3.5 Populisme, nasjonalisme og andre ideologier

Utover venstre og høgre

Dei tre store ideologiane - liberalisme, sosialisme og konservatisme - har dominert europeisk politikk i over to hundre år. Men dei har aldri vore åleine. Andre politiske idear har utfordra, supplert og nokre gonger truga dei etablerte ideologiane.

I dette kapittelet ser vi på politiske retningar som ikkje alltid passar inn i det tradisjonelle venstre-høgre-skiljet: populisme, nasjonalisme, grøn ideologi, feminisme og anarkisme. Nokre av desse er gamle ideologiar med nye former, andre er genuint nye svar på nye utfordringar.

Populisme - folket mot eliten

Populisme er eitt av dei mest omtalte - og omdiskuterte - politiske fenomena i vår tid. Men kva er det eigentleg?

Populisme er ikkje ein fullstendig ideologi, men snarare ein politisk stil eller tynn ideologi som kan kombinerast med ulike politiske retningar. Kjernen i populismen er ein motsetnad mellom to grupper:

1. «Folket»: Den vanlege, ærlege befolkninga som er undertrykt eller ignorert
2. «Eliten»: Ein korrupt, sjølvoppteken overklasse som styrer til eigen fordel

Populistar hevdar å representere «folkeviljen» mot ein elite som sviktar dei. Men kven «folket» og «eliten» er, varierer:

Høgrepopulisme:
«Folket» er den opphavlege nasjonen, truga av innvandring og globalisering. «Eliten» er liberale medium, akademikarar og politikarar som fremjar multikulturalisme og overnasjonale organisasjonar. Døme: Donald Trump (USA), Marine Le Pen (Frankrike), Viktor Orbán (Ungarn). I Noreg har Framstegspartiet (FrP) hatt populistiske trekk, særleg under Carl I. Hagen.

Venstrepopulisme:
«Folket» er dei vanlege arbeidarane og dei fattige, undertrykte av rike kapitalistar og storselskap. «Eliten» er milliardærar, bankar og deira politiske allierte. Døme: Hugo Chávez (Venezuela), Podemos (Spania), Bernie Sanders (USA).

Nasjonalisme

Nasjonalismen er ideen om at verda er delt i nasjonar, og at kvar nasjon har rett til sin eigen stat. Nasjonalismen har vore ei av dei mektigaste politiske kreftene i moderne historie - han har skapt statar, men også ført til krig og folkemord.

Dei to andleta til nasjonalismen:

Borgarleg (inkluderande) nasjonalisme:
Nasjonen blir definert av felles statsborgarskap, lover og verdiar. Alle som bur i landet og aksepterer dei grunnleggjande verdiane, høyrer til nasjonen uavhengig av etnisitet. Denne forma for nasjonalisme var sentral i frigjeringsrørsler mot kolonialisme og i lausrivinga av Noreg frå Sverige i 1905.

Etnisk (ekskluderande) nasjonalisme:
Nasjonen blir definert av felles etnisitet, språk, kultur og avstamming. Dei som ikkje høyrer til den etniske gruppa, vil aldri bli «ekte» medlemmer av nasjonen. Denne forma for nasjonalisme har inspirert rasisme, framandfrykt og i verste fall folkemord.

Nasjonalisme i norsk historie:
Norsk nasjonalisme har hovudsakleg vore av den inkluderande typen. Nasjonsbygginga på 1800-talet - med vekt på norsk språk, folkekultur og historie - handla om å skape ein felles identitet etter lausrivinga frå Danmark (1814). Unionsoppløysinga i 1905 var eit nasjonalistisk prosjekt med brei folkeleg støtte.

Men norsk nasjonalisme har også ei mørkare side. Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar var ei form for kulturell nasjonalisme der minoritetar vart tvinga til å gi opp språket og kulturen sin.

Grøn ideologi

Den grøne ideologien (økologismen) oppstod på 1960- og 1970-talet som svar på aukande miljøproblem. Han utfordrar ein grunnleggjande føresetnad som blir delt av liberalisme, sosialisme og konservatisme: at økonomisk vekst er eit gode.

Grunnleggjande idear:

1. Økologisk grense: Jorda har avgrensa ressursar. Ubegrensa økonomisk vekst er umogleg på ein avgrensa planet.
2. Berekraft: Vi må leve slik at framtidige generasjonar har dei same moglegheitene som oss.
3. Systemtenking: Alt heng saman. Menneske er del av naturen, ikkje herskarar over han.
4. Desentralisering: Lokale, småskala løysingar er ofte betre enn store, sentraliserte system.

Djupøkologi vs. reformøkologi:
- Djupøkologi (Arne Næss): Naturen har eigenverdi uavhengig av nytten for menneske. Krev radikale endringar i livsstil og samfunn.
- Reformøkologi: Miljøproblema kan løysast innanfor det eksisterande systemet gjennom regulering, teknologi og grøne avgifter.

