Weber, Lukes, Foucault og Gramsci.
Makt er eit av dei mest sentrale omgrepa i sosiologien, men òg eit av dei vanskelegaste å definere presist. Dei fleste av oss har ei intuitiv forståing av makt – vi veit at nokre har meir innverknad enn andre, at avgjerder blir tekne av dei få og rammar dei mange, og at ulike ressursar gir ulike høve. Men kva er eigentleg makt? Kvar finst ho, og korleis verkar ho? I dette kapittelet går vi gjennom fire innflytelsesrike maktteoriar: Max Webers klassiske maktomgrep, Steven Lukes' tredimensjonale maktanalyse, Michel Foucaults perspektiv på diskursiv makt, og Antonio Gramscis hegemoniomgrep.
Max Weber (1864–1920) definerte makt som «enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også mot motstand, uavhengig av hva denne sjansen bygger på». Definisjonen er brei og omfattar alt frå fysisk tvang til overtaling. For Weber er makt relasjonell – ho finst mellom menneske, ikkje som ein eigenskap ved enkeltpersonar. Ein person har ikkje makt i seg sjølv, men i relasjon til andre.
Weber skilde mellom tre idealtypar av legitim makt, det han kalla herredømme (Herrschaft): (1) Tradisjonelt herredømme byggjer på sedvane og tradisjon – «slik har det alltid vore». Døme er arvelege monarkar og stammeleiarar. (2) Karismatisk herredømme byggjer på den personlege utstrålinga til leiaren og evna til å inspirere tilhengjarar. Døme er religiøse profetar og revolusjonære leiarar. (3) Legalt-rasjonelt herredømme byggjer på lover, reglar og formelle prosedyrar. Moderne demokrati og byråkrati er typiske døme. Weber meinte at moderne samfunn i aukande grad blir prega av legalt-rasjonelt herredømme.
Webers tre herredømmeformer kan illustrerast med norske døme: Kongehuset representerer tradisjonelt herredømme – kongen har posisjonen sin fordi det har vore slik i generasjonar. Ein karismatisk politikar som klarer å begeistre veljarane med personlegdomen og visjonen sin, utøver karismatisk herredømme. Stortinget, domstolane og statsforvaltninga representerer legalt-rasjonelt herredømme – makta deira er forankra i lover og formelle prosedyrar. I praksis overlappar formene ofte: ein statsminister kan ha legitimitet både frå valsystemet (legalt-rasjonelt) og frå personleg karisma.
Den britiske sosiologen Steven Lukes (f. 1941) utvida maktomgrepet i boka si «Power: A Radical View» (1974, revidert 2005). Han skildra tre dimensjonar av makt: (1) Den første dimensjonen er direkte makt: A får B til å gjere noko B elles ikkje ville gjort. Dette er observerbar makt i konkrete avgjerdssituasjonar. (2) Den andre dimensjonen er dagsordensmakt: A har makt til å bestemme kva for saker som kjem opp til debatt og avgjerd – og dermed kva for nokre som blir haldne utanfor. (3) Den tredje dimensjonen er den mest subtile: ideologisk makt, der A formar ønska og oppfatningane til B slik at B aksepterer situasjonen sin – sjølv om han objektivt sett er ugunstig. Lukes meinte at den tredje dimensjonen er den mest effektive forma for makt, fordi ho er usynleg.
Tenk deg ein arbeidsplass der leiinga ønskjer å innføre lengre arbeidstid utan lønsauke. Første dimensjon: Leiinga bruker den formelle mynda si til å endre arbeidstidsavtalen. Andre dimensjon: Leiinga syter for at spørsmålet om lønsauke aldri kjem opp som eiga sak på møta – det blir halde utanfor dagsordenen. Tredje dimensjon: Over tid har bedriftskulturen forma dei tilsette til å tru at lang arbeidstid er eit teikn på lojalitet og at det er «naturleg» å jobbe ekstra utan kompensasjon. Dei tilsette stiller ikkje spørsmål ved ordninga fordi dei har internalisert verdiane til leiinga.
Den franske filosofen og historikaren Michel Foucault (1926–1984) revolusjonerte maktforståinga ved å argumentere for at makt ikkje berre er noko nokon «har» eller «utøver», men noko som gjennomsyrar alle sosiale relasjonar. For Foucault er makt knytt til diskursar – dei rammene av kunnskap, språk og praksis som bestemmer kva som blir rekna som sant, normalt og akseptabelt i eit samfunn. Makt produserer kunnskap, og kunnskap produserer makt (makt/viten-relasjonen). Foucault meinte at makt verkar disiplinerande: gjennom institusjonar som skular, sjukehus og fengsel internaliserer menneske normer og overvaker seg sjølve.
