4.5 Musikalske urfolkstradisjoner i verden

Verdens eldste musikk

For over 65 000 år siden, lenge før noteskrift, akkorder eller konsertsaler eksisterte, satt mennesker rundt et bål og laget musikk. Overalt i verden har urfolk utviklet unike musikktradisjoner, dypt forbundet med kulturen, spiritualiteten og forholdet til naturen. Dette er blant menneskehetens aller eldste kunstformer, og de bærer i seg kunnskap, verdier og verdenssyn overlevert i tusenvis av år.

Urfolk er folkegrupper som levde i et område før det ble kolonisert av andre, og som har holdt fast ved sine egne tradisjoner. FN anslår at det finnes over 476 millioner urfolk i verden, fordelt på over 90 land -- samene i Norden, aboriginerne i Australia, inuittene i Arktis, maoriene i New Zealand og mange hundre grupper i Amerika og Afrika.

I dette kapittelet skal vi reise til Australia, Arktis, Sør-Amerika og Nord-Amerika og oppdage hva som gjør disse musikktradisjonene unike. Vi skal også se hvilke fellestrekk de overraskende nok deler, og hvilke utfordringer de møter i en moderne verden som truer med å la dem forsvinne.

Australia og Arktis

Australias aboriginere har den eldste sammenhengende kulturen i verden. Deres mest kjente instrument er didgeridooen (eller yidaki), verdens eldste blåseinstrument, laget av en eukalyptusstamme som termitter har uthulet. Den spilles med en teknikk kalt sirkulær pusting -- spilleren puster inn gjennom nesen mens munnen fortsetter å blåse luft ut, ved å bruke kinnene som et lite luftreservoir. Dermed kan man holde en dyp, sammenhengende drone-tone i flere minutter uten pause. Det tar lang tid å lære.

Enda mer fascinerende er sanglinjene (songlines). Aboriginerne tror at forfedrene sang verden til eksistens under «Drømmetiden», skapelsesperioden. Sangene beskriver ruter gjennom landskapet og fungerer som mentale kart: ved å synge en sanglinje kan man navigere fra vannkilde til vannkilde og hellig sted til hellig sted, fordi hver sang beskriver landemerkene underveis. Sanglinjene krysser hele kontinentet og forbinder ulike stammers territorier.

Lengst nord, i Arktis, har inuittene musikk tilpasset et av verdens mest krevende miljøer. Inuittromming bruker en stor rammetromme som slås på rammen, ikke skinnet, og er forbundet med dans og fortelling. Aller mest spesiell er strupesynging (katajjaq): to kvinner står ansikt til ansikt og produserer vekslende lyder -- innpust, utpust, grynt og toner -- i stadig raskere tempo, til den ene ler eller mister rytmen og «taper». Strupesynging ble nesten utryddet under koloniperioden, men har fått en renessanse. Kunstneren Tanya Tagaq fra Canada blander den med elektronisk musikk og rock, og vant den prestisjetunge Polaris Music Prize i 2014.

Amerikas urfolk

I Andesfjellene i Sør-Amerika har urfolk som quechua og aymara utviklet en rik musikktradisjon. Det mest kjente instrumentet er panfløyten (siku eller zampoña), som består av bambusrør i ulike lengder bundet sammen. Andre viktige instrumenter er charangoen -- et lite strengeinstrument tradisjonelt laget av beltedyrskall -- og quena-fløyten. Andisk musikk kjennetegnes av pentatoniske skalaer, altså skalaer med fem toner, som gir den et melankolsk og gjenkjennelig tonespråk. Du kan høre en pentatonisk skala ved å spille bare de svarte tangentene på et piano, og den finnes interessant nok i musikktradisjoner over hele verden -- fra Andesfjellene til Kina til keltisk musikk.

I Nord-Amerika har urfolk hundrevis av ulike musikktradisjoner. Et fellestrekk er bruken av en stor tromme som flere sitter rundt og spiller på samtidig, og kraftig vokal sang. Pow wow er en sosial samling med dans, sang og tromming, og navaho-folkets helbredelses-seremonier kan vare i flere dager, med komplekse sanger som må fremføres feilfritt for å gjenopprette harmoni mellom den syke og universet.

Nettopp musikk som helbredelse er et fellestrekk hos mange urfolk. Det bygger på troen om at musikk har kraft til å påvirke balansen mellom mennesker, natur og åndeverden. Moderne urfolksartister fornyer tradisjonene: Buffy Sainte-Marie brakte urfolksmusikk inn i folkrock på 1960-tallet, og i dag blander grupper som A Tribe Called Red (nå The Halluci Nation) powwow-musikk med elektronisk dansemusikk.

Fellestrekk og kampen for å bevare

Til tross for enorme geografiske og kulturelle avstander deler mange urfolks musikktradisjoner overraskende fellestrekk. De har en sterk forbindelse til naturen -- sanglinjer beskriver landskap, joik fremkaller natur, andisk musikk speiler fjellene. De overleveres muntlig, gjennom lytting og imitasjon, ikke gjennom noter. De har en helhetlig funksjon: musikk er ikke atskilt fra resten av livet, men knyttet til ritualer, helbredelse, fortelling og arbeid. De vektlegger fellesskap fremfor solostjerner, og de bruker stemmen på måter som vestlig musikkteori ikke har tilsvarende av.

Men mange av disse tradisjonene er truet. Kolonisering, tvungen assimilering, tap av språk og modernisering har ført til at tradisjoner har gått tapt. Samisk joik ble forbudt, aboriginsk kultur ble undertrykt, og mange nord-amerikanske urfolksbarn ble tatt fra familiene sine og plassert i internatskoler der de mistet kulturen sin. Mønsteret er det samme over hele verden.

Hvorfor er det viktig å bevare disse tradisjonene? Fordi de representerer tusenvis av år med menneskelig kreativitet og kunnskap som ikke kan gjenskapes, fordi de bærer unike verdenssyn, og fordi de er grunnlaget for urfolks identitet og stolthet. Men hvordan bevarer man en tradisjon uten å «fryse» den til et museum? Svaret ligger i levende fornyelse. Artister som Mari Boine (samisk), Tanya Tagaq (inuittisk) og A Tribe Called Red (First Nations) viser at tradisjon og fornyelse kan gå hånd i hånd -- at urfolksmusikk kan nå nye generasjoner uten å miste sin kjerne. Det aller viktigste er at urfolk selv har kontroll over hvordan deres kulturarv bevares og utvikles. UNESCO har dessuten opprettet en liste over immateriell kulturarv for å beskytte truede tradisjoner.

Oppsummering

Urfolk over hele verden har utviklet rike og eldgamle musikktradisjoner. Australske aboriginere har didgeridoo og sanglinjer som forbinder musikk med landskap og skapelseshistorie. Inuittene har trommedans og strupesynging. Andesfjellenes urfolk har panfløyte og pentatonisk musikk, og Nord-Amerikas urfolk har powwow med tromming og sang.

Til tross for geografisk avstand deler tradisjonene viktige fellestrekk: forbindelse til naturen, muntlig overlevering, helhetlig funksjon og vekt på fellesskap. Mange er truet av kolonisering og modernisering, men moderne artister som Tanya Tagaq, A Tribe Called Red og Mari Boine viser at urfolksmusikk kan fornyes uten å miste sin kjerne. Å lære om disse tradisjonene gir oss en dypere forståelse av musikkens mangfold og den menneskelige kreativitetens rikdom.