4.3 Makt – teorier og perspektiver

Hva er egentlig makt?

De fleste av oss har en intuitiv forståelse av makt. Vi vet at noen har mer innflytelse enn andre, at beslutninger tas av de få og rammer de mange, og at ulike ressurser gir ulike muligheter. Men hva er makt egentlig? Hvor finnes den, og hvordan virker den? Makt er et av de mest sentrale begrepene i sosiologien -- og samtidig et av de vanskeligste å definere presist.

I dette kapittelet gjennomgår vi flere innflytelsesrike maktteorier: Max Webers klassiske maktbegrep, Steven Lukes' tredimensjonale maktanalyse, Michel Foucaults perspektiv på diskursiv makt, Antonio Gramscis hegemonibegrep, Bourdieus symbolske makt og Hannah Arendts skille mellom makt og vold. Til sammen gir disse teoriene oss et rikere verktøy for å analysere maktforhold enn noen enkelt teori kan gi alene.

Weber og Lukes: makt, herredømme og tre dimensjoner

Max Weber (1864--1920) definerte makt som «enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også mot motstand». Definisjonen er bred og omfatter alt fra fysisk tvang til overtalelse. For Weber er makt relasjonell -- den eksisterer mellom mennesker, ikke som en egenskap ved enkeltpersoner. Weber skilte mellom tre idealtyper av legitim makt, som han kalte herredømme: tradisjonelt herredømme bygger på sedvane -- «slik har det alltid vært» -- som hos arvelige monarker; karismatisk herredømme bygger på lederens personlige utstråling, som hos religiøse profeter og revolusjonære; og legalt-rasjonelt herredømme bygger på lover og formelle prosedyrer, typisk for moderne demokratier og byråkratier. I Norge representerer kongehuset tradisjonelt herredømme, en karismatisk politiker karismatisk herredømme, og Stortinget og domstolene legalt-rasjonelt herredømme. I praksis overlapper formene ofte.

Den britiske sosiologen Steven Lukes (f. 1941) utvidet maktbegrepet i «Power: A Radical View» (1974). Han beskrev tre dimensjoner. Første dimensjon er direkte makt: A får B til å gjøre noe B ellers ikke ville gjort -- observerbar makt i konkrete beslutningssituasjoner. Andre dimensjon er dagsordensmakt: A bestemmer hvilke saker som i det hele tatt kommer opp til debatt, og dermed hvilke som holdes utenfor. Tredje dimensjon er den mest subtile -- ideologisk makt, der A former Bs ønsker og oppfatninger slik at B aksepterer sin situasjon, selv om den objektivt sett er ugunstig. Lukes mente den tredje dimensjonen er den mest effektive, fordi den er usynlig. Tenk på en arbeidsplass: ledelsen bruker formell myndighet til å endre arbeidstid (første dimensjon), sørger for at lønnsspørsmålet aldri kommer på dagsordenen (andre dimensjon), og over tid har bedriftskulturen formet de ansatte til å tro at lang arbeidstid er et tegn på lojalitet (tredje dimensjon) -- slik at de ikke en gang stiller spørsmål ved ordningen.

Foucault, Gramsci og Bourdieu: diskurs, hegemoni og symbolsk makt

Den franske filosofen Michel Foucault (1926--1984) revolusjonerte maktforståelsen ved å hevde at makt ikke bare er noe noen «har» eller «utøver», men noe som gjennomsyrer alle sosiale relasjoner. For Foucault er makt knyttet til diskurser -- de rammene av kunnskap, språk og praksis som bestemmer hva som regnes som sant, normalt og akseptabelt. Makt produserer kunnskap, og kunnskap produserer makt (makt/viten-relasjonen). Et eksempel er psykiatrisk diagnostikk: når medisinsk vitenskap definerer visse atferdsmønstre som «sykdom», utøves diskursiv makt -- den som definerer normalitet, har makt til å bestemme hvem som marginaliseres. Historisk ble homofili klassifisert som psykisk sykdom, og da klassifiseringen ble endret, endret maktforholdet seg.

