Ritual, myte, symbol og sakral/profan.
For å kunne studere religion på ein presis og analytisk måte, treng vi eit sett med fagomgrep. Desse omgrepa fungerer som verktøy som hjelper oss å identifisere, skildre og samanlikne religiøse fenomen på tvers av ulike tradisjonar. I dette kapittelet skal vi gå gjennom nokre av dei viktigaste omgrepa i religionsvitskapen.
Fagomgrep er ikkje berre akademiske etikettar – dei er analytiske verktøy som hjelper oss å sjå strukturar og samanhengar som elles ville vore usynlege. Når vi til dømes bruker omgrepet «overgangsrite» om konfirmasjon, dåp og bar mitsva, oppdagar vi likskapar mellom vidt forskjellige tradisjonar. Når vi skil mellom «myte» i dagligspråkleg og religionsvitskapleg tyding, kan vi forstå heilage forteljingar med større respekt og presisjon. Omgrepa vi lærer i dette kapittelet vil følgje oss gjennom heile kurset.
Eit ritual er ei formalisert, gjentatt handling med symbolsk tyding. Religiøse ritual er handlingar som blir sette i samband med det heilage, og som gjerne følgjer eit fast mønster. Døme er bøn, ofring, dåp og pilegrimsreiser.
Ritual er ei av dei mest universelle sidene ved religion. Nesten alle religiøse tradisjonar har ritual som markerer viktige hendingar, held ved like forholdet til det heilage og skaper fellesskap mellom dei truande. Ritual kan vere daglege (som bøn fem gonger om dagen i islam), vekentlege (som søndagsgudsteneste i kristendomen), årlege (som Pesach i jødedomen) eller knytte til bestemte hendingar i livet (som overgangsritual). Religionsvitaren er interessert i kva ritual gjer – korleis dei skaper meining, fellesskap og identitet – snarare enn i om dei «verkar» i religiøs forstand.
Ritual kan klassifiserast på fleire måtar. Kalendariske ritual er knytte til bestemte tider på året, som jul, eid al-fitr eller diwali. Livsløpsritual markerer overgangar i livet til menneske, som fødsel, pubertet, ekteskap og død. Kriseritual blir utførte i møte med sjukdom, naturkatastrofar eller andre truslar. Kultiske ritual handlar om regelmessig tilbeding og kontakt med det heilage. Å kjenne til desse kategoriane hjelper oss å analysere ritual systematisk og samanlikne dei på tvers av religiøse tradisjonar.
I Noreg er mange ritual så innvovne i kulturen at vi knapt tenkjer på dei som religiøse. Julefeiringa kombinerer kristne ritual (juleevangeliet, julegudsteneste) med førkristne skikkar (juletre, julenisse). 17. mai-feiringa har nokre trekk som minner om religiøse ritual: faste gjentatte element, symbol (flagg, bunad), prosesjon (folketog) og ei oppleving av noko som overgår det kvardagslege. Mange nordmenn som ikkje reknar seg som religiøse, deltek likevel i kyrkjelege ritual som dåp, konfirmasjon og gravferd – noko som viser at ritual kan ha sosial og kulturell tyding utover det reint religiøse.
I religionsvitskapen blir omgrepet kult brukt om den organiserte religiøse tilbedinga – dei rituelle handlingane som utgjer kjernen i den praktiske utøvinga til ein religion. Omgrepet blir her brukt utan den negative tydinga det har i daglegtale (der «kult» ofte nemner ei sekterisk gruppe). «Kultusen» til ein religion er systemet hans av tilbeding, offer og rituell praksis.
I religionsvitskapen tyder myte ei heilag forteljing som forklarer grunnleggjande sanningar om verda, mennesket og det guddommelege. Myte blir ikkje brukt i daglegtaletydinga «usann historie», men om forteljingar som har djup religiøs og kulturell tyding. Myter formidlar verdsforståinga til ein religion og gjev meining til ritual og etiske reglar.
