6.3 Fattigdom, ulikhet og utvikling

Fattigdom, ulikskap og utvikling

Til tross for enorm økonomisk vekst globalt dei siste tiåra lever framleis hundrevis av millionar menneske i ekstrem fattigdom. Samstundes har ulikskapen mellom dei rikaste og dei fattigaste auka dramatisk. Ifølgje Oxfam eig dei 1 prosent rikaste i verda meir enn dobbelt så mykje som dei attverande 99 prosentane til saman. Denne skeive fordelinga reiser grunnleggjande spørsmål om rettferd, makt og menneskerettar.

Fattigdom handlar ikkje berre om pengar. Det handlar om mangel på moglegheiter, fridom og verdigheit. Fattigdom inneber manglande tilgang til utdanning, helsetenester, reint vatn og politisk innverknad. Som den indiske økonomen og nobelprisvinnaren Amartya Sen har påpeika, bør utvikling forståast som ei utviding av fridommen til menneske – fridom til å leve det livet dei har grunn til å verdsetje.

I dette kapittelet skal vi sjå nærare på årsaker til global fattigdom og ulikskap, ulike tilnærmingar til utvikling, og rolla til internasjonale organisasjonar og bistand.

Årsaker til global ulikskap

Den enorme ulikskapen i verda i dag har djupe historiske og strukturelle årsaker. Det finst ikkje éi einaste forklaring, men eit samansett bilete av faktorar som forsterkar kvarandre.

Historiske årsaker

Kolonialismen er ei av dei viktigaste historiske forklaringane på dagens globale ulikskap. Europeiske kolonimakter utnytta ressursar og arbeidskraft i Afrika, Asia og Latin-Amerika i fleire hundre år. Dei koloniaiserte landa blei ofte reduserte til råvareleverandørar, medan industrialiseringa skjedde i Europa. Då koloniane blei sjølvstendige, arva dei ofte svake institusjonar, kunstige grenser og økonomiar tilpassa behova til koloniherrane.

Strukturelle årsaker

Urettferdige handelsreglar: Det globale handelssystemet har historisk favorisert rike land. Subsidiar til jordbruk i EU og USA gjer det vanskeleg for bønder i utviklingsland å konkurrere. Tollbarrierar hindrar fattige land i å eksportere foredla varer.

Gjeldsbyrde: Mange utviklingsland har store gjeldsbyrder som avgrensar moglegheitene for å investere i utdanning, helse og infrastruktur. Gjeldsbetjening kan ta ein stor del av statsbudsjettet.

Kapitalflukt og skatteparadis: Store pengesummar strøymer ut av utviklingsland gjennom ulovleg kapitalflukt, skatteunndraging og bruk av skatteparadis. Ifølgje nokre utrekningar overstig kapitalflukten frå Afrika det samla bistandsvolumet som kjem inn.

Svak styring og korrupsjon: I mange fattige land hindrar korrupsjon, svake institusjonar og dårleg styresett utviklinga. Ressursrikdom kan paradoksalt nok forsterke problemet – den såkalla «ressursforbanninga» inneber at naturressursar rikar elitar medan den breie befolkninga held fram med å vere fattig.

Bistand og utviklingssamarbeid

Bistand – økonomisk og teknisk hjelp frå rike til fattigare land – har vore eit sentralt verkemiddel i utviklingspolitikken sidan 1950-talet. Men rolla og effektiviteten til bistanden er omdiskutert.

Norsk bistand

Noreg er ein av dei mest sjenerøse bistandsgivarane i verda, med mål om å gi minst 1 prosent av bruttonasjonalinntekta (BNI) i bistand. I 2023 gav Noreg om lag 50 milliardar kroner i bistand. Norsk bistand blir retta mot utdanning, helse, klima, næringsutvikling og humanitær hjelp, med særleg fokus på Afrika.

Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid) er fagorganet til den norske staten for utviklingssamarbeid. Noreg har òg vore ein viktig bidragsytar til multilaterale organisasjonar som FN, Verdsbanken og Den globale vaksinealliansen (Gavi).

Ulike syn på bistand

Tilhengjarar av bistand argumenterer med at bistand reddar liv, byggjer infrastruktur, styrkjer institusjonar og bidreg til utvikling. Bistand til vaksineprogram, til dømes, har bidrege til å utrydde kopper og nesten utrydde polio. Bistand til utdanning aukar livskvaliteten for millionar av barn.

Kritikarar av bistand peikar på at bistand kan skape avhengigheit, undergrave lokale marknader og styrkje korrupte regime. Den zambiske økonomen Dambisa Moyo har i boka «Dead Aid» (2009) argumentert for at bistand gjer meir skade enn nytte, og at handel, investeringar og god styring er viktigare for utvikling.