MDG i Noreg:
Miljøpartiet Dei Grøne (MDG) vart stifta i 1988 og representerer den grøne ideologien i norsk politikk. Partiet hevdar å stå «korkje til venstre eller høgre, men framfor» - og set klima og miljø over den tradisjonelle venstre-høgre-aksen. MDG har fått kritikk for å ville avvikle norsk petroleumsverksemd for raskt.

Den norske filosofen Arne Næss (1912-2009) er ein av dei viktigaste tenkjarane i grøn ideologi internasjonalt. Hans «djupøkologi» argumenterer for at naturen har verdi i seg sjølv, og at vi treng eit grunnleggjande skifte i måten vi ser på forholdet mellom menneske og natur.

Feminisme

Feminismen er ei politisk rørsle og teori som kjempar for likestilling mellom kjønna. Feminismen har gjennomgått fleire «bølgjer»:

Første bølgje (1800-talet - tidleg 1900-tal):
Kampen for juridiske rettar, særleg røysterett. I Noreg fekk kvinner allmenn røysterett i 1913, som eitt av dei første landa i verda. Viktige norske forkjemparar var Gina Krog og Fredrikke Qvam.

Andre bølgje (1960-1980-talet):
Kampen for reell likestilling i arbeidslivet, familien og samfunnet. Slagord som «Det personlege er politisk» og kampen for sjølvbestemt abort, likeløn og barnehageplassar prega denne perioden. Likestillingslova vart vedteken i Noreg i 1978.

Tredje bølgje (1990-talet - i dag):
Fokus på mangfald og interseksjonalitet - korleis kjønn samspelar med etnisitet, klasse, seksualitet og funksjonshemming. Kritikk av at tidleg feminisme var for oppteken av problema til kvite middelklassekvinner.

Fjerde bølgje (2010-talet - i dag):
Nettfeminisme og #MeToo-rørsla. Fokus på seksuell trakassering, samtykke og maktmisbruk.

Retningane i feminismen:
- Liberalfeminisme: Vil ha like rettar og moglegheiter innanfor det eksisterande systemet.
- Sosialistisk feminisme: Ser kvinneundertrykking som knytt til kapitalismen. Frigjering krev endring av økonomiske strukturar.
- Radikalfeminisme: Meiner at patriarkatet er det grunnleggjande undertrykkingssystemet. Krev radikale endringar i kultur og samfunnsstruktur.
- Økofeminisme: Ser samanheng mellom undertrykking av kvinner og utnytting av naturen.

Anarkisme

Anarkismen er den mest radikale av dei politiske ideologiane. Han avviser all form for hierarkisk makt og tvang - inkludert staten.

Ordet «anarki» tyder ikkje kaos, men «utan herrar» (frå gresk an-archos). Anarkistar meiner at menneske kan organisere seg frivillig i likeverdige fellesskap utan behov for ein tvangsstat.

Viktige anarkistiske tenkjarar:

Pierre-Joseph Proudhon (1809-1865): Fransk tenkjar som erklærte at «eigedom er tjuveri». Han ville erstatte staten og kapitalismen med frivillige samanslutningar av arbeidarar.

Mikhail Bakunin (1814-1876): Russisk revolusjonær som var hovudmotstandaren til Karl Marx i den sosialistiske rørsla. Medan Marx ville bruke staten til å gjennomføre sosialismen, meinte Bakunin at staten sjølv var problemet og måtte avskaffast med ein gong.

Peter Kropotkin (1842-1921): Russisk fyrste og geograf som argumenterte for at samarbeid, ikkje konkurranse, var det grunnleggjande prinsippet i naturen. I Gjensidig hjelp (1902) viste han at dyreartar som samarbeider, klarar seg best.

Anarkisme i dag:
Anarkistiske idear lever vidare i:
- Autonome rørsler og ulike aktivistmiljø
- Desentraliserte organisasjonsformer og kooperativ
- Delar av miljørørsla og globaliseringskritikken
- Digitale fellesskap baserte på frivillig samarbeid (open source, Wikipedia)

Kritikarar av anarkismen meiner han er utopisk: Utan stat vil retten til den sterkaste gjelde, og det finst ingen mekanisme for å løyse konfliktar fredeleg i stor skala.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Kjenneteikn ved populisme: Anti-elitisme: Populistar angrip konsekvent «eliten» - politikarar, medium, ekspertar, byråkratar - og hevdar at desse sviktar vanlege folk.
- Utover venstre og høgre: Dei tre store ideologiane - liberalisme, sosialisme og konservatisme - har dominert europeisk politikk i over to hundre år.
- Populisme - folket mot eliten: Populisme er eitt av dei mest omtalte - og omdiskuterte - politiske fenomena i vår tid.
- Høgrepopulisme: «Folket» er den opphavlege nasjonen, truga av innvandring og globalisering.
- Venstrepopulisme: «Folket» er dei vanlege arbeidarane og dei fattige, undertrykte av rike kapitalistar og storselskap.

Nøkkelomgrep