2.6 Autoritære regimer og demokratisk tilbakegang

Autoritære regime og demokratisk tilbakegang

Medan vi i dei førre kapitla har sett på korleis demokratiet fungerer i Noreg, er røyndommen i mange land ein heilt annan. Ifølgje organisasjonen Freedom House lever berre rundt 20 prosent av folket i verda i frie demokrati. Resten lever under ulike grader av autoritært styre – frå mild avgrensing av sivile fridommar til brutal undertrykking.

Dei siste tiåra har verda opplevd det mange forskarar kallar ein «demokratisk tilbakegang» eller «demokratisk resesjon». Fleire land har bevega seg i autoritær retning, og sjølv etablerte demokrati opplever press på institusjonane og normene sine.

I dette kapittelet ser vi nærare på kva som kjenneteiknar autoritære regime, kva som fører til hybridregime, og kvifor demokratisk tilbakegang er ei av dei største politiske utfordringane i vår tid.

Typar av autoritære regime

Autoritære regime er ikkje ei einsarta gruppe. Statsvitarane skil mellom fleire typar:

Militærdiktatur:
Makta blir halden av militæret, som har teke over styringa gjennom eit kupp eller vedvarande militær innverknad. Døme inkluderer Myanmar etter kuppet i 2021, og historisk fleire land i Latin-Amerika og Afrika. Militærdiktatur legitimerer seg ofte med at dei «reddar nasjonen» frå kaos eller korrupsjon.

Eittpartistatar:
Landet blir styrt av eitt dominerande parti som kontrollerer alle statsinstitusjonar. Kina under Det kommunistiske partiet er det fremste dømet i dag. Partiet kontrollerer regjeringa, militæret, rettsvesenet og media. Andre døme er Cuba og Vietnam.

Personalistiske regime:
Makta er konsentrert hos ein enkelt leiar, som styrer gjennom personlege nettverk og lojalitetsband snarare enn gjennom formelle institusjonar. Døme inkluderer Russland under Putin, Kviterussland under Lukasjenko og Turkmenistan. I slike regime er overgangen mellom stat og leiar uklar.

Teokrati:
Religiøse leiarar og religiøse lover er grunnlaget for styringa. Iran, der den øvste leiaren til landet (ayatollahen) har den endelege makta over alle politiske spørsmål, er det fremste dømet. Saudi-Arabia blir òg styrt etter religiøse prinsipp, sjølv om det er eit monarki.

Monarki med absolutt makt:
Kongen eller emiren styrer utan reelle demokratiske avgrensingar. Døme finst i Golfen, som Saudi-Arabia og Dei sameinte arabiske emirata, sjølv om nokre av desse har innført avgrensa reformer.

Mange regime kombinerer element frå fleire av desse typane. Til dømes er Kina både ein eittpartistat og eit regime med sterke personalistiske trekk under Xi Jinping.

Hybridregime – det grå området

Mellom fullt utvikla demokrati og klart autoritære regime finn vi ei veksande gruppe land som blir kalla hybridregime. Desse landa har formelt sett demokratiske institusjonar – det blir halde val, det finst ei grunnlov, og opposisjonsparti eksisterer – men i praksis er demokratiet uthola.

Kjenneteikn på hybridregime:
- Val blir haldne, men dei er ikkje frie og rettferdige (valfusk, undertrykking av opposisjonen)
- Media finst, men statleg kontroll og sjølvsensur er utbreidd
- Opposisjonen finst, men han blir trakassert, fengsla eller marginalisert
- Domstolane finst, men dei er ikkje uavhengige
- Grunnlova finst, men ho blir endra for å passe makthavarane

Statsvitaren Steven Levitsky har kalla slike regime for «competitive authoritarianism» (konkurranseprega autoritarisme). Makthavarane brukar demokratiske former for å legitimere makta si, men spelereglane er så skeive at opposisjonen har svært liten sjanse til å vinne.

Døme på hybridregime:
- Tyrkia – President Erdogan har gradvis uthola demokratiet gjennom kontroll over media, undertrykking av opposisjon og svekking av uavhengigheita til domstolane
- Ungarn – Statsminister Viktor Orbán har sjølv skildra systemet sitt som «illiberalt demokrati», med svekt pressefridom og domstolsuavhengigheit
- Venezuela – Formelt demokrati med val, men regimet kontrollerer valapparatet, domstolane og media
- Russland – Heldt val, men Putin-regimet kontrollerte resultatet gjennom undertrykking av opposisjon og mediekontroll

Demokratisk tilbakegang – ein global trend

Ifølgje organisasjonen V-Dem (Varieties of Democracy) ved Universitetet i Göteborg har verda opplevd demokratisk tilbakegang sidan midten av 2000-talet. Fleire land har blitt mindre demokratiske enn dei var for ti eller tjue år sidan.

