2.2 Sunni, shia og andre retninger

Sunni, shia og andre retningar

Den mest kjende splittinga innanfor islam er den mellom sunni- og shia-muslimar. Med om lag 85--90 % utgjer sunni-muslimar det store fleirtalet, medan shia-muslimar utgjer 10--15 %. Men kva handlar denne splittinga eigentleg om? Og finst det andre retningar innanfor islam?

I dette kapittelet skal vi sjå på den historiske bakgrunnen for splittinga, dei viktigaste teologiske og praktiske skilnadene mellom sunni og shia, og andre retningar som sufisme og ibadisme.

Den historiske splittinga

Splittinga mellom sunni og shia har sitt opphav i ei politisk usemje om kven som skulle leie det muslimske samfunnet etter at profeten Muhammad døydde i 632.

Bakgrunnen: Då Muhammad døydde, etterlét han seg ingen tydeleg instruks om kven som skulle etterfølgje han som leiar (kalif) for det muslimske samfunnet. To hovudsynspunkt oppstod:

Dei som vart sunni-muslimar meinte at leiaren burde veljast blant dei mest kompetente følgjesveinane av profeten. Dei støtta valet av Abu Bakr, svigerfar og nær ven av Muhammad, som den første kalifen. Etter Abu Bakr følgde Umar, Uthman og til slutt Ali.

Dei som vart shia-muslimar meinte at leiarskapen burde gå til familien til Muhammad, nærare bestemt Ali ibn Abi Talib -- fetter og svigerson av Muhammad (gift med Fatima, dottera til Muhammad). Dei kalla seg shi'at Ali (partiet til Ali), som vart forkorta til shia.

Slaget ved Karbala (680): Den hendinga som for alltid forseglar splittinga. Husayn, son av Ali og barnebarn av Muhammad, reiste seg mot den omayyadiske kalifen Yazid, som shia-muslimar såg på som ein illegitim herskar. Husayn og det vesle følgjet hans vart omringa og drepne ved Karbala i dagens Irak. Martyriet til Husayn vart ei grunnforteljing i shia-islam og vert feira kvart år gjennom Ashura -- ein dag for sorg, prosesjon og minne.

Viktig: Denne splittinga var opphavleg politisk (kven skal leie?), men utvikla seg over tid til å omfatte teologiske, juridiske og rituelle skilnader.

Teologiske og praktiske skilnader

Sunni- og shia-islam deler det meste av trua og praksisen sin: begge godkjenner Koranen, dei fem søylene, profeten Muhammad og dei grunnleggjande trusprinsippa. Men det finst viktige skilnader:

Leiarskap og autoritet:
- Sunni: Kalifen (leiaren) bør veljast blant dei mest kvalifiserte. Religiøs autoritet ligg hjå lærde (ulama) som tolkar Koranen og hadith.
- Shia: Leiarskapen høyrer til imamar frå slekta til Ali, som vert rekna for å ha spesiell guddommeleg rettleiing. Dei tolv imamane (i tolvarshia) vert rekna for ufeilbarlege i religiøse spørsmål. Den tolvte imamen gjekk ifølgje shia-tradisjon i «okkultasjon» og vil vende tilbake som Mahdi (den rettleidde).

Religiøs praksis:
- Shia-muslimar kan kombinere nokre av dei daglege bønene, slik at dei bed tre gonger i staden for fem
- Shia-muslimar praktiserer taqiyya (rett til å skjule trua si ved forfølging)
- Ashura er den viktigaste shia-høgtida
- Pilegrimsreiser til gravene til imamane (Karbala, Najaf, Mashhad) er viktig i shia-islam

Hadith-samlingar:
- Sunni og shia bruker delvis ulike hadith-samlingar, fordi dei vektlegg ulike overleverarar (dei som fortalde hadithane vidare)

Rettslære:
- Sunni-muslimar følgjer ein av fire rettsskular
- Shia-muslimar (tolvarshia) følgjer jafari-rettsskulen, oppkalla etter imam Jafar al-Sadiq

Viktig: Trass i skilnadene er det langt meir som sameinar sunni og shia enn som skil dei. Begge gruppene trur på den eine Gud, Koranen, profeten Muhammad og dei fem søylene.

Twelver-teologien: I tolvarshia (den største shia-retninga) speler dei tolv imamane ei sentral rolle. Imamane vert rekna for dei rettmessige etterfølgjarane av Muhammad gjennom Ali-linja, og ifølgje shia-teologi var dei guddommeleg rettleidde og ufeilbarlege i religiøse spørsmål. Den tolvte imamen, Muhammad al-Mahdi, forsvann ifølgje tradisjonen som barn i 874 e.Kr. og er i «okkultasjon» (ghayba). Shia-muslimar trur at han vil vende tilbake som Mahdi (den rettleidde) ved verdsens ende for å opprette rettferd.

Marjaiyya (religiøs autoritet): I shia-islam har høgtståande lærde (ayatollahar og marjaar) ein spesiell autoritet. Truande vel ein marja al-taqlid (førebilete for etterfølging) som dei følgjer i religiøse spørsmål. Dette systemet gjev shia-lærde meir direkte innverknad enn sunni-lærde vanlegvis har.

