Sosialiseringsagenter og prosesser.
Korleis blir vi til dei menneska vi er? Kvifor tenkjer, handlar og kjenner vi som vi gjer? Svaret ligg i stor grad i sosialiseringsprosessen – den livslange prosessen der vi lærer normer, verdiar, kunnskapar og ferdigheiter som gjer oss i stand til å fungere som medlemmer av eit samfunn. Sosialisering er eit av dei mest sentrale omgrepa i sosiologien, fordi det bind saman individ og samfunn. I dette kapittelet skal vi sjå nærare på kva sosialisering inneber, og skilje mellom primær- og sekundærsosialisering.
Sosialisering er den prosessen der individet tileignar seg kunnskapar, ferdigheiter, normer og verdiar som er nødvendige for å kunne delta i samfunnslivet. Prosessen startar ved fødselen og held fram gjennom heile livet.
Primærsosialiseringa er den første og mest grunnleggjande fasen av sosialiseringa. Ho føregår i barndommen, hovudsakleg innanfor familien eller blant dei næraste omsorgspersonane. I denne fasen lærer barnet grunnleggjande ting som språk, kjensleregulering, tillit, normer for kva som er rett og gale, og ei byrjande forståing av seg sjølv og sin plass i verda.
Sosiologane Peter Berger og Thomas Luckmann skildra primærsosialiseringa som den viktigaste sosialiseringsfasen, fordi ho legg grunnlaget for all vidare læring. Barnet har ikkje høve til å velje sosialiseringsagentane sine – det er «fødd inn i» ein bestemt familie, eit bestemt språk og ein bestemt kultur. Det barnet lærer i denne fasen, blir gjerne opplevd som «naturleg» og sjølvsagt, sjølv om det er kulturelt vilkårsbunde.
Eit lite barn som veks opp i ein norsk familie, lærer at ein seier «takk» når ein får noko, at ein tek av seg skoa i gangen, og at ein ventar på tur. Barnet lærer òg kjenslemessige mønster – til dømes at det er greitt å vise glede, men at ein bør dempe sinne. Desse normene blir opplevde som sjølvsagte for barnet, men dei er eit resultat av kulturell sosialisering. Eit barn som veks opp i ein annan kultur, vil lære andre normer og vanar.
Sekundærsosialiseringa byrjar når barnet trer inn i nye sosiale arenaer utanfor familien – særleg skulen, venegrupper, fritidsaktivitetar og etter kvart arbeidslivet. I denne fasen lærer individet meir spesialiserte kunnskapar, roller og normer som er knytte til bestemte sosiale samanhengar.
Medan primærsosialiseringa er prega av sterke kjenslemessige band og ei tatt-for-gitt-haldning til det ein lærer, er sekundærsosialiseringa meir formell og medviten. Ein kan lettare stille spørsmål ved det ein lærer, og ein forstår at ulike arenaer har ulike reglar. Til dømes lærer eit barn at det oppfører seg annleis med vener enn med besteforeldre, og at skulen har andre reglar enn heimen.
Sosialiseringsagentar er dei personane, gruppene og institusjonane som medverkar til sosialiseringa av individet. Dei viktigaste sosialiseringsagentane er familien, skulen, jamaldringar (vener), medium og religiøse institusjonar. Kva for agentar som har størst innverknad, varierer gjennom livsløpet.
Familien er den første og ofte mest innflytelsesrike sosialiseringsagenten. Det er i familien barnet lærer grunnleggjande verdiar, språk og sosiale ferdigheiter. Den sosiale posisjonen til familien – økonomi, utdanningsnivå, kulturell bakgrunn – påverkar kva for ressursar og moglegheiter barnet får.
Skulen er ein sentral agent i sekundærsosialiseringa. Her lærer barn og unge ikkje berre fagkunnskap, men òg å forhalde seg til autoritetar, samarbeide med andre, følgje tidsplanar og prestere etter fastsette kriterium. Skulen formidlar òg bestemte verdiar og normer som samfunnet ser på som viktige.