Eit døme på tenkinga til Foucault er korleis psykiatrisk diagnostikk fungerer som makt. Når medisinsk vitskap definerer visse åtferdsmønster som «sjukdom» og andre som «normalt», blir det utøvd diskursiv makt. Den som har makt til å definere normalitet, har makt til å bestemme kven som blir inkludert og kven som blir marginalisert. Historisk vart til dømes homofili klassifisert som psykisk sjukdom – dette var ikkje berre ei fagleg vurdering, men eit uttrykk for makt som hadde reelle konsekvensar for livet til menneske. Då klassifiseringa vart endra, endra òg maktforholdet seg. For Foucault viser dette at makt og kunnskap er uløyseleg samanbundne.
Den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891–1937) utvikla hegemoniomgrepet for å forklare korleis den herskande klassen held makta ved lag utan berre å bruke tvang. Hegemoni tyder at verdiane, normene og verkelegheitsforståinga til den dominerande gruppa blir akseptert som «sunn fornuft» av heile samfunnet – inkludert dei underordna gruppene. Hegemoniet blir halde ved lag gjennom institusjonane til sivilsamfunnet: skulen, kyrkja, media, kulturen. Gramsci meinte at varig samfunnsendring kravde ein motkultur – eit «mot-hegemoni» – som utfordra den dominerande verkelegheitsforståinga.
Eit døme på hegemoni kan vere forståinga av at «hardt arbeid alltid lønner seg». Denne ideen tener interessene til dei som allereie har makt og ressursar, fordi han legg ansvaret for suksess og fiasko på individet – ikkje på strukturelle forhold som ulikskap, diskriminering eller økonomiske system. Når arbeidarklassen aksepterer denne forteljinga, aksepterer dei samstundes eit system som kan vere ugunstig for dei. Gramsci ville sagt at dette er hegemoni i praksis: ideane til den herskande klassen har blitt «sunn fornuft». Eit mot-hegemoni kunne vere ei alternativ forteljing som framhevar strukturelle forklaringar på ulikskap.
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) utvikla ein maktteori som kombinerer element frå fleire av dei andre perspektiva. Bourdieu introduserte omgrepet symbolsk makt – makt som blir utøvd gjennom klassifiseringar, kategoriar og symbol som blir oppfatta som nøytrale og naturlege, men som i røynda tener interessene til bestemte grupper. Symbolsk makt verkar gjennom det Bourdieu kalla «symbolsk vald»: den dominerte gruppa aksepterer verkelegheitsforståinga til dei dominerande som sjølvsagt, utan å oppfatte det som maktutøving. For Bourdieu er utdanningssystemet eit sentralt instrument for symbolsk makt: skulen presenterer kulturen og kunnskapen til den dominerande klassen som universell og meritokratisk, medan han i røynda favoriserer elevar som allereie har den «rette» kulturelle kapitalen heimanfrå. Bourdieu kopla dermed kulturell smak og livsstil til makt: at nokre former for kunst, musikk, språk og manerar blir rekna som «finare» enn andre, er ikkje nøytralt – det er eit uttrykk for symbolsk makt som held sosiale hierarki ved lag. Omgrepa habitus (dei internaliserte disposisjonane som styrer smaken og åtferda vår) og felt (dei sosiale arenaene der makt blir kjempa om) er sentrale i Bourdieus analyse. Habitus gjer at vi handlar i tråd med den sosiale posisjonen vår utan å tenkje over det – vi opplever vala våre som «frie» og «personlege», men dei er forma av klasseposisjonen vår.
Symbolsk makt er ifølgje Pierre Bourdieu den forma for makt som blir utøvd gjennom symbol, språk, klassifiseringar og kulturelle praksisar. Ho verkar ved at perspektivet og kategoriane til dei dominerte blir aksepterte som naturlege og sjølvfølgjelege av alle partar – òg av dei som blir dominerte. Symbolsk vald oppstår når dei dominerte internaliserer verdiane til dei dominerande og dermed medverkar til å halde si eiga underordning ved lag. Eit døme er når arbeidarklassebarn opplever sine eigne kulturelle uttrykk som «mindreverdige» samanlikna med kulturen til overklassen, og aksepterer at dei «fortener» lågare status fordi dei ikkje meistrar den «riktige» kulturen. Symbolsk makt er særleg effektiv nettopp fordi ho er usynleg – den som blir utsett for henne, opplever ikkje at makt blir utøvd.
