6.2 Klimapolitikk og bærekraftig utvikling

Klimapolitikk og bærekraftig utvikling

Klimaendringene er den kanskje mest alvorlige globale utfordringen i vår tid. FNs klimapanel (IPCC) har slått fast at menneskeskapte klimaendringer allerede fører til mer ekstremvær, stigende havnivå, tap av biologisk mangfold og truede levekår for millioner av mennesker. Uten kraftige utslippskutt vil konsekvensene bli stadig mer dramatiske.

Klimapolitikk handler om hvordan stater og det internasjonale samfunnet kan redusere klimagassutslipp, tilpasse seg endringene som allerede skjer, og fordele ansvaret mellom land på en rettferdig måte. Dette reiser dype politiske og etiske spørsmål: Hvem har ansvaret for klimaendringene? Hvem bør bære kostnadene ved omstillingen? Og hvordan kan vi sikre at overgangen til et lavutslippssamfunn skjer på en måte som ivaretar menneskerettigheter og sosial rettferdighet?

Fra Kyoto til Paris

Det internasjonale klimaarbeidet har utviklet seg gradvis siden FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC) ble vedtatt i 1992.

Kyotoprotokollen (1997)

Kyotoprotokollen var den første juridisk bindende avtalen om å redusere klimagassutslipp. Avtalen påla industrilandene konkrete utslippsforpliktelser, men utviklingsland som Kina og India ble unntatt. USA, verdens største utslippsland på den tiden, ratifiserte aldri avtalen. Denne skjevheten ble et sentralt stridsspørsmål i internasjonal klimapolitikk.

Parisavtalen (2015)

Parisavtalen representerte et gjennombrudd i klimaforhandlingene. For første gang forpliktet nesten alle verdens land seg til felles klimamål. Avtalens hovedmål er å begrense global oppvarming til godt under 2 grader, helst 1,5 grader, sammenlignet med førindustrielt nivå.

I motsetning til Kyotoprotokollen bygger Parisavtalen på at alle land setter sine egne klimamål gjennom nasjonalt fastsatte bidrag (Nationally Determined Contributions, NDC). Hvert femte år skal landene rapportere sine fremskritt og skjerpe målene sine.

Parisavtalens styrke er at den er universell – nesten alle verdens land har sluttet seg til den. Svakheten er at landenes frivillige bidrag til sammen ikke er tilstrekkelig for å nå 1,5-gradersmålet. FNs miljøprogram (UNEP) har gjentatte ganger advart om at det er et stort gap mellom landenes lovnader og de utslippskuttene som faktisk trengs.

COP-møtene

De årlige klimatoppmøtene (COP – Conference of the Parties) er arenaen der landene forhandler om klimapolitikk. COP26 i Glasgow (2021) og COP27 i Sharm el-Sheikh (2022) var viktige for å sette dagsorden. Ved COP27 ble det for første gang enighet om et fond for tap og skade (loss and damage) – kompensasjon til sårbare land som rammes av klimaendringer de selv har liten skyld i. COP28 i Dubai (2023) markerte den første globale statusgjennomgangen av Parisavtalen.

Klimarettferdighet

Begrepet klimarettferdighet handler om at klimaendringene og klimapolitikken har svært ulike konsekvenser for ulike grupper og land. Klimarettferdighet bygger på to sentrale observasjoner:

1. Rike land har størst historisk ansvar. Industrilandene i Europa og Nord-Amerika har stått for mesteparten av de historiske klimagassutslippene som har skapt dagens problem. Land i det globale sør har bidratt minst til utslippene.

2. Fattige land rammes hardest. Klimaendringene rammer sårbare utviklingsland i uforholdsmessig stor grad. Små øystater trues av havnivåstigning, land i Sahel-regionen rammes av tørke og ørkendannelse, og monsunflom i Sør-Asia intensiveres. Disse landene har minst ressurser til å tilpasse seg endringene.

Et rettferdighetsperspektiv

Klimarettferdighet innebærer at de som har størst ansvar for problemet, også bør ta den største byrden ved å løse det. Dette betyr at rike land bør kutte utslipp raskere, finansiere klimatilpasning i fattige land, og kompensere for tap og skade.

Prinsippet om felles, men differensiert ansvar (common but differentiated responsibilities) har vært sentralt i klimaforhandlingene siden 1992. Det betyr at alle land har et felles ansvar for å beskytte klimaet, men at rike land med høyere historiske utslipp bør gå foran.

Klimarettferdighet har også en generasjonsdimensjon: Dagens barn og unge vil leve med konsekvensene av klimaendringene i mye større grad enn generasjonene som har forårsaket dem. Dette har inspirert den globale ungdomsklimastreikbevegelsen, anført av svenske Greta Thunberg fra 2018.

Det grønne skiftet

Det grønne skiftet betegner omstillingen fra en økonomi basert på fossile brensler til en bærekraftig økonomi drevet av fornybar energi. Denne omstillingen omfatter alle sektorer: energi, transport, industri, landbruk og forbruk.

Nødvendige tiltak

For å nå klimamålene kreves det raske og gjennomgripende endringer:
- Utfasing av kull, olje og gass som energikilder
- Massiv utbygging av fornybar energi (sol, vind, vann)
- Elektrifisering av transport og industri
- Energieffektivisering av bygninger
- Endringer i forbruksmønstre og matproduksjon
- Utvikling av ny teknologi for karbonfangst og -lagring

Norges spesielle dilemma

Norge befinner seg i en unik posisjon i klimapolitikken. På den ene siden er Norge et av verdens rikeste land takket være olje- og gassressursene, og landet har høye ambisjoner om utslippskutt. Norges klimamål er å redusere utslippene med minst 55 prosent innen 2030 (sammenlignet med 1990-nivå), og å bli et lavutslippssamfunn innen 2050.

På den andre siden er Norge en av verdens største eksportører av olje og gass. Norsk olje- og gasseksport bidrar til store klimagassutslipp i landene som kjøper og brenner drivstoffet. Kritikere mener det er hyklersk av Norge å framstå som et grønt foregangsland mens landet fortsetter å lete etter og produsere mer olje og gass. Tilhengere av norsk oljeproduksjon argumenterer med at norsk gass er renere enn kull og kan bidra til å redusere utslipp i andre land i en overgangsperiode.

Oljefondet og etikk

Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), verdens største statlige investeringsfond, har også blitt et verktøy i klimapolitikken. Fondet har trukket seg ut av investeringer i selskaper som produserer kull, og har skjerpet sine forventninger til selskaper om klimarisiko og utslippsreduksjoner. Samtidig eier fondet store aksjeandeler i olje- og gasselskaper, noe som reiser spørsmål om konsistens.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Klimaendringer: Klimaendringer viser til langsiktige endringer i jordens klimasystem, først og fremst forårsaket av menneskelige utslipp av klimagasser som karbondioksid (CO₂) og…
- Fra Kyoto til Paris – internasjonal klimapolitikk
- Klimarettferdighet
- Det grønne skiftet og Norges rolle

Nøkkelbegreper