Myter og ritual heng ofte tett saman. Mange ritual er dramatiseringar eller gjenopplevingar av myter. Til dømes er den kristne nattverden knytt til myten om det siste måltidet til Jesus med disiplane. Pesach-feiringa i jødedomen er knytt til myten om utvandringa frå Egypt (Exodus). I hinduismen er festivalen Diwali knytt til myten om at guden Rama kom tilbake frå eksil. Denne samanhengen mellom myte og ritual er så grunnleggjande at nokre forskarar har hevda at ritualet kom først og at myten vart skapt for å forklare ritualet (den såkalla myte-ritual-skolen), medan andre meiner at myten er primær og at ritualet er ei utspeling av myten. Uansett er samanhengen mellom dei to omgrepa viktig for å forstå religiøst liv.
Skapingsforteljinga i 1. Mosebok er ein myte i religionsvitskapleg forstand – ei heilag forteljing som forklarer opphavet til verda og mennesket. Det hinduistiske eposet Ramayana er ein myte som formidlar verdiar om plikt, ære og guddommeleg inngriping. I norrøn religion forklarer myten om Ragnarok undergangen og atterfødinga til verda. Felles for mytene er at dei gjev meining til tilværet og ofte er knytte til rituell praksis.
Det er viktig å understreke at når religionsvitarar bruker ordet «myte», feller dei ingen dom over sanningsverdien til forteljinga. Å kalle skapingsforteljinga ein myte tyder ikkje at ho er usann – det tyder at ho er ei forteljing med djup religiøs og kulturell tyding som forklarer grunnleggjande spørsmål om tilværet. Mange truande opplever mytene sine som sannare enn vitskaplege forklaringar, fordi mytene svarar på andre typar spørsmål – spørsmål om meining, føremål og verdi, ikkje om årsak og verknad.
To viktige kategoriar av myter er kosmogoniske myter (skapingsmyter) og eskatologiske myter (endetidsmyter). Kosmogoniske myter forklarer korleis verda vart til og gjev svar på grunnleggjande spørsmål om opphav og orden. Nesten alle religionar har kosmogoniske myter – frå 1. Mosebok i jødedomen og kristendomen, via skapingshymnen i Rig Veda i hinduismen, til forteljingane til urfolk om tilblivinga av verda.
Eskatologiske myter handlar om enden til verda og kva som skjer etter døden. Johannes' openberring i kristendomen, dommedagsskildringane i islam, dei kosmiske syklusane i hinduismen og Ragnarok i norrøn mytologi er alle eskatologiske myter. Desse mytene gjev meining til døden og lidinga, og lovar gjerne ei framtidig forløysing eller fornying. Samanlikning av kosmogoniske og eskatologiske myter på tvers av religionar er eit klassisk tema i komparativ religionsvitskap.
Kosmogoni (av gresk kosmos, «verda», og gonia, «tilbliving») er ei forteljing eller lære om skapinga og opphavet til verda. Kosmogoniske myter finst i nesten alle religiøse tradisjonar og svarar på grunnleggjande spørsmål om kvifor verda finst og kvifor ho er som ho er.
Eskatologi (av gresk eschatos, «siste») er lære om dei siste ting – enden til verda, dommen, og kva som skjer etter døden. Eskatologiske forestillingar finst i dei fleste religionane og gjev svar på spørsmål om retninga til tida, meininga med livet og rettferd.
Eit symbol er noko konkret (eit objekt, ei handling, eit bilete) som representerer noko anna og djupare. Religiøse symbol peikar mot heilage eller guddommelege røyndommar som ikkje kan uttrykkjast fullt ut med ord åleine.
Symbol er ein sentral del av alle religionar. Krossen i kristendomen, halvmånen i islam, davidsstjerna i jødedomen og dharmacakra (hjulet) i buddhismen er alle symbol som umiddelbart blir kjende att og ber djup meining for dei truande. Men symbol er meir enn berre teikn – dei opnar opp for ei djupare forståing av det heilage. Ein kross er ikkje berre to strekar som kryssar kvarandre; for den kristne peikar han mot lidinga, døden og oppstoda til Jesus, og mot kjærleiken og forsoninga som ligg i kjernen av trua. Religionsvitarar studerer korleis symbol skaper meining og korleis dei blir tolka ulikt i ulike kontekstar.