Bourdieus analyse av utdanningssystemet som instrument for symbolsk makt har vore enormt innflytelsesrik. Skulen presenterer seg som meritokratisk – den beste vinn uavhengig av bakgrunn. Men forsking viser at barn frå høgare sosiale lag konsekvent lykkast betre i skulen, ikkje berre fordi dei har meir ressursar, men fordi krava og verdiane til skulen samsvarer med den kulturen dei ber med seg heimanfrå. Eit barn som veks opp i ein heim full av bøker, der foreldra bruker eit rikt og formelt språk, og der kulturelle aktivitetar som teaterbesøk og museumsbesøk er ein del av kvardagen, har ein «kulturell kapital» som skulen lønner. Eit barn frå ein heim med andre kulturelle praksisar må tileigne seg denne kapitalen i tillegg til det faglege innhaldet. Det avgjerande poenget for Bourdieu er at denne skilnaden blir oppfatta som uttrykk for ulik «evne» eller «innsats», ikkje som uttrykk for ulike startvilkår – og dette er symbolsk vald i praksis.
Den tysk-amerikanske politiske tenkjaren Hannah Arendt (1906–1975) tilbaud eit alternativt perspektiv på makt som skil seg markant frå dei andre teoriane. For Arendt er makt og vald ikkje det same – dei er faktisk motsetnader. Makt, i Arendts forstand, oppstår når menneske handlar saman i fellesskap. Makt er den kapasiteten som oppstår mellom menneske når dei samlar seg og handlar i samforstand. Ei regjering har makt så lenge folket støttar henne; ho mistar makta i det augneblinken den folkelege oppslutninga forsvinn – uansett kor mange våpen ho har. Vald, derimot, er eit instrument som kan brukast av enkeltpersonar eller grupper, og ho krev tekniske hjelpemiddel (våpen, reiskapar). Arendt argumenterer for at jo meir ei regjering tyr til vald, desto mindre makt har ho faktisk – valdsbruk er eit teikn på samanbrotet til makta, ikkje styrken hennar. Denne analysen vart utvikla mellom anna i boka «On Violence» (1970), som respons på dei valdelege protestane og revolusjonsretorikken i 1960-talets USA og Europa. Arendts skilje mellom makt og vald har praktiske implikasjonar: det forklarer til dømes kvifor ikkje-valdeleg motstand ofte er meir effektiv enn væpna kamp – fordi han appellerer til den felles makta som oppstår gjennom solidaritet og kollektiv handling.
Hannah Arendt definerer makt som den menneskelege evna til å handle i fellesskap. Makt høyrer ikkje til individ, men til grupper: ho finst berre så lenge gruppa held saman og handlar samla. Makt er for Arendt eit positivt omgrep – det er gjennom makt at menneske skaper politiske fellesskap, institusjonar og lover. Makt forsvinn når menneske blir spreidde eller sluttar å støtte institusjonane sine. Vald, derimot, er eit instrument som kan erstatte makt mellombels, men aldri erstatte henne permanent. Ein diktator som berre styrer gjennom vald, er ifølgje Arendt maktlaus i eigentleg forstand – han manglar den folkelege oppslutninga som er den eigentlege kjelda til makta. Autoritet, i motsetnad til både makt og vald, byggjer på godkjenning utan at det er nødvendig med korkje argumentasjon eller tvang – ho er basert på respekt for institusjonar, tradisjonar eller verdigheita til personar.
Arendts skilje mellom makt og vald kan illustrerast med historiske døme. Berlinmurens fall i 1989 skjedde ikkje gjennom militær makt, men gjennom at det austtyske regimet hadde mista støtta til folket – makta deira hadde forvitra, og inga mengd vald kunne gjenopprette henne. Då hundretusenvis samla seg i gatene i Leipzig og Berlin, var det makta til folket – menneske som handla saman – som velta regimet. Omvendt kan ein sjå på militærdiktatur som held kontroll gjennom vald: dei kan kontrollere territorium og undertrykkje motstand, men dei har ikkje makt i Arendts forstand fordi dei manglar folkeleg legitimitet. I norsk samanheng kan motstandsrørsla under andre verdskrigen forståast i Arendts termar: den tyske okkupasjonsmakta hadde militær vald, men den norske motstandsrørsla hadde makt fordi ho representerte eit fellesskap som handla i samforstand.
