1.2 Definisjoner av religion

Dei fleste av oss har ei intuitiv forståing av kva religion er. Vi tenkjer kanskje på kyrkjer, moskear, bøn og heilage tekstar. Men når vi forsøkjer å formulere ein presis definisjon som dekkjer alle religionane i verda, viser det seg å vere overraskande vanskeleg. I dette kapittelet skal vi sjå på ulike måtar å definere religion på, og diskutere styrkar og veikskapar ved kvar tilnærming.

Spørsmålet om kva religion er, er ikkje berre eit teoretisk spel med ord. Definisjonen vi vel, påverkar kva vi inkluderer i studiet og kva vi utelèt. Han påverkar òg praktiske spørsmål: Er buddhisme ein religion og dermed verna av religionsfridommen? Er livssyn som humanetikk sidestilte med religion? Kan ein politisk ideologi som nasjonalisme fungere som ein «religion»? Svara på slike spørsmål kjem an på korleis vi definerer omgrepet, og det er difor viktig å reflektere grundig over definisjonsproblematikken.

Religion er eit mangfaldig fenomen. Nokre religionar har ei gudstru, andre ikkje. Nokre har heilage skrifter, andre byggjer på munnleg tradisjon. Nokre er organiserte med tydelege hierarki, andre er laust strukturerte. Nokre religionar legg vekt på tru, andre på handling og ritual. Denne enorme variasjonen gjer det vanskeleg å finne ein definisjon som inkluderer alt vi ønskjer å kalle religion, utan å bli så vid at han mistar meininga si. Spørsmålet «Kva er religion?» er difor ikkje berre eit akademisk spørsmål – det har òg praktiske konsekvensar, til dømes for kven som får rettar knytte til religionsfridom.

Ei anna utfordring er at sjølve ordet «religion» har ei vestleg, kristen historie. Det latinske ordet «religio» vart opphavleg brukt om kristne praksisar og plikter. Når vi bruker omgrepet om fenomen i heilt andre kulturar – som hinduisme, taoisme eller spiritualiteten til urfolk – tvingar vi dei kanskje inn i ei vestleg ramme som ikkje passar heilt. Mange kulturar har ikkje eingong eit tilsvarande ord for «religion» – i Japan, til dømes, vart omgrepet «shūkyō» først introdusert på 1800-talet for å omsetje det vestlege konseptet. Dette tyder ikkje at vi må gje opp å bruke omgrepet, men at vi må vere bevisste på at det er eit analytisk verktøy med avgrensingar.

I religionsvitskapen skil ein tradisjonelt mellom to hovudtypar av definisjonar: substansielle og funksjonelle. Substansielle definisjonar forsøkjer å seie kva religion er i sitt inste vesen – dei peikar på eit bestemt innhald eller ein bestemt type erfaring som definerer religion. Funksjonelle definisjonar spør i staden kva religion gjer – kva rolle han spelar i livet til menneske og i samfunnet. I tillegg finst det ei tredje tilnærming, familielikskap-modellen, som forsøkjer å unngå ein enkel definisjon og i staden skildrar religion som eit nettverk av overlappande likskapar. Lat oss sjå nærare på kvar av desse.

Substansielle definisjonar har ei lang historie innan religionsvitskapen. Edward Burnett Tylor (1832–1917), ein av grunnleggjarane av antropologien, definerte religion som «tru på åndelege vesen». Denne definisjonen er enkel og intuitiv, men han utelèt tradisjonar som theravada-buddhismen, der ein ikkje nødvendigvis trur på gudar eller ånder i tradisjonell forstand. Rudolf Otto (1869–1937) foreslo at religion i kjernen handlar om opplevinga av «det heilage» (das Heilige) – ei erfaring av noko overveldande og heilt annleis som han kalla «det numinøse». Tilnærminga til Otto fangar noko viktig ved religiøs erfaring, men ho kan kritiserast for å vere for fokusert på individuell oppleving og for å oversjå den sosiale dimensjonen ved religionen.

Også Mircea Eliade (1907–1986), som vi var inne på i førre kapittel, bidrog med ei substansiell forståing av religion. For Eliade handlar religion grunnleggjande om skiljet mellom det heilage (sakrale) og det verdslege (profane). Religiøse menneske opplever visse stader, tider og gjenstandar som kvalitativt annleis frå det kvardagslege – dei er gjennomsyra av ei heilag kraft. Tilnærminga til Eliade har vore svært innflytelsesrik, men har òg blitt kritisert for å generalisere for mykje og for å idealisere religiøs erfaring på kostnad av sosiale og politiske dimensjonar.

Substansielle definisjonar har fleire styrkar. Dei er ofte intuitivt forståelege – dei fleste menneske assosierer religion med noko «overnaturleg» eller «heilag». Dei gjev klare kriterium for kva som tel som religion og kva som ikkje gjer det. Og dei peikar på det som er unikt ved religion samanlikna med andre kulturelle fenomen som politikk, kunst eller sport.