Sunni-shia-dialog: I moderne tid har det vore fleire forsøk på dialog mellom sunni og shia. Amman-bodskapen frå 2004, signert av over 200 islamske lærde frå begge retningane, godkjende gyldigheita av alle store islamske retningar og fordømde takfir (å erklære andre muslimar som vantruande).

Andre retningar og rørsler

Utover hovudskiljet mellom sunni og shia finst det fleire andre retningar og rørsler innanfor islam.

Sufisme: Som vi såg i kapittel 2.1, er sufisme den mystiske dimensjonen ved islam. Sufi-ordenar finst innanfor både sunni- og shia-islam og legg vekt på indre gudsoppleving, kjærleik og åndeleg utvikling. Store sufi-ordenar som Qadiriyya, Naqshbandiyya og Mevleviyya har millionar av tilhengjarar.

Ibadisme: Ei tredje retning som verken er sunni eller shia. Ibadismen oppstod frå kharijittane -- ei tidleg gruppe som braut med både sunni og shia. I dag finst ibadisme hovudsakleg i Oman, der den er den dominerande retninga, samt i delar av Nord-Afrika (Mzab i Algerie, Djerba i Tunisia). Ibadittar er kjende for moderat religiøs praksis og toleranse.

Salafisme: Ei rørsle innanfor sunni-islam som ønskjer å gå tilbake til praksisen til dei tre første generasjonane av muslimar (al-salaf al-salih). Salafistar avviser mykje av den seinare tolkingstradisjonen og meiner at Koranen og hadith skal tolkast direkte, utan filter av rettsskular. Dei fleste salafistar er fredelege og fokuserer på personleg fromheit, men ein liten minoritet knyter salafisme til politisk aktivisme eller vald.

Wahhabisme: Ei konservativ rørsle grunnlagd av Muhammad ibn Abd al-Wahhab på 1700-talet i det som i dag er Saudi-Arabia. Wahhabismen vektlegg streng monoteisme (tawhid) og avviser praksis dei ser på som innovasjonar eller avgudsdyrking, som helgendyrking, vitjing ved graver og sufiske ritual. Den har stor innverknad gjennom posisjonen til Saudi-Arabia som voktar av dei heilage stadene Mekka og Medina.

Ahmadiyya: Ei rørsle grunnlagd i britisk India på 1800-talet av Mirza Ghulam Ahmad, som hevda å vere Mahdi (den venta rettleidde) og ein profet. Dei fleste andre muslimar avviser Ahmadiyya fordi dei meiner at Muhammad er den siste profeten. Ahmadiyya-muslimar er utsette for forfølging i fleire land, særleg Pakistan.

Geografisk fordeling

Ulike islamske retningar dominerer i ulike delar av verda:

Sunni-dominerte land: Dei fleste muslimske land er i hovudsak sunni, inkludert Indonesia (det største muslimske landet i verda), Egypt, Tyrkia, Saudi-Arabia, Pakistan, Bangladesh, Malaysia, Nigeria og dei fleste nordafrikanske og sentralasiatiske land.

Shia-dominerte land: Iran (statsreligionen er tolvarshia), Irak (fleirtal shia), Bahrain (fleirtal shia, men sunni-styre), Aserbajdsjan. Store shia-minoritetar finst i Libanon, Kuwait, Saudi-Arabia og Jemen.

Konflikt og sameksistens: I mange land lever sunni og shia side om side utan store konfliktar. Men i nokre regionar, som Irak, Syria, Jemen og Bahrain, har sekteriske spenningar ført til vald og krig. Det er viktig å forstå at desse konfliktane sjeldan handlar berre om religion -- politikk, makt, økonomi og utanlandsk innblanding speler ofte ei like stor eller større rolle.

Iran og Saudi-Arabia: Rivaliseringa mellom shia-dominerte Iran og sunni-dominerte Saudi-Arabia har prega politikken i Midtausten i tiår og har medverka til å forsterke sekteriske spenningar i regionen. Begge bruker religion som eit politisk verktøy.

Oppsummering

Splittinga mellom sunni og shia oppstod etter at Muhammad døydde i 632 som ei usemje om leiarskap. Sunni godtok valet av Abu Bakr som kalif, medan shia meinte Ali var den rettmessige leiaren. Slaget ved Karbala i 680, der Husayn vart drepen, vart ei grunnforteljing i shia-islam.

Sunni (85--90 %) og shia (10--15 %) deler det meste av trua si, men har viktige skilnader i synet på leiarskap, religiøs autoritet, visse praksisar og heilagdagar. Sunni-islam dominerer i dei fleste muslimske land, medan shia er fleirtalet i Iran, Irak og Bahrain.

Andre retningar inkluderer ibadisme (Oman), salafisme, wahhabisme og Ahmadiyya. Sufisme finst innanfor både sunni og shia og representerer den mystiske dimensjonen ved islam.

Konfliktar mellom sunni og shia handlar sjeldan berre om religion -- politikk, makt og geopolitikk speler ofte ei like stor rolle. I mange delar av verda lever sunni og shia fredeleg side om side.