Dei ulike maktteoriane kan brukast for å analysere maktforhold i det norske samfunnet. Den norske maktutgreiinga (1998–2003), leidd av Øyvind Østerud, var eit omfattande forskingsprosjekt som kartla maktforholda i Noreg. Utgreiinga konkluderte med at folkestyret var i tilbakegang: makt vart overført frå folkevalde organ til rettslege institusjonar, til marknaden og til overnasjonale organ som EU/EØS. Denne «rettsleggjeringa» av politikken inneber at stadig fleire spørsmål blir avgjorde av domstolar og internasjonale konvensjonar i staden for av demokratisk valde politikarar. Maktutgreiinga identifiserte òg makta til media som sentral: media set dagsordenen for den offentlege debatten og påverkar kva for saker som blir oppfatta som viktige. Med Lukes' omgrep utøver media dagsordensmakt i stor skala. Utgreiinga viste vidare at det norske samfunnet har eit tett nettverk av elitar – personar som sit i leiande posisjonar innan politikk, næringsliv, akademia og media har ofte overlappande bakgrunn, utdanning og sosiale nettverk. Bourdieu ville kalla dette eit uttrykk for at sosial og kulturell kapital blir akkumulert hos bestemte grupper.
Dei fire maktteoriane utfyller kvarandre og kastar lys over ulike sider ved makt. Weber gav oss det grunnleggjande maktomgrepet og analysen av legitim makt. Lukes viste at makt ikkje berre handlar om observerbare konfliktar, men òg om dagsordenkontroll og ideologisk påverknad. Foucault gjekk vidare og argumenterte for at makt er innvevd i all kunnskap og alle sosiale relasjonar. Gramsci fokuserte på korleis kulturell dominans held klassemakt ved lag. Til saman gir dei oss eit rikare verktøy for å analysere maktforhold i samfunnet enn nokon einskild teori kan gi åleine.
I dette kapittelet har vi gått gjennom fire sentrale maktteoriar. Weber definerte makt som evna til å gjennomføre sin vilje òg mot motstand, og skilde mellom tre former for legitimt herredømme: tradisjonelt, karismatisk og legalt-rasjonelt. Lukes utvida maktomgrepet med tre dimensjonar: direkte makt, dagsordensmakt og ideologisk makt. Foucault argumenterte for at makt er innvevd i diskursar og gjennomsyrar alle sosiale relasjonar gjennom forholdet mellom makt og kunnskap. Gramsci viste korleis kulturelt hegemoni held maktforhold ved lag ved at verdiane til den herskande klassen blir aksepterte som «sunn fornuft». Desse teoriane gir til saman eit nyansert rammeverk for å analysere makt i moderne samfunn.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Max Webers maktomgrep: Max Weber (1864–1920) definerte makt som «enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også mot motstand, uavhengig av hva denne sjansen…
- Webers tre herredømmeformer: Weber skilde mellom tre idealtypar av legitim makt, det han kalla herredømme (Herrschaft): (1) Tradisjonelt herredømme byggjer på sedvane og tradisjon – «slik har…
- Steven Lukes: Maktens tre dimensjonar: Den britiske sosiologen Steven Lukes (f.
- Michel Foucault: Diskursiv makt: Den franske filosofen og historikaren Michel Foucault (1926–1984) revolusjonerte maktforståinga ved å argumentere for at makt ikkje berre er noko nokon «har» eller…
- Antonio Gramsci: Hegemoni: Den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891–1937) utvikla hegemoniomgrepet for å forklare korleis den herskande klassen held makta ved lag utan berre å bruke…
Nøkkelomgrep
| Omgrep | Forklaring |
|---|---|
| Max Webers maktomgrep | Max Weber (1864–1920) definerte makt som «enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også mot motstand, uavhengig av hva denne sjansen… |
| Webers tre herredømmeformer | Weber skilde mellom tre idealtypar av legitim makt, det han kalla herredømme (Herrschaft): (1) Tradisjonelt herredømme byggjer på sedvane og tradisjon – «slik har… |
| Steven Lukes: Maktens tre dimensjonar | Den britiske sosiologen Steven Lukes (f. |
| Michel Foucault: Diskursiv makt | Den franske filosofen og historikaren Michel Foucault (1926–1984) revolusjonerte maktforståinga ved å argumentere for at makt ikkje berre er noko nokon «har» eller… |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.