4.5 Musikalske urfolkstradisjoner i verden

Musikalske urfolkstradisjoner i verden

Overalt i verden har urfolk utviklet unike musikktradisjoner som er dypt forbundet med deres kultur, spiritualitet og forhold til naturen. Disse tradisjonene er blant menneskehetens eldste kunstformer og bærer i seg kunnskap, verdier og verdenssyn som har blitt overlevert i tusenvis av år.

I dette kapittelet skal vi utforske musikktradisjoner hos urfolk i Australia, Arktis, Sør-Amerika, Nord-Amerika og Afrika. Vi skal se på hva som gjør disse tradisjonene unike, hvilke fellestrekk de deler, og hvilke utfordringer de møter i en moderne verden.

Australske aboriginere -- didgeridoo og songlines

Australias aboriginere har den eldste sammenhengende kulturen i verden, med en historie som strekker seg minst 65 000 år tilbake. Musikk er en grunnleggende del av deres kultur og spiritualitet.

Didgeridoo (eller yidaki, som det heter på yolngu-språk) er verdens eldste blåseinstrument, trolig over 1500 år gammelt. Det er laget av en eukalyptusstamme som er blitt uthulet av termitter, og spilles ved hjelp av en teknikk kalt sirkulær pusting -- spilleren puster inn gjennom nesen mens munnen fortsetter å blåse ut i instrumentet. Dette gir en dyp, vedvarende basstone (en drone) som kan varieres med lepper, tunge og stemme. Didgeridooen er tradisjonelt et mannsinstrument i mange aboriginske kulturer.

Sanglinjer (songlines) er et av de mest fascinerende kulturelle konseptene i verden. Aboriginerne tror at forfedrene sang verden til eksistens under «Drømmetiden» (the Dreaming) -- skapelsesperioden. Sangene beskriver ruter gjennom landskapet og fungerer som mentale kart. Ved å synge en sanglinje kan man navigere gjennom landskapet, fordi hver sang beskriver landemerker, vannkilder og hellige steder. Sanglinjer krysser hele det australske kontinentet og forbinder ulike stammers territorier.

Klappepinner (clapsticks) brukes som rytmeinstrumenter i seremonier, og vokal musikkutøvelse inkluderer kompleks bruk av melodiske mønstre, repetisjon og improvisasjon.

Inuittromming og strupesynging

Inuittene (urfolkene i Arktis -- Grønland, Canada og Alaska) har musikktradisjooner tilpasset et av verdens mest krevende miljøer.

Inuittromming (qilaut på grønlandsk) bruker en stor, flat rammetromme laget av skinn spent over en treramme. Trommen slås på rammen (ikke skinnet) med en pinnne og gir en dyp, resonerende lyd. Tromming er forbundet med dans, fortelling og seremonier. Trommedans er en viktig sosial begivenhet der historier fortelles og konflikter kan løses.

Strupesynging (katajjaq) er en unik musikkform fra inuittene i Canada og Grønland. To kvinner står ansikt til ansikt og produserer vekslende lyder -- innpust og utpust, grunting, brumming og melodiske toner -- i et stadig raskere tempo. Det er en form for musikalsk lek og konkurranse der den som ler først eller mister rytmen, «taper». Strupesynging er ikke bare underholdning -- det trener pusten, skaper fellesskap og bærer kulturell tradisjon.

Strupesynging ble nesten utryddet under koloniperioden, men har opplevd en renessanse. Kunstneren Tanya Tagaq fra Nunavut i Canada har brakt inuittisk strupesynging inn i moderne musikk og vunnet den prestisjetunge Polaris Music Prize (2014) for albumet Animism. Hun blander tradisjonell strupesynging med elektronisk musikk, rock og improvisasjon.

Urfolksmusikk i Amerika

Andisk musikk

I Andesfjellene i Sør-Amerika (Peru, Bolivia, Ecuador) har urfolk som quechua og aymara utviklet en rik musikktradisjon. Det mest kjente instrumentet er panfløyten (siku eller zampoña), som består av bambus- eller sivvørrør i ulike lengder bundet sammen. Andre viktige instrumenter er charango (et lite strengeinstrument laget tradisjonelt av beltedyrskall), quena (en endefløyte) og ulike trommer.

