4.5 Musikalske urfolkstradisjoner i verden

Musikalske urfolkstradisjonar i verda

Overalt i verda har urfolk utvikla unike musikktradisjonar som er djupt forbundne med kulturen, spiritualiteten og forholdet deira til naturen. Desse tradisjonane er blant menneskeslekta sine eldste kunstformer og ber i seg kunnskap, verdiar og verdssyn som har blitt overlevert i tusenvis av år.

I dette kapittelet skal vi utforske musikktradisjonar hos urfolk i Australia, Arktis, Sør-Amerika, Nord-Amerika og Afrika. Vi skal sjå på kva som gjer desse tradisjonane unike, kva fellestrekk dei deler, og kva utfordringar dei møter i ei moderne verd.

Australske aboriginarar -- didgeridoo og songlines

Australias aboriginarar har den eldste samanhengande kulturen i verda, med ei historie som strekkjer seg minst 65 000 år tilbake. Musikk er ein grunnleggjande del av kulturen og spiritualiteten deira.

Didgeridoo (eller yidaki, som det heiter på yolngu-språk) er verda sitt eldste blåseinstrument, truleg over 1500 år gammalt. Det er laga av ein eukalyptusstamme som har blitt uthola av termittar, og blir spelt ved hjelp av ein teknikk kalla sirkulær pusting -- spelaren pustar inn gjennom nasen medan munnen held fram med å blåse ut i instrumentet. Dette gir ein djup, vedvarande basstone (ein drone) som kan varierast med lepper, tunge og stemme. Didgeridooen er tradisjonelt eit mannsinstrument i mange aboriginske kulturar.

Songlinjer (songlines) er eit av dei mest fascinerande kulturelle konsepta i verda. Aboriginarane trur at forfedrane song verda til eksistens under «Draumetida» (the Dreaming) -- skapingsperioden. Songane skildrar ruter gjennom landskapet og fungerer som mentale kart. Ved å synge ei songlinje kan ein navigere gjennom landskapet, fordi kvar song skildrar landemerke, vasskjelder og heilage stader. Songlinjer kryssar heile det australske kontinentet og forbind territoria til ulike stammar.

Klappepinnar (clapsticks) blir brukte som rytmeinstrument i seremoniar, og vokal musikkutøving inkluderer kompleks bruk av melodiske mønster, repetisjon og improvisasjon.

Inuittromming og strupesong

Inuittane (urfolka i Arktis -- Grønland, Canada og Alaska) har musikktradisjonar tilpassa eit av verda sine mest krevjande miljø.

Inuittromming (qilaut på grønlandsk) brukar ei stor, flat rammetromme laga av skinn spent over ei treramme. Tromma blir slått på ramma (ikkje skinnet) med ein pinne og gir ein djup, resonerande lyd. Tromming er forbunde med dans, forteljing og seremoniar. Trommedans er ei viktig sosial hending der historier blir fortalde og konfliktar kan løysast.

Strupesong (katajjaq) er ei unik musikkform frå inuittane i Canada og Grønland. To kvinner står andlet til andlet og produserer vekslande lydar -- innpust og utpust, grunting, brumming og melodiske tonar -- i eit stadig raskare tempo. Det er ei form for musikalsk leik og konkurranse der den som ler først eller mistar rytmen, «taper». Strupesong er ikkje berre underhaldning -- det trenar pusten, skaper fellesskap og ber kulturell tradisjon.

Strupesong vart nesten utrydda under koloniperioden, men har opplevd ein renessanse. Kunstnaren Tanya Tagaq frå Nunavut i Canada har braut inuittisk strupesong inn i moderne musikk og vunne den prestisjetunge Polaris Music Prize (2014) for albumet Animism. Ho blandar tradisjonell strupesong med elektronisk musikk, rock og improvisasjon.

Urfolksmusikk i Amerika

Andisk musikk

I Andesfjella i Sør-Amerika (Peru, Bolivia, Ecuador) har urfolk som quechua og aymara utvikla ein rik musikktradisjon. Det mest kjende instrumentet er panfløyta (siku eller zampoña), som består av bambus- eller sivrøyr i ulike lengder bundne saman. Andre viktige instrument er charango (eit lite strengeinstrument laga tradisjonelt av beltedyrskal), quena (ei endefløyte) og ulike trommer.