Religiøse symbol finst ikkje berre som visuelle teikn, men òg som lydar (klokkeringing, bøneropet), handlingar (å knele, å folde hendene), stader (heilage fjell, pilegrimsmål), gjenstandar (rosenkrans, bøneteppe) og til og med mat og drikke (nattverdsbrød og -vin, kosher-mat). Den tyske teologen Paul Tillich peika på at religiøse symbol skil seg frå vanlege teikn ved at dei «deltek i» den røyndommen dei peikar mot – dei er ikkje berre vilkårlege merkelappar, men berarar av heilag kraft for dei truande. Symbol kan òg endrast over tid: Krossen var opphavleg eit romersk avrettingsreiskap og vart først gradvis eit positivt kristent symbol.
Religiøse symbol er ofte gjenstand for offentleg debatt. I Noreg har hijab-debatten vore eit tydeleg døme: Er hijab eit religiøst symbol, eit kulturelt uttrykk, eit uttrykk for kvinneundertrykking, eller eit uttrykk for personleg fridom? Svaret kjem an på perspektivet. Ein religionsvitar vil peike på at symbol har fleire lag av meining, og at den same gjenstanden kan tolkast heilt ulikt av ulike grupper. For den truande muslimske kvinna kan hijab vere eit uttrykk for fromskap og identitet. For ein sekulær kritikar kan han representere patriarkalske strukturar. Religionsvitskapen hjelper oss å forstå denne kompleksiteten utan å redusere symbolet til berre éi tolking.
Sakral tyder heilag – knytt til det guddommelege eller det religiøse. Profan tyder verdsleg – det som høyrer til den vanlege, dagligdagse røyndommen. Skiljet mellom sakral og profan er grunnleggjande i mange religionar.
Religionshistorikaren Mircea Eliade (1907–1986) meinte at skiljet mellom det sakrale og det profane er det mest grunnleggjande i all religion. Det sakrale er det som er skilt frå det vanlege og knytt til det heilage – ei kyrkje, ein heilag tekst, ei religiøs høgtid. Det profane er det kvardagslege, det som ikkje er heilag. Mange religiøse praksisar handlar nettopp om å markere overgangen mellom det profane og det sakrale: Ein vaskar seg før bøn, kler seg spesielt for gudsteneste, eller tek av seg skoa før ein går inn i eit tempel. Eliade hevda at religiøse menneske opplever tid og rom som kvalitativt forskjellige – nokre stader og tider er heilage, andre er vanlege.
Eliade innførte òg omgrepet hierofani – ein manifestasjon eller openberring av det heilage i den vanlege verda. Ein stein kan til dømes vere «berre ein stein» i profan forstand, men for religiøse menneske kan han vere ein stad der det heilage har openberra seg og dermed ein sakral stad. Ideane til Eliade har blitt kritiserte for å vere for generaliserande og for å oversjå historisk kontekst, men omgrepsparet sakral–profan er framleis svært nyttig som analytisk verktøy i religionsvitskapen.
Hierofani er eit omgrep innført av Mircea Eliade som tyder «manifestasjonen av det heilage». Ein hierofani er kvart tilfelle der noko heilag viser seg eller openberrar seg i den profane verda – det kan vere ein gjenstand, ein stad, ei tid eller ei hending som blir opplevd som gjennomsyra av heilag kraft.
Tabu er noko som er forbode eller heilag, og som ikkje må røyrast, etast eller gjerast. Omgrepet stammar frå polynesisk religion og vart tidleg teke opp i religionsvitskapen. Tabu markerer grensa mellom det sakrale og det profane og vernar det heilage mot upassande kontakt. Døme er matforbod (svinekjøt i islam og jødedom), røyringsforbod (heilage gjenstandar) og åtferdsforbod (arbeid på sabbaten).