Veikskapane er likevel monalege. Kvar substansiell definisjon risikerer å vere for smal (utelate tradisjonar som dei fleste ville kalle religion) eller for brei (inkludere fenomen som dei fleste ikkje ville kalle religion). Dessutan kan substansielle definisjonar vere kulturelt forutinntekne – dei speglar ofte ei vestleg, monoteistisk forståing av kva religion «bør» innehalde. Til dømes er fokuset på «tru» typisk vestleg-kristent; i mange asiatiske tradisjonar er handling og praksis viktigare enn det ein «trur».

Substansielle definisjonar blir ytterlegare kompliserte av det enorme mangfaldet innan religiøs gudstru. Monoteistiske religionar (kristendom, islam, jødedom) trur på éin Gud. Polyteistiske tradisjonar (hinduisme i mange former, gamle greske og norrøne religionar) opererer med fleire gudar. Panteisme (som i delar av hinduismen og nokre former for mystikk) identifiserer Gud med alt som finst. Og nokre religionar – som theravada-buddhisme og jainisme – har inga sentral gudstru i det heile.

Dette mangfaldet viser at gudstru åleine ikkje kan definere religion. Nokre forskarar har foreslått at religion handlar om «transcendens» – noko som overskrid den vanlege, kvardagslege røyndommen. Men også dette omgrepet er vanskeleg å presisere: Kva blir rekna som transcendent? Er nirvana i buddhismen transcendent? Er den kosmiske ordenen (dharma) i hinduismen transcendent? Grensetilfella er mange, og dei tvingar oss til å reflektere nøye over kva vi meiner med religion.

I motsetnad til substansielle definisjonar spør funksjonelle definisjonar ikkje kva religion er, men kva religion gjer. Sosiologen Émile Durkheim (1858–1917) definerte religion som «eit einskapleg system av trusforestillingar og praksisar knytte til heilage ting, som foreinar tilhengjarane i eit moralsk fellesskap». Her er det den sosiale funksjonen til religionen – å skape fellesskap – som står i sentrum. Teologen Paul Tillich (1886–1965) foreslo at religion er «det som vedkjem oss ubetinga» (ultimate concern). Denne definisjonen fangar ei brei forståing av religion som noko djupt eksistensielt. Styrken ved funksjonelle definisjonar er at dei kan inkludere eit breitt spekter av fenomen. Veikskapen er at dei kan bli for vide: Er fotball ein religion fordi det skaper fellesskap? Er politisk ideologi religion fordi han gjev meining?

Ein annan innflytelsesrik funksjonell definisjon kjem frå sosiologen Peter Berger (1929–2017), som definerte religion som «det menneskelege forsøket på å etablere ein heilag kosmos» – altså å skape ei meiningsfull ordning av røyndommen. Berger meinte at menneske har eit grunnleggjande behov for å skape meining og orden i ei kaotisk verd, og at religion er den mest kraftfulle forma for slik meiningsskaping. Denne tilnærminga peikar på den eksistensielle funksjonen til religionen og forklarer kvifor religion har vore så utbreidd gjennom historia.

Funksjonelle definisjonar har den fordelen at dei er inkluderande og fleksible. Dei kan romme religiøse tradisjonar med svært ulikt innhald – frå teistiske religionar til buddhisme og nyreligiøse rørsler – så lenge dei fyller visse funksjonar i livet til menneske. Dei vedkjenner òg at religion kan endre innhald over tid og likevel fylle same funksjon.

Veikskapen er at funksjonelle definisjonar kan bli så breie at dei mistar den analytiske krafta si. Dersom alt som gjev meining, tilhøyrsle eller svar på eksistensielle spørsmål er «religion», blir omgrepet så vidt at det nesten ikkje ekskluderer noko. Nokre forskarar har peika på at funksjonelle definisjonar kan «finne religion overalt» – i nasjonalisme, i sport, i forbrukarkultur – noko som kan vatne ut bruksverdien til omgrepet. Utfordringa er å finne ein balanse mellom inkludering og presisjon.

Nokre forskarar har forsøkt å overvinne motsetnaden mellom substansielle og funksjonelle definisjonar ved å kombinere dei. Den amerikanske religionssosiologen Robert Wuthnow har foreslått at vi kan bruke substansielle kriterium for å identifisere det vi umiddelbart kjenner att som religion (kristendom, islam, hinduisme osv.), og funksjonelle kriterium for å undersøkje kva desse tradisjonane gjer i livet til menneske og i samfunnet. Andre forskarar bruker ei pragmatisk tilnærming: Dei vel den definisjonen som passar best for det konkrete forskingsspørsmålet dei arbeider med.

Denne pragmatiske haldninga er utbreidd i moderne religionsvitskap. Ein vedkjenner at ingen definisjon er perfekt, og at ulike definisjonar belyser ulike aspekt ved det religiøse fenomenet. Det viktige er å vere eksplisitt om kva definisjon ein bruker og kvifor, slik at andre kan vurdere om definisjonsvalet påverkar konklusjonane.

