løysingsforslag.

Trass i kritikken har avhengigheitsteorien bidrege med viktig innsikt om korleis historiske maktforhold held fram med å forme global ulikskap, og perspektiva hans lever vidare i debatten om rettferdig handel, gjeldslette og reform av internasjonale institusjonar.

Omgrepet berekraftig utvikling vart popularisert gjennom rapporten frå Brundtland-kommisjonen «Vår felles framtid» (1987), leidd av den tidlegare statsministeren i Noreg Gro Harlem Brundtland. Rapporten definerte berekraftig utvikling som «utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov». Omgrepet koplar saman økonomisk utvikling, sosial rettferd og miljøomsyn.

I 2015 vedtok FNs generalforsamling 17 berekraftsmål (Sustainable Development Goals, SDG) som skal nåast innan 2030. Måla dekkjer eit breitt spekter: utrydde fattigdom (mål 1), utrydde svolt (mål 2), god helse (mål 3), god utdanning (mål 4), likestilling mellom kjønna (mål 5), reint vatn (mål 6), rein energi (mål 7), anstendig arbeid og økonomisk vekst (mål 8), innovasjon og infrastruktur (mål 9), mindre ulikskap (mål 10), berekraftige byar (mål 11), ansvarleg forbruk (mål 12), stoppe klimaendringane (mål 13), livet i havet (mål 14), livet på land (mål 15), fred og rettferd (mål 16), og samarbeid for å nå måla (mål 17).

Berekraftsmåla representerer ein ambisiøs global agenda, men det er monaleg debatt om dei er realistiske å nå innan 2030, om dei i tilstrekkeleg grad tek opp strukturelle årsaker til fattigdom og ulikskap, og om dei inneheld iboande spenningar – til dømes mellom økonomisk vekst og miljøomsyn. Kritikarar frå avhengigheitsteoretisk perspektiv meiner at berekraftsmåla ikkje utfordrar dei globale maktstrukturane som produserer ulikskap. Forsvararar meiner at måla gir ei felles referanseramme og har bidrege til konkret handling og auka medvit.

Spørsmålet om kor vidt utviklingsbistand verkar, er eit av dei mest debatterte i utviklingspolitikken. Posisjonar spenner frå dei som meiner at meir og betre bistand er nøkkelen til global fattigdomsreduksjon, til dei som meiner at bistand i den noverande forma si gjer meir skade enn nytte.

Jeffrey Sachs har vore ein av dei mest framståande talspersonane for auka bistand. Gjennom Millennium Villages Project forsøkte han å demonstrere at konsentrert bistand i utvalde landsbyar kunne utløyse ein sjølvforsterkande utviklingsprosess. Prosjektet vart møtt med monaleg kritikk – mellom anna for mangelfulle evalueringsmetodar og for å overvurdere det transformative potensialet til bistanden.

William Easterly har vore ein av dei fremste kritikarane av bistanden. I boka «The White Man's Burden» (2006) skil han mellom «planleggjarar» (som designar omfattande utviklingsplanar ovanfrå) og «søkjarar» (som finn løysingar gjennom prøving og feiling nedanfrå). Easterly meiner at bistandsindustrien er dominert av planleggjarar som føreset at ekspertar i Washington eller New York veit kva fattige lokalsamfunn treng – noko dei sjeldan gjer.

Dambisa Moyo, ein zambisk økonom, radikaliserte bistandskritikken endå meir i boka «Dead Aid» (2009). Moyo argumenterer for at vestleg bistand til Afrika ikkje berre har mislukkast, men aktivt har skada utviklinga til kontinentet ved å skape avhengigheit, finansiere korrupsjon, underminere lokale marknader og svekkje institusjonell utvikling. Ho tilrår i staden at afrikanske land satsar på internasjonal handel, utanlandske direkteinvesteringar og obligasjonsmarknaden. Analysen til Moyo har blitt kritisert for å oversjå skilnadene mellom ulike typar bistand og for å undervurdere dei positive effektane bistanden har på helse og utdanning.

Noreg er ein av dei største bistandsgivarane i verda per innbyggjar, med ein bistandsprosent som tradisjonelt har lege rundt eller over FNs mål om 0,7 prosent av BNI. Den norske bistandsdebatten speglar den internasjonale, med spørsmål om effektivitet, vilkår, fokusområde og forholdet mellom bistand og handel. Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid) evaluerer jamleg norsk bistandsinnsats.

Dei siste tiåra har det vakse fram ei rørsle for «avkolonisering av kunnskap» (decolonization of knowledge) som utfordrar den vestlege dominansen i akademia og kunnskapsproduksjon. Rørsla argumenterer for at det meste av den kunnskapen som blir rekna som «universell» i vestlege akademiske institusjonar, er produsert frå eit bestemt vestleg perspektiv, og at andre kunnskapstradisjonar – frå Afrika, Asia, Latin-Amerika og urfolkssamfunn – har blitt systematisk marginaliserte.

Den postkoloniale tenkjaren Edward Said la grunnlaget med omgrepet sitt «orientalisme» (1978) – ideen om at vestleg kunnskap om «Austen» ikkje var nøytral, men tente vestlege maktinteresser. Gayatri Spivak stilte det berømte spørsmålet «Can the Subaltern Speak?» (1988) – om dei undertrykte har høve til å uttrykke perspektiva sine i ei verd der vestleg kunnskapsproduksjon dominerer.