Vener og jamaldringar blir stadig viktigare utover i oppveksten. I ungdomsåra kan venegruppa til og med overta rolla til familien som den viktigaste sosialiseringsagenten. Blant vener lærer ein å forhandle, handtere konfliktar og utvikle sjølvstende.
Medium – inkludert sosiale medium, TV, film og musikk – har fått ei stadig større rolle som sosialiseringsagent. Gjennom medium blir individet eksponert for verdiar, livsstilar, rollemodellar og verkelegheitsoppfatningar som påverkar haldningar og åtferd.
Tenk på ein tenåring som brukar fleire timar dagleg på sosiale medium. Gjennom plattformer som TikTok og Instagram blir ho eksponert for bestemte skjønnheitsideal, politiske meiningar, konsumvanar og sosiale kodar. Ho lærer kva som gjev «likes» og sosial anerkjenning, og tilpassar gradvis åtferda og sjølvpresentasjonen sin. Sjølv om ho kanskje ikkje er medviten om det, fungerer media som ein kraftfull sosialiseringsagent som formar verdiane og sjølvbiletet hennar.
Sosialisering kan òg delast inn i formell og uformell sosialisering. Formell sosialisering skjer gjennom planlagde og organiserte aktivitetar med eit medvite læringsformål – til dømes undervisning i skulen, konfirmasjonsundervisning eller opplæring på ein arbeidsplass. Her er det tydeleg kven som underviser, kva som skal lærast, og ofte finst det ein læreplan eller eit pensum.
Uformell sosialisering skjer gjennom dagleg samhandling, utan at nokon medvite planlegg læringa. Når eit barn observerer korleis foreldra løyser konfliktar, eller når ein ungdom tilpassar seg klesstilen i venegjengen, er det uformell sosialisering som finn stad. Denne forma for sosialisering er ofte like viktig som den formelle, men ho er vanskelegare å oppdage fordi ho skjer «av seg sjølv».
Peter Berger og Thomas Luckmann publiserte i 1966 verket «The Social Construction of Reality», som har blitt ei av dei mest innflytelsesrike bøkene i moderne sosiologi. Det sentrale argumentet deira er at verkelegheita slik vi oppfattar henne, ikkje er objektivt gjeven, men sosialt konstruert gjennom menneskeleg samhandling.
Berger og Luckmann skildra tre samanvevde prosessar som konstituerer den sosiale verkelegheita: eksternalisering, objektivering og internalisering. Eksternalisering handlar om at menneske skaper sosiale institusjonar, normer og meiningssystem gjennom handlingane og samhandlinga si. Objektivering skjer når desse menneskeskapte fenomena byrjar å framstå som «objektive» og sjølvstendige – dei blir opplevde som noko som eksisterer uavhengig av dei menneska som skapte dei. Internalisering er prosessen der individet gjennom sosialisering tek opp i seg den objektiverte sosiale verkelegheita og gjer henne til si eiga.
For sosialiseringsteorien er dette avgjerande: Primærsosialiseringa er den fasen der barnet internaliserer den sosiale verkelegheita for første gong. Barnet lærer ikkje berre reglar og ferdigheiter – det lærer kva som er «verkeleg», kva som er «sant» og kva som er «naturleg». Fordi barnet ikkje har noko samanlikningsgrunnlag, blir denne verkelegheita opplevd som den einaste moglege. Det er først gjennom sekundærsosialiseringa at individet gradvis kan oppdage at det finst alternative måtar å forstå verda på.
Internalisering er prosessen der individet tek opp i seg (gjer til «sine eigne») dei normene, verdiane, kunnskapane og verkelegheitsoppfatningane som blir formidla gjennom sosialiseringa. Når normer er internaliserte, blir dei opplevde som naturlege og sjølvsagte, og individet følgjer dei utan å tenkje medvite over det. Internalisering er det siste leddet i triaden til Berger og Luckmann: eksternalisering – objektivering – internalisering.
