2.2 Sunni, shia og andre retninger

En strid om arvefølgen

Da profeten Muhammad døde i år 632, etterlot han seg en blomstrende ny religion -- men ingen tydelig beskjed om hvem som skulle lede fellesskapet videre. Det høres kanskje ut som en liten detalj, men nettopp dette spørsmålet skulle bli opphavet til islams mest kjente splittelse: den mellom sunni og shia.

I dag utgjør sunni-muslimer 85--90 % av verdens muslimer, mens shia utgjør 10--15 %. Men hva handler skillet egentlig om? Og finnes det andre retninger? La oss følge historien fra Muhammads død og fram til dagens verdenskart -- og se at det er langt mer som forener de to enn som skiller dem.

Splittelsen som begynte med et lederskapsspørsmål

Da Muhammad døde, oppsto to hovedsyn på hvem som skulle bli leder, kalif, for fellesskapet. De som ble sunni-muslimer mente at lederen burde velges blant de mest kompetente av profetens følgesvenner. De støttet Abu Bakr, Muhammads svigerfar og nære venn, som første kalif. Etter ham fulgte Umar, Uthman og til slutt Ali. Navnet sunni kommer av ahl al-sunna -- «folket av profetens tradisjon».

De som ble shia-muslimer mente derimot at lederskapet burde gå til Muhammads familie, nærmere bestemt Ali ibn Abi Talib, Muhammads fetter og svigersønn. De kalte seg shi'at Ali, «Alis parti», forkortet til shia. Den hendelsen som for alltid forseglet splittelsen, var slaget ved Karbala i 680. Husayn, sønn av Ali og barnebarn av Muhammad, reiste seg mot kalifen Yazid, som shia anså som en illegitim hersker. Husayn og hans lille følge ble omringet og drept. Husayns martyrium ble en grunnfortelling i shia-islam og minnes hvert år gjennom Ashura -- en dag for sorg, prosesjon og erindring.

Det er viktig å huske at splittelsen opprinnelig var politisk -- et spørsmål om hvem som skulle lede. Først over tid utviklet den seg til å omfatte teologiske, juridiske og rituelle forskjeller.

Hva skiller -- og hva forener

Sunni og shia deler det aller meste: begge anerkjenner Koranen, de fem søylene, profeten Muhammad og de grunnleggende trosprinsippene. Forskjellene handler først og fremst om lederskap og autoritet. Hos sunnier ligger religiøs autoritet hos de lærde (ulama) som tolker kildene. Hos shia tilhører lederskapet imamer fra Alis slekt, som anses å ha spesiell guddommelig veiledning. I tolvershia regnes tolv imamer som ufeilbarlige i religiøse spørsmål; den tolvte gikk ifølge tradisjonen i «okkultasjon» og vil vende tilbake som Mahdi (den rettledede) ved verdens ende.

Det finnes også praktiske forskjeller. Shia kan kombinere noen daglige bønner og be tre ganger i stedet for fem, de praktiserer taqiyya (rett til å skjule troen ved forfølgelse), og pilegrimsreiser til imamenes graver i Karbala, Najaf og Mashhad er viktige. Sunni og shia bruker delvis ulike hadith-samlinger og ulik rettslære -- sunnier følger en av fire rettsskoler, mens tolvershia følger jafari-skolen. I shia-islam har høytstående lærde (ayatollaher) spesiell autoritet, og troende velger en marja de følger i religiøse spørsmål.

Men igjen: det forener mer enn det skiller. I 2004 signerte over 200 lærde fra begge retninger Amman-budskapet, som anerkjente gyldigheten av alle store islamske retninger og fordømte takfir -- å erklære andre muslimer som vantro. Shia finnes i flere former: tolvershia (Iran, Irak, Libanon), ismailittene (deler av Asia og Øst-Afrika) og zaidittene (Jemen). Shia-islam er statsreligion i Iran.

Andre retninger -- og når religion blir politikk

Utover hovedskillet finnes flere retninger. Ibadisme er verken sunni eller shia; den oppsto fra de tidlige kharijittene og dominerer i dag i Oman, kjent for moderat praksis og toleranse. Salafisme er en bevegelse innenfor sunni-islam som vil tilbake til de tre første generasjonene av muslimer (al-salaf al-salih) og tolke Koranen og hadith direkte, uten rettsskolenes filter; de fleste salafister er fredelige. Wahhabisme er den strengeste formen, grunnlagt på 1700-tallet i Saudi-Arabia, med vekt på streng monoteisme og avvisning av helgendyrking og sufiske ritualer. Ahmadiyya, grunnlagt i britisk India på 1800-tallet, avvises av de fleste muslimer fordi den hevder en ny profet etter Muhammad, og dens tilhengere forfølges flere steder.

Geografisk dominerer sunni i de fleste muslimske land -- Indonesia (verdens største muslimske land), Egypt, Tyrkia, Pakistan og Nigeria. Shia er flertallet i Iran, Irak, Bahrain og Aserbajdsjan. I mange land lever sunni og shia fredelig side om side. Men i regioner som Irak, Syria og Jemen har sekteriske spenninger ført til vold.

Her er et viktig poeng: slike konflikter handler sjelden bare om religion. Politikk, makt, økonomi og utenlandsk innblanding spiller ofte en like stor eller større rolle. Rivaliseringen mellom shia-dominerte Iran og sunni-dominerte Saudi-Arabia har preget Midtøstens politikk i tiår -- og begge bruker religion som et politisk verktøy.

Oppsummering

Splittelsen mellom sunni og shia oppsto etter Muhammads død i 632 som en uenighet om lederskap. Sunni støttet valget av Abu Bakr som kalif, mens shia mente Ali var den rettmessige lederen. Slaget ved Karbala i 680, der Husayn ble drept, ble en grunnfortelling i shia-islam.

Sunni (85--90 %) og shia (10--15 %) deler det meste av sin tro, men skiller seg i synet på lederskap, autoritet og visse praksiser. Andre retninger inkluderer ibadisme, salafisme, wahhabisme og Ahmadiyya, og sufisme finnes innenfor begge hovedretninger. Konflikter mellom sunni og shia handler sjelden bare om religion -- politikk og makt spiller ofte en like stor rolle. I store deler av verden lever sunni og shia fredelig side om side.