Ein mellomposisjon erkjenner at bistand kan vere nyttig, men at han må utformast rett. God bistand styrkjer institusjonane til mottakarlandet, er tilpassa lokale behov, og blir gradvis fasa ut etter kvart som landa blir utvikla.

Verdsbanken og IMF

Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) blei grunnlagde etter andre verdskrigen (Bretton Woods-konferansen, 1944) for å fremje økonomisk stabilitet og utvikling. Dei to organisasjonane har spelt ei enorm rolle i utviklingspolitikken, men har òg vore gjenstand for sterk kritikk.

Strukturtilpassingsprogram

Frå 1980-talet påla Verdsbanken og IMF mange utviklingsland såkalla strukturtilpassingsprogram som vilkår for å få lån. Desse programma kravde typisk:
- Privatisering av statlege bedrifter
- Kutt i offentlege utgifter (medrekna helse og utdanning)
- Handelsliberalisering og deregulering
- Nedbygging av subsidiar

Kritikarar hevdar at strukturtilpassingsprogramma forverra situasjonen for dei fattigaste i mange land. Kutt i helse- og utdanningsbudsjett råka dei mest sårbare, medan liberalisering av handel ofte gav fordelar til utanlandske selskap på kostnad av lokale produsentar.

Reform og sjølvkritikk

Dei seinare åra har Verdsbanken og IMF delvis erkjent desse problema og justert tilnærmingane sine. Det blir no lagt meir vekt på «eigarskap» – at landa sjølve skal utforme utviklingsstrategiane sine. Likevel blir institusjonane framleis kritiserte for å vere dominerte av rike vestlege land, som har størst stemmedel i styreorgana.

Rettferdig handel som alternativ

Rettferdig handel (Fairtrade) har vakse fram som eit alternativ til det tradisjonelle handelssystemet. Fairtrade-merkte produkt garanterer at produsentar i utviklingsland får ein minimumspris, at arbeidsforholda er anstendige, og at ein del av inntektene blir investerte i lokalsamfunnet. Kaffi, kakao, bananar og bomull er blant dei vanlegaste Fairtrade-produkta.

Tilhengjarar meiner rettferdig handel gir fattige bønder og arbeidarar betre kår og meir føreseielegheit. Kritikarar påpeikar at Fairtrade berre når ein liten del av produsentane i verda og at systemet kan forstyrre lokale marknader.

Ulikskap som menneskerettsleg utfordring

Fattigdom og ulikskap er ikkje berre økonomiske problem – dei er òg menneskerettslege utfordringar. FNs menneskerettserklæring slår fast at alle menneske har rett til ein levestandard som er tilstrekkeleg for helse og velvære, medrekna mat, klede, bustad og helseomsorg (artikkel 25). Når millionar av menneske lever i ekstrem fattigdom, er denne retten krenkt.

Dei økonomiske, sosiale og kulturelle rettane (ØSK-rettane) forpliktar statar til å arbeide for å realisere retten til utdanning, helse, bustad og eit tilfredsstillande levekår. Men desse rettane har tradisjonelt fått mindre merksemd enn sivile og politiske rettar, og mange statar manglar ressursar eller vilje til å oppfylle dei.

Kapabilitetstilnærminga til Amartya Sen

Den indiske økonomen Amartya Sen har utvikla ei innflytelsesrik tilnærming til utvikling som blir kalla kapabilitetstilnærminga. Sen argumenterer for at utvikling ikkje berre bør målast i økonomisk vekst eller BNP per innbyggjar, men i dei reelle moglegheitene (kapabilitetane) menneske har til å leve det livet dei har grunn til å verdsetje.

Kapabilitetar inkluderer evna til å leve eit langt og sunt liv, ha tilgang til utdanning, delta i politiske prosessar, ha arbeid og inntekt, og leve fritt frå vald og diskriminering. Fattigdom er i denne forståinga ei berøving av grunnleggjande kapabilitetar, ikkje berre mangel på pengar.

Tilnærminga til Sen har hatt stor innverknad på utviklingspolitikken og ligg til grunn for FNs Human Development Index (HDI), som måler utvikling basert på forventa levealder, utdanning og inntekt.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Fattigdom – absolutt og relativ: Absolutt fattigdom tyder å leve under eit minimumsnivå av materiell levestandard.
- Årsaker til global ulikskap: Årsaker til global ulikskap
- Bistand og utviklingssamarbeid: Bistand og utviklingssamarbeid
- Verdsbanken, IMF og strukturtilpassing
- Ulikskap som menneskerettsleg utfordring: Ulikskap som menneskerettsleg utfordring

Nøkkelomgrep