5.3 Globalisering – prosesser og perspektiver

Globalisering er eit av dei mest omdiskuterte omgrepa i samfunnsvitskapen. Det skildrar prosessar som gjer verda stadig meir samanvevd – økonomisk, kulturelt, politisk og teknologisk. Varer, kapital, menneske, idéar og informasjon bevegar seg raskare og i større omfang over landegrensene enn nokon gong. Men kva inneber eigentleg globalisering? Kven tener på henne, og kven taper? I dette kapittelet utforskar vi ulike dimensjonar av globalisering, sentrale teoriar og debattane om konsekvensane av globaliseringa. Det er viktig å forstå at det finst svært ulike perspektiv på globalisering, og at vurderinga av henne avheng av kva ståstad ein inntek.

Økonomisk globalisering inneber auka internasjonal handel, friare flyt av kapital, framveksten av transnasjonale selskap og integrasjon av nasjonale økonomiar i ein global marknadsøkonomi. Internasjonale organisasjonar som Verdas handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken har spela sentrale roller i å fremje frihandel og økonomisk liberalisering.

Tilhengarar av økonomisk globalisering peikar på at internasjonal handel har bidrege til økonomisk vekst, løfta hundrevis av millionar menneske ut av fattigdom (særleg i Aust-Asia) og gjort varer og tenester billegare og meir tilgjengelege for forbrukarar over heile verda.

Kritikarar framhevar at økonomisk globalisering òg har ført til auka ulikskap – både mellom og innanfor land. Transnasjonale selskap kan flytte produksjon til land med lågare lønningar og svakare arbeidstakarrettar. Arbeidsplassar i vestlege land kan forsvinne når produksjonen blir flytta til lågkostland. Finansmarknader som opererer på tvers av landegrenser kan skape ustabilitet, slik finanskrisa i 2008 viste.

Det er òg debatt om kvorvidt økonomisk globalisering fører til at nasjonale styresmakter mistar styring over eigen økonomi, eller om statar framleis har monaleg handlingsrom til å utforme sin eigen politikk.

Kulturell globalisering er kanskje den dimensjonen folk flest opplever i kvardagen. Vi ser amerikanske filmar, et japansk sushi, høyrer koreansk popmusikk og kommuniserer med menneske over heile verda gjennom sosiale medium. Kulturelle impulsar kryssar grenser raskare enn nokon gong.

Eit sentralt spørsmål er om dette fører til kulturell einsretting eller kulturelt mangfald. Pessimistiske perspektiv, som George Ritzers «McDonaldization»-teori, hevdar at globalisering fører til at heile verda blir likare – at lokale kulturar og tradisjonar blir fortrengde av ein global, kommersiell monokultur med amerikanske kjenneteikn.

Meir optimistiske perspektiv framhevar at kulturell globalisering ikkje er einvegskøyrt. Omgrepet glokalisering, utvikla av Roland Robertson, skildrar korleis globale kulturimpulsar blir tilpassa og blanda med lokale tradisjonar. McDonald's serverer til dømes ulike rettar i ulike land – teriyaki-burgar i Japan, McFalafel i Egypt. Koreansk popkultur (K-pop, K-drama) og Bollywood viser at kulturproduksjon ikkje er eit vestleg monopol.

Det er òg viktig å merke seg at kulturell globalisering går føre seg innanfor ulike maktstrukturar. Kva kulturuttrykk som spreier seg globalt, heng ofte saman med økonomisk makt og mediedominans. Engelskspråkleg kultur har ein dominerande posisjon som ikkje primært skuldast kulturell overlegenheit, men historisk kolonialisme og USA og Storbritannia sin økonomiske og mediemessige innverknad.

Sosiologar og samfunnsforskarar har utvikla ulike teoriar for å forstå globalisering. Vi kan grovt dele dei inn i tre perspektiv.

Hyperglobalistar meiner at globalisering representerer ein ny epoke der nasjonalstaten er i ferd med å miste tydinga si. Verdsøkonomien blir styrt i stadig større grad av globale marknader og transnasjonale selskap, og kulturelle skilnader blir viska ut. Blant hyperglobalistane finst det både tilhengarar som ser dette som positivt (marknadsliberale) og kritikarar som ser det som negativt (marxistisk orienterte forskarar som Immanuel Wallerstein).

Skeptikarane meiner at omfanget og konsekvensane av globaliseringa er overdrivne. Dei peikar på at internasjonal handel i forhold til BNP ikkje nødvendigvis er høgare enn i tidlegare periodar (til dømes før 1914), at nasjonalstaten framleis er den viktigaste politiske eininga, og at kulturskilnader mellom samfunn varer ved. Paul Hirst og Grahame Thompson er sentrale representantar for dette perspektivet.

Transformasjonalistane, der Anthony Giddens og David Held er sentrale, inntek ein mellomposisjon. Dei meiner at globalisering er reell og transformerer samfunn, men at utfallet ikkje er føresagt. Globaliseringa skaper nye moglegheiter og nye risikoar, og statar og sivilsamfunn har høve til å forme retninga til globaliseringa. Giddens har peikt på at globalisering ikkje berre handlar om «der ute», men òg om endringar i kvardagslivet – i familiestrukturar, identitet og sosiale relasjonar.

