5.3 Globalisering – prosesser og perspektiver

En sammenvevd verden

T-skjorta di er kanskje designet i USA, sydd i Bangladesh av bomull dyrket i India, og solgt til deg via en svensk nettbutikk. Telefonen i lomma di kobler deg til mennesker på den andre siden av kloden på sekunder. Dette er globalisering -- prosesser som gjør verden stadig mer sammenvevd økonomisk, kulturelt, politisk og teknologisk.

Men hva innebærer globalisering egentlig? Hvem tjener på den, og hvem taper? Sosiologen Anthony Giddens definerte globalisering som «intensiveringen av verdensomspennende sosiale relasjoner som knytter fjerne steder sammen». Det er ikke ett enkelt fenomen, men et knippe sammenvevde prosesser. I dette kapittelet skal vi se på de økonomiske, kulturelle og politiske dimensjonene, på ulike teorier, og på den intense debatten om globaliseringens konsekvenser.

Økonomisk og kulturell globalisering

Økonomisk globalisering innebærer økt internasjonal handel, friere kapitalflyt og fremveksten av transnasjonale selskaper. Organisasjoner som WTO, IMF og Verdensbanken har fremmet frihandel. Tilhengere peker på at handel har løftet hundrevis av millioner ut av fattigdom, særlig i Øst-Asia, og gjort varer billigere. Kritikere fremhever at globaliseringen også har økt ulikhet -- selskaper kan flytte produksjon til lavkostland, og arbeidsplasser i vestlige land kan forsvinne. Finanskrisen i 2008 viste hvordan grenseløse finansmarkeder skaper ustabilitet.

Kulturell globalisering er den dimensjonen folk flest merker i hverdagen: vi ser amerikanske filmer, spiser japansk sushi og hører koreansk popmusikk. Et sentralt spørsmål er om dette fører til ensretting eller mangfold. George Ritzers «McDonaldization»-teori hevder at verden blir likere, dominert av en kommersiell monokultur. Men mer optimistiske perspektiver peker på glokalisering, et begrep fra Roland Robertson: globale impulser tilpasses og blandes med lokale tradisjoner. McDonald's serverer teriyaki-burger i Japan og McFalafel i Egypt, og K-pop og Bollywood viser at kulturproduksjon ikke er et vestlig monopol. Norge er et godt eksempel: vi spiser taco og ser amerikanske serier, men feirer 17. mai i bunad.

Politisk globalisering og tre teorier

Politisk globalisering handler om fremveksten av internasjonale institusjoner og avtaler -- FN, EU, NATO, menneskerettighetskonvensjoner og klimaavtaler. Stater avgir frivillig noe suverenitet til overnasjonale organer for å løse felles utfordringer. Det er debatt om dette styrker eller svekker demokratiet.

Samfunnsforskere har utviklet tre hovedperspektiver på globalisering. Hyperglobalistene mener globalisering markerer en ny epoke der nasjonalstaten mister betydning -- verdensøkonomien styres av globale markeder. Skeptikerne, som Paul Hirst, mener globaliseringens omfang er overdrevet: nasjonalstaten er fortsatt den viktigste enheten, og kulturforskjeller består. Transformasjonalistene, der Anthony Giddens og David Held er sentrale, inntar en mellomposisjon: globalisering er reell og transformerer samfunn, men utfallet er ikke forutbestemt. Stater og sivilsamfunn kan forme globaliseringens retning.

Fordeler, ulemper og kritikk av globale institusjoner

Debatten om globalisering har vektige argumenter på begge sider. For: økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i land som Kina og India, økt kulturell utveksling, internasjonalt samarbeid om klima og pandemier, raskere teknologispredning. Mot: økt ulikhet, tap av arbeidsplasser gjennom utflagging, miljøbelastning, press på lokale kulturer, og utnyttelse av billig arbeidskraft. Tekstilindustrien illustrerer kompleksiteten: rimelige klær for forbrukere, men dårlige arbeidsforhold for arbeiderne -- Rana Plaza-ulykken i 2013, der over 1100 omkom, viste globaliseringens skyggeside, samtidig som industrien har gitt millioner kvinner inntekt.

Økonomen Joseph Stiglitz, nobelprisvinner og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, har kritisert måten globaliseringen styres på. Han retter særlig kritikk mot IMFs strukturtilpasningsprogrammer -- kutt i offentlige utgifter, privatisering og rask markedsliberalisering -- som ofte ble pålagt utviklingsland uten hensyn til lokale forhold og i mange tilfeller forverret fattigdom. Han kontrasterer Malaysias suksess (som innførte kapitalkontroller) med land som fulgte IMFs oppskrift under Asia-krisen i 1997. Stiglitz er ikke mot globalisering, men mener den må styres bedre og mer demokratisk. Ikke alle økonomer deler kritikken.

Alternativer og kulturell identitet

Kritikken av globaliseringen har skapt alternativer, der rettferdig handel (fair trade) er den mest kjente. Bevegelsen søker å sikre produsenter i utviklingsland en rimelig pris, anstendige arbeidsforhold, forbud mot barnearbeid og miljøhensyn. Fairtrade-merket finnes på kaffe, sjokolade og bananer. Tilhengere mener det gir småbønder stabil inntekt; kritikere peker på at det bare når en liten andel av produsentene. En bredere bevegelse for «alternativ globalisering» har mobilisert rundt mer rettferdige handelsvilkår og gjeldslette, med World Social Forum og slagordet «En annen verden er mulig».

Globaliseringen utfordrer også kulturell identitet. Manuel Castells beskrev spenningen mellom globale nettverksstrømmer og individuell identitet. Noen omfavner en kosmopolitisk identitet; andre reagerer med motstandsidentitet -- de mobiliserer rundt lokale, etniske, religiøse eller nasjonale identiteter som motvekt til globaliseringens homogenisering. Stuart Hall pekte på at kulturell identitet ikke er fast, men stadig forhandles i møtet mellom impulser. I norsk sammenheng ser vi dette i debatter om hva det betyr å være norsk i en tid med økt mangfold -- spørsmål som engasjerer på tvers av politiske skillelinjer.

Oppsummering

Globalisering er et sammensatt fenomen med økonomiske, kulturelle og politiske dimensjoner. Økonomisk globalisering gir friere handel, men også økt ulikhet og sårbarhet. Kulturell globalisering reiser spørsmålet om ensretting versus glokalisering. Politisk globalisering skaper rom for samarbeid, men utfordrer nasjonal suverenitet. Hyperglobalister, skeptikere og transformasjonalister gir ulike svar på globaliseringens omfang. Stiglitz' kritikk av IMF og bevegelsen for rettferdig handel viser at globaliseringen kan styres annerledes, mens Castells' begrep om motstandsidentitet forklarer hvordan mennesker reagerer på globaliseringens kulturelle press. Globalisering er ingen naturlov, men formes av politiske valg og maktforhold.