Andisk musikk kjennetegnes av pentatoniske (femtone-) skalaer, som gir den et melankolsk og gjenkjennelig tonespråk. Sjangre som huayno og sikuri er festmusikk med dans, mens yaraví er langsommere og mer melankolsk. Gruppen Los Kjarkas fra Bolivia er blant de mest kjente representantene for moderne andisk musikk.

Urfolksmusikk i Nord-Amerika

Nord-Amerikas urfolk (ofte kalt «Native Americans» eller «First Nations» i Canada) har hundrevis av ulike musikktradisjoner. Et fellestrekk er bruken av tromme -- ofte en stor tromme som flere sitter rundt og spiller på samtidig -- og vokal sang med et karakteristisk, kraftig uttrykk.

Pow wow er en sosial samling med dans, sang og tromming som er viktig for mange urfolksgrupper i Nord-Amerika. Navaho-folkets sanger inkluderer helbredelses-seremonier som kan vare i flere dager, med komplekse sanger som må fremføres feilfritt.

Buffy Sainte-Marie (fra Cree-folket) var en pionær som brakte urfolksmusikk inn i folkrock på 1960-tallet. Hun skrev «Universal Soldier» og vant Oscar for beste filmsang i 1983. I dag blander artister som A Tribe Called Red (nå The Halluci Nation) urfolksmusikk med elektronisk dansemusikk.

Fellestrekk og utfordringer

Til tross for store geografiske og kulturelle forskjeller deler mange urfolks musikktradisjooner visse fellestrekk:

- Forbindelse til naturen: Musikken er ofte knyttet til naturen og landskapet -- sanglinjer beskriver landskap, joik fremkaller natur, andisk musikk speiler fjellene.
- Muntlig overlevering: Tradisjonene overleveres gjennom lytting og imitasjon, ikke gjennom noter.
- Helhetlig funksjon: Musikk er ikke atskilt fra resten av livet -- den er knyttet til ritualer, helbredelse, fortelling, arbeid og fellesskap.
- Fellesskap fremfor solostjerne: Musikken tjener fellesskapet, ikke enkeltpersoners berømmelse.
- Bruk av stemmen: Vokalmusikk er sentralt i nesten alle urfolks tradisjoner, med stemmeteknikker som vestlig musikk ikke har tilsvarende av.

Utfordringer: Mange urfolks musikktradisjoner er truet. Kolonisering, tvungen assimilering, tap av språk og modernisering har ført til at tradisjoner har gått tapt. Samisk joik ble forbudt, aboriginsk kultur ble undertrykt, og mange nord-amerikanske urfolksbarn ble tatt fra sine familier og plassert i internatskoler der de mistet sin kultur.

I dag arbeider urfolk over hele verden med å gjenopplive og bevare sine musikktradisjooner. UNESCO har opprettet en liste over immateriell kulturarv for å beskytte truede tradisjoner. Moderne artister som Mari Boine (samisk), Tanya Tagaq (inuittisk) og A Tribe Called Red (First Nations) viser at urfolksmusikk kan fornyes og nå nye publikum uten å miste sin kjerne.

Oppsummering

Urfolk over hele verden har utviklet rike og unike musikktradisjooner. Australske aboriginere har didgeridoo og sanglinjer som forbinder musikk med landskap og skapelseshistorie. Inuittene har trommedans og strupesynging. Andesfjellenes urfolk har panfløyte, charango og pentatonisk musikk. Nord-Amerikas urfolk har powwow-tradisjoner med tromming og sang.

Til tross for geografisk avstand deler disse tradisjonene viktige fellestrekk: forbindelse til naturen, muntlig overlevering, helhetlig funksjon i samfunnet og vekt på fellesskap. Mange tradisjoner har blitt truet av kolonisering og modernisering, men urfolk over hele verden arbeider med å bevare og fornye sine musikktradisjoner.

Moderne artister som Tanya Tagaq, A Tribe Called Red og Mari Boine viser at urfolksmusikk kan fornyes for nye generasjoner uten å miste sin kulturelle kjerne. Å lære om disse tradisjonene gir oss en dypere forståelse av musikkens mangfold og av den menneskelige kreativitetens utrolige rikdom.