Debatten om globalisering er ein av dei mest sentrale i moderne samfunnsvitskap og politikk. Det finst vektige argument på begge sider, og det er viktig å analysere verknadene av globaliseringa nyansert.

Argument for dei positive sidene ved globaliseringa inkluderer: Økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon, særleg i land som Kina, India og Søraust-Asia. Auka kulturell utveksling og forståing mellom folk. Internasjonalt samarbeid om felles utfordringar som klimaendringar, pandemiar og terrorisme. Teknologisk utvikling og innovasjon som spreier seg raskare. Styrking av menneskerettar gjennom internasjonale konvensjonar og sivilsamfunnsnettverk.

Argument for at globalisering har problematiske sider inkluderer: Auka økonomisk ulikskap, både mellom og innanfor land. Tap av arbeidsplassar i enkelte sektorar og regionar gjennom utflagging. Miljøbelastning gjennom auka transport, produksjon og forbruk. Press på lokale kulturar og tradisjonar. Svekking av styringsevna til nasjonale styresmakter overfor transnasjonale aktørar. Utnytting av billeg arbeidskraft i utviklingsland.

Det er viktig å understreke at globalisering ikkje er ei naturlov, men eit resultat av politiske val, teknologisk utvikling og økonomiske interesser. Korleis globaliseringa blir utforma og regulert, er gjenstand for politiske kampar. Spørsmålet er ikkje nødvendigvis om ein er «for» eller «mot» globalisering, men korleis ho kan styrast slik at gevinstane blir fordelte rettferdig og ulempene minimerte.

Joseph Stiglitz, nobelprisvinnar i økonomi og tidlegare sjeføkonom i Verdsbanken, har levert ein innverknadsrik kritikk av korleis økonomisk globalisering har blitt styrt. I boka «Globalization and Its Discontents» (2002) argumenterer Stiglitz for at problemet ikkje er globalisering i seg sjølv, men måten ho har blitt implementert på.

Stiglitz rettar særleg kritikk mot IMFs politikk overfor utviklingsland. Når land søkte lån frå IMF, vart dei ofte pålagde «strukturtilpassingsprogram» som inkluderte kutt i offentlege utgifter, privatisering av statlege selskap, liberalisering av kapitalmarknader og fjerning av handelshinder. Stiglitz argumenterer for at desse tiltaka ofte vart påførte land utan tilstrekkeleg omsyn til lokale forhold, og at dei i mange tilfelle forverra situasjonen – førte til auka fattigdom, deindustrialisering og sosial uro.

Eit konkret døme er den austasiatiske finanskrisa i 1997–1998. Stiglitz meiner at IMFs krav om rask liberalisering av kapitalmarknader bidrog til å utløyse krisa, og at dei påfølgjande innstrammingskrava forverra henne. Han kontrasterer dette med tilnærminga til Malaysia: Malaysia valde å innføre kapitalkontrollar i strid med tilrådingane frå IMF, og kom raskare ut av krisa enn naboland som følgde oppskrifta til IMF.

Stiglitz understrekar at han ikkje er mot globalisering, men meiner ho må styrast betre og meir demokratisk. Han etterlyser reformer av dei internasjonale institusjonane slik at fattige land får større innverknad, meir gradvis marknadsopning tilpassa lokale forhold, og sterkare vektlegging av sosial rettferd og miljøomsyn.

Det er viktig å merke seg at kritikken frå Stiglitz ikkje blir delt av alle økonomar. Mange meiner at frihandel og marknadsreformer, trass i kortsiktige utfordringar, har bidrege til den mest omfattande fattigdomsreduksjonen i verdshistoria. Andre peikar på at IMFs politikk har utvikla seg monaleg sidan 1990-talet, og at organisasjonen i dag legg større vekt på sosiale tryggleiksnett og gradvis reform.

Kritikken av økonomisk globalisering har òg ført til framveksten av alternative tilnærmingar, der rettferdig handel (fair trade) er den mest kjende. Rettferdig handel-rørsla søkjer å sikre at produsentar i utviklingsland får ein rimeleg pris for varene sine, at arbeidsforholda er anstendige, at barnearbeid blir unngått, og at produksjonen er miljømessig berekraftig. Fairtrade-merket, som forbrukarar kan kjenne att på ei rekkje produkt som kaffi, sjokolade, bananar og bomull, sertifiserer at bestemte minimumsstandardar er oppfylte.

Tilhengarar av rettferdig handel argumenterer for at det gjev småbønder i utviklingsland ei meir stabil og føreseieleg inntekt, at det støttar lokalsamfunn gjennom Fairtrade-premien som blir brukt til fellesgode, og at det gjer forbrukarar medvitne om globale handelsstrukturar. Kritikarar har peikt på at rettferdig handel berre når ein liten del av produsentane i verda, at det kan skape marknadsforstyrringar, og at det i nokre tilfelle ikkje fører til monaleg auka inntekt for den einskilde bonden. Nokre økonomar meiner at frihandel utan spesielle merkeordningar ville gjeve betre resultat.