Ein rite de passage er eit ritual som markerer overgangen frå éin sosial status eller livsfase til ein annan. Omgrepet vart innført av etnografen Arnold van Gennep (1873–1957). Døme er dåp, konfirmasjon, bryllaup og gravferd.
Arnold van Gennep identifiserte tre fasar i overgangsritar: separasjonsfasen (der personen blir løyst frå den tidlegare statusen sin), liminalfasen (ein mellomtilstand der personen er «mellom» to statusar) og integrasjonsfasen (der personen blir innlemma i den nye statusen sin). Denne strukturen finst i overgangsritar i dei fleste kulturane og religionane. I konfirmasjonen blir den unge skild frå barnestatus, gjennomgår ein førebuingsperiode (liminalfase), og blir integrert som vakse medlem av kyrkjelyden. Tilsvarande strukturar finn vi i bar/bat mitsva i jødedomen og i dei ulike samskara-ritualane i hinduismen.
Den britiske antropologen Victor Turner (1920–1983) vidareutvikla teorien til van Gennep, særleg med omsyn til liminalfasen. Turner peika på at personar i liminalfasen er i ein tvitydig tilstand – dei er korkje det dei var eller det dei skal bli. Denne tilstanden er ofte prega av fellesskap (communitas) mellom dei som gjennomgår ritualet saman. Turner observerte at liminalfasen kan vere transformativ: Han bryt ned vanlege sosiale strukturar og skaper rom for ny innsikt og ny identitet. Ideane til Turner har blitt brukte til å analysere alt frå religiøse pilegrimsreiser til moderne festivalar og karneval.
Liminalitet (frå latin limen, «terskel») er tilstanden av å vere mellom to fasar eller statusar. I overgangsritar er liminalfasen den perioden der personen har forlate den gamle statusen sin, men enno ikkje har fått den nye. Liminalitet er prega av tvitydigheit, utsetthet og potensial for forandring. Victor Turner utvida omgrepet til å skildre kvar mellomtilstand i sosial eller kulturell samanheng.
To grunnleggjande religiøse handlingar som fortener eigne omgrepsavklaringar er offer og bøn. Offer inneber å gje noko verdifullt (mat, dyr, vin, røykjelse) til det guddommelege. Offer kan ha mange funksjonar: å takke, å be om noko, å sone skuld, eller å halde ved like kosmisk orden. I mange religionar er offeret ein sentral del av kultpraksisen – frå det hinduistiske yajna til det jødiske tempelofferet og fortolkinga av den kristne nattverden som eit sakrament.
Bøn er kommunikasjon med det guddommelege. Bøn kan vere individuell eller kollektiv, fri eller liturgisk (fast formulert), stille eller uttala. I islam er den daglege bøna (salat) ei av dei fem søylene. I kristendomen er «Fader vår» den mest kjende bøna. I hinduismen kan bøn ta form av mantra-resitasjon. Bøn er eit av dei mest universelle religiøse fenomena, men forma og forståinga varierer enormt mellom tradisjonane.
Offer er ei religiøs handling der noko verdifullt blir gjeve til det guddommelege eller det heilage. Offer kan ta mange former – frå mat og dyr til røykjelse, lys og symbolske gåver. Føremålet kan vere å halde ved like forholdet til det guddommelege, sone skuld, be om velsigning eller takke for gåver.
Synkretisme er samanblanding eller samansmelting av element frå ulike religiøse tradisjonar. Det oppstår gjerne i møtet mellom ulike kulturar og religionar, og resulterer i nye religiøse uttrykk som kombinerer trekk frå fleire kjelder.
Voodoo på Haiti er eit klassisk døme på synkretisme: Det kombinerer vestafrikanske religiøse tradisjonar med katolsk kristendom. Afrikanske gudar (loa) blir identifiserte med katolske helgenar, og ritual blandar element frå begge tradisjonane. Eit anna døme er capoeira i Brasil, som foreinar afrikansk religion, kamp og dans. Også i norsk kontekst finn vi synkretisme: Juletradisjonane våre blandar førkristne nordiske skikkar med kristne element.