Mekanismar for demokratisk tilbakegang:
Statsvitarane Steven Levitsky og Daniel Ziblatt har i boka «How Democracies Die» (2018) skildra fire kjenneteikn på leiarar som trugar demokratiet:

1. Avvising av demokratiske spelereglar – dei utfordrar valresultat, åtakar rettsvesenet eller prøver å endre reglane til sin fordel
2. Benekting av legitimiteten til politiske motstandarar – dei stemplar opposisjonen som fiendar, forrædarar eller kriminelle
3. Toleranse for eller oppmuntring til vald – dei aksepterer eller eggjar til politisk motivert vald
4. Vilje til å innskrenkje sivile fridommar – dei trugar med å avgrense ytringsfridom, pressefridom eller organisasjonsfridom

Årsaker til demokratisk tilbakegang:
- Økonomisk krise og ulikskap – når folk opplever økonomisk utryggleik, kan dei bli dregne mot sterke leiarar som lovar raske løysingar
- Polarisering – når politiske motstandarar blir sedde som fiendar, blir tilliten til demokratiske prosessar svekt
- Desinformasjon – spreiing av falske nyheiter undergrev den informerte offentlege debatten
- Svake demokratiske institusjonar – når rettsvesen, media og sivilsamfunn er svake, er det lettare for autoritære leiarar å ta kontroll
- Ekstern påverknad – autoritære stormakter som Kina og Russland støttar autoritære rørsler i andre land

Korleis verne demokratiet?

Erfaring frå land som har opplevd demokratisk tilbakegang gjev viktige lærdommar:

Sterke institusjonar: Uavhengige domstolar, frie medium og eit aktivt sivilsamfunn er dei viktigaste verna mot autoritære tendensar. Når desse institusjonane er sterke, er det vanskelegare for ein enkelt leiar eller eit parti å konsentrere makta.

Demokratisk politisk kultur: Demokratiet er avhengig av uformelle normer like mykje som formelle reglar. Normer som respekt for motstandarar, aksept av valresultat og sjølvpålagd maktavgrensing er avgjerande. Når desse normene bryt saman, er demokratiet sårbart.

Vaktsame borgarar: Innbyggjarane må engasjere seg politisk, halde seg informerte og reagere når demokratiske normer blir truga. Historia viser at demokrati sjeldan fell over natta – det skjer gradvis, og ofte utan at folk legg merke til det før det er for seint.

Internasjonalt samarbeid: Internasjonale organisasjonar som EU, Europarådet og FN kan leggje press på land som svekkjer demokratiet. Regionale menneskerettsdomstolar, som Den europeiske menneskerettsdomstolen, kan halde statar ansvarlege.

Utdanning: Demokratisk utdanning – der unge lærer om verdiane, rettane og ansvaret til demokratiet – er ei langsiktig investering i overlevinga til demokratiet.

Autoritære regime kjenneteiknast av konsentrert makt, avgrensa politisk fridom og svak maktfordeling. Det finst fleire typar: militærdiktatur, eittpartistatar, personalistiske regime, teokrati og absolutte monarki. Hybridregime held til i ei grasone mellom demokrati og autoritarisme, med formelt demokratiske institusjonar som i praksis er uthola. Verda opplever ein demokratisk tilbakegang der fleire land bevegar seg i autoritær retning. For å verne demokratiet trengst sterke institusjonar, demokratisk kultur, vaktsame borgarar og internasjonalt samarbeid.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Autoritære regime: Autoritære regime er styreformer der makta er konsentrert hos ei lita gruppe eller ein enkeltperson, og der politisk opposisjon, sivile fridommar og mediefridom…
- Autoritære regime og demokratisk tilbakegang: Medan vi i dei førre kapitla har sett på korleis demokratiet fungerer i Noreg, er røyndommen i mange land ein heilt annan.
- Typar av autoritære regime: Autoritære regime er ikkje ei einsarta gruppe.
- Militærdiktatur: Makta blir halden av militæret, som har teke over styringa gjennom eit kupp eller vedvarande militær innverknad.
- Eittpartistatar: Landet blir styrt av eitt dominerande parti som kontrollerer alle statsinstitusjonar.

Nøkkelomgrep