Den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891--1937) utviklet hegemonibegrepet for å forklare hvordan den herskende klassen opprettholder makt uten bare å bruke tvang. Hegemoni betyr at den dominerende gruppens verdier og virkelighetsforståelse blir akseptert som «sunn fornuft» av hele samfunnet -- også av de underordnede. Hegemoniet opprettholdes gjennom sivilsamfunnets institusjoner: skole, kirke, medier, kultur. Et eksempel er ideen om at «hardt arbeid alltid lønner seg», som legger ansvaret for suksess og fiasko på individet snarere enn på strukturelle forhold. Gramsci mente varig endring krevde et mot-hegemoni -- en alternativ fortelling. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930--2002) introduserte symbolsk makt -- makt som utøves gjennom klassifiseringer og symboler som oppfattes som nøytrale, men som tjener bestemte gruppers interesser. Den virker gjennom symbolsk vold: den dominerte gruppen aksepterer de dominerendes virkelighetsforståelse som selvsagt. For Bourdieu er utdanningssystemet et sentralt instrument: skolen presenterer den dominerende klassens kultur som universell og meritokratisk, mens den favoriserer dem som allerede har den «rette» kulturelle kapitalen -- og forskjellen oppfattes som ulik «begavelse», ikke ulike startvilkår.

Arendt og makt i det norske samfunnet

Den tysk-amerikanske tenkeren Hannah Arendt (1906--1975) tilbød et perspektiv som skiller seg markant fra de andre: for Arendt er makt og vold motsetninger, ikke det samme. Makt oppstår når mennesker handler sammen i fellesskap -- det er kapasiteten som oppstår mellom mennesker når de samler seg og handler i samforstand. En regjering har makt så lenge folket støtter den, og mister makten i det øyeblikket oppslutningen forsvinner, uansett hvor mange våpen den har. Vold, derimot, er et instrument som krever tekniske hjelpemidler. Arendt argumenterer for at jo mer en regjering tyr til vold, desto mindre makt har den faktisk -- voldsbruk er et tegn på maktens sammenbrudd, ikke dens styrke. En diktator som bare styrer gjennom vold, er ifølge Arendt maktløs i egentlig forstand, fordi han mangler den folkelige oppslutningen. Berlinmurens fall i 1989 illustrerer dette: det østtyske regimet hadde mistet folkets støtte, og ingen mengde vold kunne gjenopprette makten da hundretusener samlet seg i gatene. Arendts skille forklarer også hvorfor ikke-voldelig motstand ofte er mer effektiv enn væpnet kamp.

De ulike maktteoriene kan anvendes for å analysere det norske samfunnet. Den norske maktutredningen (1998--2003), ledet av Øyvind Østerud, kartla maktforholdene i Norge og konkluderte med at folkestyret var i tilbakegang: makt ble overført fra folkevalgte organer til rettslige institusjoner, til markedet og til overnasjonale organer som EU/EØS. Denne «rettsliggjøringen» innebærer at stadig flere spørsmål avgjøres av domstoler og internasjonale konvensjoner i stedet for av valgte politikere. Utredningen identifiserte også medienes makt som sentral -- med Lukes' begreper utøver mediene dagsordensmakt i stor skala. Den viste videre at Norge har et tett nettverk av eliter med overlappende bakgrunn, utdanning og nettverk -- noe Bourdieu ville kalt et uttrykk for at sosial og kulturell kapital akkumuleres hos bestemte grupper. Sammen gir de ulike teoriene et nyansert verktøy: Weber for det grunnleggende maktbegrepet, Lukes for dagsordenkontroll og ideologi, Foucault for makt innvevd i kunnskap, og Gramsci for kulturell dominans.

Oppsummering

Makt er et sentralt, men vanskelig begrep i sosiologien. Weber definerte makt som evnen til å gjennomføre sin vilje også mot motstand, og skilte mellom tre former for legitimt herredømme: tradisjonelt, karismatisk og legalt-rasjonelt. Lukes utvidet maktbegrepet med tre dimensjoner: direkte makt, dagsordensmakt og ideologisk makt.

Foucault argumenterte for at makt er innvevd i diskurser og gjennomsyrer alle sosiale relasjoner gjennom forholdet mellom makt og kunnskap. Gramsci viste hvordan kulturelt hegemoni opprettholder maktforhold ved at den herskende klassens verdier aksepteres som «sunn fornuft», og Bourdieu beskrev symbolsk makt som virker gjennom usynlig symbolsk vold.

Arendt tilbød et alternativt perspektiv: makt og vold er motsetninger, og ekte makt oppstår når mennesker handler sammen. Den norske maktutredningen viste hvordan disse teoriene kan brukes til å analysere rettsliggjøring, mediemakt og eliter i Norge. Til sammen gir teoriene et nyansert rammeverk for å forstå makt i moderne samfunn.