Mange religionsvitarar har gjeve opp å finne éin enkel definisjon og bruker i staden omgrepet familielikskap. Tenk på ein familie der nokre medlemmer har same nase, andre har same augefarge, og nokre har same kropp – men ingen har alle trekka felles. På same måte kan religionar dele ulike trekk: gudstru, ritual, etiske reglar, heilage tekstar, fellesskap, oppleving av det heilage. Ingen av desse trekka finst i alle religionar, men dei fleste religionane deler nokre av dei. Denne tilnærminga unngår problemet med for snevre eller for vide definisjonar, men ho kan kritiserast for å vere vag og vanskeleg å bruke i praksis.

Familielikskap-modellen har fått brei oppslutning i nyare religionsvitskap fordi han vedkjenner mangfaldet til religionen utan å forsøkje å presse alle tradisjonar inn i éin definisjon. Den britiske religionsvitaren Ninian Smart (1927–2001) utvikla ei beslekta tilnærming då han foreslo at religion kan forståast gjennom sju dimensjonar: den rituelle, den mytiske/narrative, den doktrinære, den etiske, den sosiale, den erfaringsmessige og den materielle dimensjonen. Ingen religion treng å ha alle dimensjonane like sterkt utvikla, men dei fleste religionane har noko av kvar.

I norsk samanheng blir omgrepsparet «religion og livssyn» ofte brukt. Medan religion tradisjonelt har vore knytt til gudstru og det overnaturlege, blir livssyn brukt om breiare livsanskuingar som kan inkludere ikkje-religiøse perspektiv. Humanetikk er eit døme på eit livssyn som ikkje er religiøst: Det byggjer på fornuft, empati og menneskerettar, utan å føresetje noka guddommeleg makt. I norsk lov er tru- og livssynssamfunn likestilte, noko som speglar ei brei forståing av kva som kan gje meining og retning i livet til menneske.

Forholdet mellom religion og livssyn er eit døme på kvifor definisjonsspørsmålet er viktig. Dersom vi bruker ein substansiell definisjon som krev gudstru, fell humanetikk utanfor «religion». Dersom vi bruker ein funksjonell definisjon som fokuserer på meiningsskaping, kan humanetikk inkluderast. Norsk lovgjeving har i praksis valt ei vid tilnærming ved å sidestille religiøse trussamfunn med livssynssamfunn, utan å krevje at eit livssyn må ha overnaturlege element for å bli anerkjent.

Definisjonsdebatten har konkrete, praktiske konsekvensar som strekkjer seg langt utover akademiske diskusjonar. I norsk rett avgjer definisjonen av «tru- og livssynssamfunn» kven som kan motta statleg tilskot og kven som kan vie til ekteskap. Internasjonalt påverkar definisjonen av religion kven som får asyl på grunnlag av religiøs forfølging, og kven som nyt godt av religionsfridom i menneskerettane.

Eit aktuelt døme er Scientologikyrkja, som nokre land anerkjenner som religion (og dermed gjev skattefritak og andre privilegium), medan andre land klassifiserer henne som ein kommersiell organisasjon. Eit anna døme er nye religiøse rørsler som Wicca eller satanisme – er dei «ekte» religionar? Svaret kjem an på definisjonen. Desse døma viser at spørsmålet om kva religion er, har konkrete konsekvensar for rettane til menneske og organiseringa av samfunnet.

Lat oss oppsummere dei tre hovudtilnærmingane i ei oversikt. Substansielle definisjonar fokuserer på innhaldet i religion (gudstru, det heilage, det numinøse). Styrken deira er klarleik og intuitivitet; veikskapen er risikoen for å utelate viktige tradisjonar. Funksjonelle definisjonar fokuserer på rolla til religionen (meining, fellesskap, eksistensiell orientering). Styrken deira er inkludering og fleksibilitet; veikskapen er at dei kan bli for breie. Familielikskap og dimensjonsmodellar unngår enkle definisjonar og skildrar religion som eit mangfaldig fenomen. Styrken deira er nyanse og rikdom; veikskapen er at dei kan oppfattast som vage.

I praksis bruker dei fleste religionsvitarane ein kombinasjon av tilnærmingar, tilpassa det konkrete forskingsspørsmålet. Ingen enkelt definisjon er «rett» – valet av definisjon kjem an på føremålet med studien og kva fenomen ein ønskjer å belyse.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Substansiell definisjon: Ein substansiell definisjon forsøkjer å seie kva religion er, altså kva han inneheld eller handlar om.
- Det numinøse: Det numinøse er eit omgrep innført av Rudolf Otto for å skildre den grunnleggjande religiøse erfaringa.
- Funksjonell definisjon: Ein funksjonell definisjon fokuserer på kva religion gjer – kva funksjon eller rolle han fyller i livet til menneske og i samfunnet.
- Familielikskap: Familielikskap er eit omgrep henta frå filosofen Ludwig Wittgenstein (1889–1951).
- Dei sju dimensjonane til Ninian Smart: Ninian Smart foreslo at religion har sju dimensjonar: (1) rituell og praktisk, (2) narrativ og mytisk, (3) erfaringsmessig og emosjonell, (4) sosial og…

Nøkkelomgrep