Eit godt døme på teorien til Berger og Luckmann er sosialiseringa av kjønn. Når foreldre kler jentebarn i rosa og gutebarn i blått, når dei gjev dokker til jenter og bilar til gutar, og når dei reagerer ulikt på gråt avhengig av kjønnet til barnet, driv dei med eksternalisering – dei skaper sosiale mønster for kjønn. Over tid blir desse mønstera objektiverte: Dei framstår som «naturlege» skilnader mellom kjønna, som om jenter «er» rolegare og gutar «er» meir aktive. Gjennom internalisering tek barna opp i seg desse forventningane og byrjar å oppføre seg i tråd med dei. Den sosialt konstruerte verkelegheita om kjønn blir då opplevd som biologisk og uforanderleg – sjølv om ho i stor grad er eit produkt av sosialiseringsprosessen.
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) bidrog med eit anna viktig perspektiv på sosialisering gjennom omgrepet sitt habitus. Habitus refererer til dei djupe, varige disposisjonane – vanar, smakspreferansar, kroppshaldningar, talemåtar og tenkjemåtar – som individet tileignar seg gjennom oppvekst og sosialisering. Habitus er «den sosiale strukturen innprenta i kroppen» – det er den måten ulikskapane i samfunnet og dei kulturelle mønstera nedfeller seg i det daglege livet til individet.
Habitus fungerer som eit «generativt prinsipp» – det styrer handlingane, vala og preferansane til individet utan at individet nødvendigvis er medvite om det. Ein person frå overklassen har ein annan habitus enn ein person frå arbeidarklassen: Dei snakkar annleis, kler seg annleis, har ulike matpreferansar, ulik kropp og ulike haldningar til utdanning, kultur og fritid. Desse skilnadene er ikkje resultat av medvitne val, men av ulike sosialiseringsprosessar.
Det viktige poenget hos Bourdieu er at habitus medverkar til sosial reproduksjon – at ulikskapar blir overførte frå generasjon til generasjon gjennom sosialiseringa. Barn frå privilegerte familiar tileignar seg ein habitus som passar med forventningane til skulen og arbeidslivet, medan barn frå mindre privilegerte familiar kan oppleve at habitusen deira ikkje «passar inn». Slik medverkar sosialiseringa til å halde oppe sosiale klasseskilnader, sjølv i samfunn som formelt sett gjev alle like moglegheiter.
Habitus er omgrepet til Pierre Bourdieu for dei varige, kroppsleggjorde disposisjonane som individet tileignar seg gjennom sosialisering. Det omfattar smakspreferansar, vanar, kroppshaldningar, talemåtar og umedvitne tenkjemåtar som er forma av den sosiale posisjonen til individet. Habitus fungerer som ein «praktisk sans» som styrer handling utan medviten refleksjon, og medverkar til å reprodusere sosiale ulikskapar mellom generasjonar.
Tenk deg to familiar som et middag. I Familie A, der foreldra er akademikarar, blir det ete med serviett i fanget, samtalane dreier seg om nyheiter og bøker, og barna blir forventa å sitje stille og uttrykkje seg i heile setningar. I Familie B, der foreldra er handverkarar, blir det ete med TV-en på, samtalane er meir uformelle, og stemninga er avslappa. Ingen av måltida er «betre» enn det andre – men barna i Familie A tileignar seg ein habitus som passar betre med dei forventningane dei møter i utdanningssystemet. Når dei seinare i livet opplever suksess i skule og arbeidsliv, framstår det som resultat av «talent» eller «innsats» – men ifølgje Bourdieu er det like mykje eit resultat av habitus erverva gjennom sosialisering.
Sosialisering stoppar ikkje ved overgangen til vaksenlivet. Gjennom heile livet møter vi nye situasjonar som krev at vi lærer nye roller, normer og ferdigheiter. Nokre sosiologar brukar omgrepet tertiærsosialisering om den sosialiseringa som føregår i vaksenlivet – til dømes når ein byrjar i ein ny jobb, blir forelder, går av med pensjon eller immigrerer til eit nytt land.