Andisk musikk blir kjenneteikna av pentatoniske (femtone-) skalaer, som gir han eit melankolsk og gjenkjenneleg tonespråk. Sjangrar som huayno og sikuri er festmusikk med dans, medan yaraví er langsamare og meir melankolsk. Gruppa Los Kjarkas frå Bolivia er blant dei mest kjende representantane for moderne andisk musikk.

Urfolksmusikk i Nord-Amerika

Nord-Amerikas urfolk (ofte kalla «Native Americans» eller «First Nations» i Canada) har hundrevis av ulike musikktradisjonar. Eit fellestrekk er bruken av tromme -- ofte ei stor tromme som fleire sit rundt og speler på samtidig -- og vokal song med eit karakteristisk, kraftig uttrykk.

Pow wow er ei sosial samling med dans, song og tromming som er viktig for mange urfolksgrupper i Nord-Amerika. Navaho-folket sine songar inkluderer lækjedoms-seremoniar som kan vare i fleire dagar, med komplekse songar som må framførast feilfritt.

Buffy Sainte-Marie (frå Cree-folket) var ein pioner som braut urfolksmusikk inn i folkrock på 1960-talet. Ho skreiv «Universal Soldier» og vann Oscar for beste filmsong i 1983. I dag blandar artistar som A Tribe Called Red (no The Halluci Nation) urfolksmusikk med elektronisk dansemusikk.

Fellestrekk og utfordringar

Til tross for store geografiske og kulturelle skilnader deler mange urfolk sine musikktradisjonar visse fellestrekk:

- Forbinding til naturen: Musikken er ofte knytt til naturen og landskapet -- songlinjer skildrar landskap, joik framkallar natur, andisk musikk speglar fjella.
- Munnleg overlevering: Tradisjonane blir overleverte gjennom lytting og imitasjon, ikkje gjennom notar.
- Heilskapleg funksjon: Musikk er ikkje skild frå resten av livet -- han er knytt til ritual, lækjedom, forteljing, arbeid og fellesskap.
- Fellesskap framfor solostjerne: Musikken tener fellesskapet, ikkje einskildpersonar sin vørdnad.
- Bruk av stemma: Vokalmusikk er sentralt i nesten alle urfolk sine tradisjonar, med stemmeteknikkar som vestleg musikk ikkje har tilsvarande av.

Utfordringar: Mange urfolk sine musikktradisjonar er truga. Kolonisering, tvungen assimilering, tap av språk og modernisering har ført til at tradisjonar har gått tapt. Samisk joik vart forboden, aboriginsk kultur vart undertrykt, og mange nord-amerikanske urfolksbarn vart tekne frå familiane sine og plasserte i internatskular der dei mista kulturen sin.

I dag arbeider urfolk over heile verda med å gjenopplive og bevare musikktradisjonane sine. UNESCO har oppretta ei liste over immateriell kulturarv for å verne truga tradisjonar. Moderne artistar som Mari Boine (samisk), Tanya Tagaq (inuittisk) og A Tribe Called Red (First Nations) viser at urfolksmusikk kan fornyast og nå nye publikum utan å miste kjernen sin.

Oppsummering

Urfolk over heile verda har utvikla rike og unike musikktradisjonar. Australske aboriginarar har didgeridoo og songlinjer som forbind musikk med landskap og skapingshistorie. Inuittane har trommedans og strupesong. Andesfjella sine urfolk har panfløyte, charango og pentatonisk musikk. Nord-Amerikas urfolk har powwow-tradisjonar med tromming og song.

Til tross for geografisk avstand deler desse tradisjonane viktige fellestrekk: forbinding til naturen, munnleg overlevering, heilskapleg funksjon i samfunnet og vekt på fellesskap. Mange tradisjonar har blitt truga av kolonisering og modernisering, men urfolk over heile verda arbeider med å bevare og fornye musikktradisjonane sine.

Moderne artistar som Tanya Tagaq, A Tribe Called Red og Mari Boine viser at urfolksmusikk kan fornyast for nye generasjonar utan å miste sin kulturelle kjerne. Å lære om desse tradisjonane gir oss ei djupare forståing av musikken sitt mangfald og av den menneskelege kreativiteten sin utrulege rikdom.