I sosiologien har rørsla ført til diskusjon om pensumlister, forskingsmetodar og teoretiske rammeverk. Kritikarar peikar på at sosiologisk teori blir dominert av europeiske og amerikanske tenkjarar, og at erfaringar frå det globale sør ofte berre blir brukte som «case-studiar» for å illustrere vestleg teori, snarare enn som kjelde til eiga teoriutvikling. Sosiologar frå det globale sør, som Raewyn Connell (Australia/Sør) og Boaventura de Sousa Santos (Portugal/Brasil), har argumentert for «ein sosiologi frå Sør» som tek utgangspunkt i perspektiv og erfaringar frå det globale sør.

Debatten om avkolonisering av kunnskap er kontroversiell. Tilhengjarar meiner det handlar om intellektuell rettferd og om å utvide kunnskapsgrunnlaget. Kritikarar meiner det kan føre til relativisme – at vitskapleg kunnskap blir redusert til «vestleg kunnskap» på linje med alle andre kunnskapstradisjonar, noko som kan underminere dei universelle pretensjonane til vitskapen. Andre igjen meiner at det ikkje handlar om å forkaste vestleg vitskap, men om å supplere han med perspektiv som har vore systematisk oversedde.

I norsk akademia har debatten mellom anna handla om samansetjinga av pensumlistene, om representasjon av forskarar med ulik bakgrunn, og om korleis kunnskap om samisk kultur og urfolksperspektiv blir integrert i forsking og undervisning.

Noreg har ein særeigen posisjon i det globale utviklingslandskapet. Som eit av dei rikaste landa i verda per innbyggjar, med store oljeinntekter forvalta gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), har Noreg både ressursar og plikter i global samanheng.

Norsk utviklingspolitikk har tradisjonelt vektlagt fattigdomsbekjemping, menneskerettar, likestilling og fredsbygging. Noreg har spelt ei aktiv rolle som fredsmeklar i konfliktar (Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993, fredsprosessen i Colombia). Bistandsbudsjettet har vore blant dei høgaste i verda som del av BNI.

Samtidig reiser posisjonen til Noreg som stor olje- og gassnasjon kritiske spørsmål om klimarettferd. Noreg tener store inntekter på eksport av fossil energi, som bidreg til globale klimaendringar som rammar fattige land hardast. Kritikarar peikar på motsetnaden mellom dei ambisiøse klimamåla til Noreg heime og den vidare satsinga på olje- og gassproduksjon. Forsvararar meiner at norsk gass erstattar kol i Europa og at oljeinntektene finansierer klimatiltak og bistand.

Oljefondet, som er det største statlege investeringsfondet i verda, investerer globalt og har innført etiske retningslinjer som utelukkar selskap involverte i mellom anna våpenproduksjon, alvorleg miljøskade og brot på menneskerettar. Likevel er det debatt om kor strenge retningslinjene bør vere og om fondet i tilstrekkeleg grad tek omsyn til klimarisiko.

Norsk handelspolitikk har òg ein utviklingsdimensjon. Gjennom nulltollordninga for dei minst utvikla landa og deltaking i internasjonale forhandlingar, bidreg Noreg til diskusjonen om rettferdig verdshandel. Samtidig vernar Noreg eige landbruk med høge tollsatsar, noko som kan oppfattast som inkonsistent med krava om marknadsopning overfor fattigare land.

Desse spenningane illustrerer at global utvikling og ulikskap ikkje berre er abstrakte problemstillingar, men spørsmål som rører norsk politikk og norske interesser direkte. Spørsmålet om det globale ansvaret til Noreg er eit legitimt politisk stridsspørsmål der ulike perspektiv fortener seriøs behandling.

Global ulikskap er eit av dei mest sentrale tema i sosiologien. Nord-sør-dimensjonen skildrar det overordna mønsteret av ulikskap mellom rike og fattige land, sjølv om biletet er meir nyansert enn eit enkelt todelt skilje. Moderniseringsteorien forklarer fattigdom med interne faktorar og ser vestleg utvikling som modell, medan avhengigheitsteorien peikar på historisk utnytting og internasjonale maktstrukturar. Begge perspektiva har styrkar og svakheiter, og ein fullstendig analyse krev innsikt frå begge. Berekraftig utvikling, som definert av Brundtland-kommisjonen, koplar økonomisk utvikling med sosial rettferd og miljøomsyn. FNs 17 berekraftsmål gir ei ambisiøs global ramme, men reiser òg debatt om gjennomførbarheit og om dei tek tilstrekkeleg tak i strukturelle årsaker til ulikskap.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Nord-sør-dimensjonen: Nord-sør-dimensjonen, ofte kalla nord-sør-skiljet, er ei nemning på den globale ulikskapen mellom rike industrialiserte land (primært i Nord-Amerika, Europa og…
- Moderniseringsteori: Moderniseringsteori er ein utviklingsteori som forklarer global ulikskap med at ulike samfunn er på ulike stadium i ein felles utviklingsprosess.
- Avhengigheitsteori: Avhengigheitsteori (dependencia) er ein utviklingsteori som forklarer global ulikskap med strukturelle maktforhold mellom rike og fattige land.
- Bistandsdebatten: Sachs vs. Easterly: Jeffrey Sachs og William Easterly representerer to sentrale posisjonar i debatten om utviklingsbistand.
- Postkolonialisme: Postkolonialisme er eit tverrfagleg akademisk felt som studerer dei kulturelle, politiske og økonomiske etterverknadene av kolonialisme.

Nøkkelomgrep