Ei breiare rørsle for «alternativ globalisering» har sidan slutten av 1990-talet mobilisert rundt krav om meir rettferdige handelsvilkår, gjeldslette for fattige land, skatt på finanstransaksjonar og demokratisering av internasjonale institusjonar. World Social Forum, grunnlagt i 2001 som motpol til World Economic Forum i Davos, er ein viktig arena for desse rørslene, med slagordet «Ei anna verd er mogleg».

Noreg har ei aktiv fair trade-rørsle, og mange kommunar og fylkeskommunar er sertifiserte som «Fairtrade-kommunar». Norsk utviklingspolitikk har òg lagt vekt på handelsrettferd, mellom anna gjennom toll- og kvotefri marknadstilgang for dei fattigaste landa.

Globaliseringa utfordrar tradisjonelle førestellingar om nasjonal og kulturell identitet. Når menneske, idéar og kulturuttrykk stadig kryssar grenser, oppstår spørsmålet om kva som skjer med lokale identitetar og tilhøyrsler.

Sosiologen Manuel Castells har skildra korleis globaliseringa har skapt ei spenning mellom det han kallar «the Net and the Self» – mellom globale nettverksstraumar og individuell og kollektiv identitet. I møte med globalisering reagerer menneske og grupper på ulike måtar. Nokre omfamnar ein kosmopolitisk identitet og kjenner tilhøyrsle til verda som heilskap. Andre reagerer med det Castells kallar «motstandsidentitet» – dei mobiliserer rundt lokale, etniske, religiøse eller nasjonale identitetar som motvekt til dei homogeniserande kreftene til globaliseringa.

Den britiske sosiologen Stuart Hall har argumentert for at kulturell identitet ikkje er noko fast og uforanderleg, men noko som stadig blir forhandla og rekonstruert i møtet mellom ulike kulturelle impulsar. Hall, som sjølv hadde jamaicansk bakgrunn, skildra «diaspora-identiteten» som ein identitet som ber i seg fleire kulturelle tradisjonar og stadig er i rørsle.

I norsk kontekst ser vi desse spenningane i debattar om norsk identitet og kultur i ei tid med auka mangfald. Kva betyr det å vere norsk? Er norsk identitet knytt til bestemte kulturelle tradisjonar, språk og verdiar, eller er han open og foranderleg? Desse spørsmåla engasjerer på tvers av politiske skiljelinjer, og det finst ulike perspektiv som alle fortener seriøs behandling.

Globaliseringsforskar Arjun Appadurai har utvikla omgrepet «-scapes» for å skildre dei ulike dimensjonane av globaliseringa: ethnoscape (rørsle av menneske), technoscape (spreiing av teknologi), finanscape (kapitalflyt), mediascape (verkelegheitsbileta til media) og ideoscape (politiske idéar og verdiar). Desse straumane bevegar seg med ulik fart og i ulike retningar, noko som skaper komplekse og til dels uføreseielege kulturelle mønster.

Globalisering er eit samansett fenomen med økonomiske, kulturelle og politiske dimensjonar. Økonomisk globalisering inneber friare handel og kapitalflyt, men òg auka ulikskap og sårbarheit. Kulturell globalisering bringer kulturutveksling, men reiser spørsmål om kulturell einsretting versus glokalisering. Politisk globalisering skaper nye moglegheiter for internasjonalt samarbeid, men utfordrar nasjonal suverenitet. Hyperglobalistar, skeptikarar og transformasjonalistar representerer ulike perspektiv på omfanget og konsekvensane av globaliseringa. Det er viktig å analysere globalisering nyansert og anerkjenne at ho har både positive og problematiske sider, avhengig av perspektiv og kontekst. Globalisering er ikkje ei naturlov, men blir forma av politiske val og maktforhold.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Globalisering: Globalisering viser til prosessar som fører til auka gjensidig avhengigheit og samanvevning mellom samfunn, økonomiar og kulturar på tvers av landegrenser.
- Kulturell globalisering: Kulturell globalisering viser til spreiing av idéar, verdiar, normer, kulturuttrykk og livsstilar på tvers av landegrenser.
- Politisk globalisering: Politisk globalisering viser til framveksten av internasjonale politiske institusjonar, avtalar og samarbeid som regulerer forhold mellom statar og set…
- Internasjonale økonomiske institusjonar: Verdas handelsorganisasjon (WTO) er ein internasjonal organisasjon som regulerer handel mellom nasjonar gjennom avtalar og tvisteløysingsmekanismar.
- Rettferdig handel (fair trade): Rettferdig handel er ei handelsrørsle og eit sertifiseringssystem som søkjer å sikre betre handelsvilkår for produsentar i utviklingsland.

Nøkkelomgrep