Resosialisering er eit sterkare omgrep som refererer til prosessar der den tidlegare sosialiseringa til individet aktivt blir broten ned og erstatta med nye normer, verdiar og identitetar. Omgrepet blir ofte brukt i samband med det Erving Goffman kalla «totale institusjonar» – stader der alle sider ved livet er kontrollerte av ein einskild styresmakt, som fengsel, militærleirar, kloster og psykiatriske institusjonar. I slike institusjonar blir individet fråteke den tidlegare identiteten sin (gjennom uniformering, namnebyte, tap av personlege eigedelar) og forma etter reglane og normene til institusjonen.
Men resosialisering kan òg skje frivillig og gradvis. Ein person som konverterer til ein ny religion, gjennomgår ei form for resosialisering. Det same gjeld ein person som emigrerer og gradvis tileignar seg kulturen til det nye landet, eller ein person som etter eit alvorleg sjukdomsforløp må omdefinere identiteten og livsmåla sine. Resosialisering understrekar at sosialiseringa er ein livslang prosess, og at identiteten aldri er heilt fastlåst.
Sosialisering er den livslange prosessen der individet tileignar seg normer, verdiar og ferdigheiter som trengst for å fungere i samfunnet. Primærsosialiseringa føregår i barndommen, primært i familien, og legg det grunnleggjande fundamentet. Sekundærsosialiseringa skjer på arenaer utanfor familien – skule, vener, medium, arbeidsliv – og inneber meir spesialisert og medviten læring. Berger og Luckmann viste at verkelegheita er sosialt konstruert gjennom eksternalisering, objektivering og internalisering, og at primærsosialiseringa er avgjerande fordi barnet internaliserer den sosiale verkelegheita for første gong. Omgrepet habitus til Bourdieu utdjupar korleis sosialiseringa nedfeller seg i kroppen som varige disposisjonar, og korleis dette medverkar til sosial reproduksjon. Sosialiseringsagentar er dei aktørane som medverkar til sosialiseringa, og innverknaden deira varierer gjennom livsløpet. Sosialisering kan vere formell eller uformell, og ho sluttar aldri – resosialisering kan finne stad gjennom heile livet.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Sosialisering: Sosialisering er den prosessen der individet tileignar seg kunnskapar, ferdigheiter, normer og verdiar som er nødvendige for å kunne delta i samfunnslivet.
- Sosialiseringsagentar: Sosialiseringsagentar er dei personane, gruppene og institusjonane som medverkar til sosialiseringa av individet.
- Internalisering: Internalisering er prosessen der individet tek opp i seg (gjer til «sine eigne») dei normene, verdiane, kunnskapane og verkelegheitsoppfatningane som blir formidla gjennom…
- Habitus (Pierre Bourdieu): Habitus er omgrepet til Pierre Bourdieu for dei varige, kroppsleggjorde disposisjonane som individet tileignar seg gjennom sosialisering.
Nøkkelomgrep
| Omgrep | Forklaring |
|---|---|
| Sosialisering | Sosialisering er den prosessen der individet tileignar seg kunnskapar, ferdigheiter, normer og verdiar som er nødvendige for å kunne delta i samfunnslivet. |
| Sosialiseringsagentar | Sosialiseringsagentar er dei personane, gruppene og institusjonane som medverkar til sosialiseringa av individet. |
| Internalisering | Internalisering er prosessen der individet tek opp i seg (gjer til «sine eigne») dei normene, verdiane, kunnskapane og verkelegheitsoppfatningane som blir formidla gjennom… |
| Habitus (Pierre Bourdieu) | Habitus er omgrepet til Pierre Bourdieu for dei varige, kroppsleggjorde disposisjonane som individet tileignar seg gjennom sosialisering. |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.