Synkretisme er eit omdiskutert omgrep. Mange religiøse menneske ser synkretisme negativt – som ei utvatna eller urein form for religion. I religionsvitskapen blir omgrepet brukt nøytralt, som ei skildring av ein prosess som førekjem i nesten alle religionar. Kristendomen sjølv har mange synkretistiske element: Julefeiring i desember kan knytast til førkristne vintersolkvervsfeiringar, og mange helgenar har trekk som minner om lokale, førkristne gudommar.
Sekularisering er prosessen der innflytelsen og tydinga til religionen i samfunn og i livet til individ minkar. Sekularisering kan vise seg ved at færre deltek i religiøse aktivitetar, at statlege institusjonar blir skilde frå religion, og at religion mistar innflytelse på politikk, utdanning og dagligliv.
Sekularisering har vore eit sentralt tema i religionsvitskapen, særleg i studiet av vestlege samfunn. Lenge gjekk mange forskarar ut frå at modernisering uunngåeleg ville føre til tilbakegangen til religionen – den såkalla sekulariseringstesen. Dei siste tiåra har dette biletet blitt meir nyansert. Medan delar av Europa (medrekna Noreg) har opplevd monaleg sekularisering, viser religion seg å vere svært vital i andre delar av verda. Nokre forskarar snakkar difor om desekularisering eller om at forma til religionen endrar seg snarare enn at han forsvinn. Vi skal kome tilbake til sekularisering i norsk kontekst i kapittel 1.5.
Sekularisering kan forståast på fleire nivå. På samfunnsnivå handlar det om at religiøse institusjonar mistar innflytelse over politikk, utdanning og lovgjeving. På individnivå handlar det om at færre menneske deltek i religiøse aktivitetar eller reknar religion som viktig i livet sitt. På det kulturelle nivået handlar det om at religiøse idear og verdiar mistar den sjølvsagde posisjonen sin og må konkurrere med andre livssyn og verdisystem. Desse tre nivåa heng saman, men utviklar seg ikkje nødvendigvis i takt – eit samfunn kan vere sekulært på institusjonelt nivå, men framleis ha mange religiøse individ.
Desekularisering er ei nemning på prosessar der religion får fornya innflytelse og tyding i samfunn som tidlegare har opplevd sekularisering. Sosiologen Peter Berger, som tidlegare hadde vore tilhengjar av sekulariseringstesen, argumenterte frå slutten av 1990-talet for at verda i stor grad opplever desekularisering – religion er tilbake som ei viktig kraft i mange delar av verda.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Ritual: Eit ritual er ei formalisert, gjentatt handling med symbolsk tyding.
- Kult: I religionsvitskapen blir omgrepet kult brukt om den organiserte religiøse tilbedinga – dei rituelle handlingane som utgjer kjernen i den praktiske utøvinga til ein religion.
- Myte: I religionsvitskapen tyder myte ei heilag forteljing som forklarer grunnleggjande sanningar om verda, mennesket og det guddommelege.
- Kosmogoni: Kosmogoni (av gresk kosmos, «verda», og gonia, «tilbliving») er ei forteljing eller lære om skapinga og opphavet til verda.
- Eskatologi: Eskatologi (av gresk eschatos, «siste») er lære om dei siste ting – enden til verda, dommen, og kva som skjer etter døden.
Nøkkelomgrep
| Omgrep | Forklaring |
|---|---|
| Ritual | Eit ritual er ei formalisert, gjentatt handling med symbolsk tyding. |
| Kult | I religionsvitskapen blir omgrepet kult brukt om den organiserte religiøse tilbedinga – dei rituelle handlingane som utgjer kjernen i den praktiske utøvinga til ein religion. |
| Myte | I religionsvitskapen tyder myte ei heilag forteljing som forklarer grunnleggjande sanningar om verda, mennesket og det guddommelege. |
| Kosmogoni | Kosmogoni (av gresk kosmos, «verda», og gonia, «tilbliving») er ei forteljing eller lære om skapinga og opphavet til verda. |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.