3.1 Eksistensiell tematikk

Eksistensialismen - filosofi og litteratur

Etter andre verdskrig blei eksistensialismen den dominerande intellektuelle straumdraget i Europa. Forfattarar og filosofar stilte dei store spørsmåla om eksistensen, fridommen og ansvaret til mennesket.

Historisk kontekst:

Krigen hadde vist skrøpelegheita til sivilisasjonen. Holocaust avslørte kapasiteten til mennesket for vondskap. Atombomba truga med total utslettings. Korleis leve i ei slik verd?

Hovudtankane til eksistensialismen:

1. Eksistensen før essensen: Mennesket er ikkje skapt med eit førehandsbestemt vesen. Vi skaper oss sjølve gjennom vala våre.

2. Fridom og ansvar: Vi er «dømde til å vere frie» (Sartre). Med fridommen følgjer ansvaret for vala våre.

3. Angst og meiningsløyse: Konfrontert med absurditeten i tilværet opplever mennesket angst.

4. Autentisitet: Å leve ekte, i tråd med seg sjølv, ikkje etter forventningane til andre.

Sentrale tenkjarar:

- Jean-Paul Sartre: «Eksistensen før essensen»
- Albert Camus: Absurditeten og opprøret
- Simone de Beauvoir: Eksistensialistisk feminisme

I litteraturen:

Tematikken til eksistensialismen prega litteraturen:
- Karakterar som blir konfronterte med meiningsløysa
- Betydninga og konsekvensane av valet
- Framandgjering og einsemd
- Søken etter autentisitet

I Noreg:

Tarjei Vesaas, Jens Bjørneboe og andre lét seg inspirere av eksistensialismen, om enn på sine eigne måtar.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Eksistensialismen: Filosofisk retning som prega etterkrigslitteraturen.
- Eksistens framfor essens: Mennesket skaper seg sjølv gjennom vala sine.
- Fridom og ansvar: Med fridommen følgjer ansvar og angst.
- Meining: I ei verd utan gitt meining må mennesket sjølv skape meining.

Nøkkelomgrep