Retorikkens historie fra antikken til i dag.
Retorikk er kunsten å overtyde. Heilt sidan antikken har menneske studert korleis språk og kommunikasjon kan brukast til å påverke andre. I dag omgjev retorikken oss overalt: i politiske talar, reklame, sosiale medium og kvardagslege samtalar. For å forstå korleis kommunikasjon verkar, treng vi omgrep og verktøy frå retorikken. I dette kapittelet skal vi sjå på opphavet til retorikken og dei grunnleggjande omgrepa som utgjer fundamentet til faget.
Retorikk er læra om overtydande kommunikasjon. Omgrepet stammar frå det greske ordet «rhetorike», som tyder talekunst. Retorikk handlar om å finne dei best eigna verkemidla for å overtyde eit publikum i ein bestemt situasjon. Faget omfattar både produksjon av overtydande kommunikasjon og analyse av korleis kommunikasjon verkar.
Retorikk som fag oppstod i det antikke Hellas på 400-talet f.Kr. I dei greske bystatane var det viktig å kunne tale godt for å delta i demokratiske avgjerdsprosessar. Borgarane måtte sjølve føre sakene sine i rettsforhandlingar, og politiske avgjerder blei fatta i folkeforsamlinga. Dei første retorikklæremeistrane, sofistane, tilbaud undervisning i talekunst mot betaling. Sofistar som Gorgias og Protagoras meinte at retorikk handla om å vinne argument, uavhengig av sanninga. Filosofen Platon kritiserte sofistane for å manipulere folk med fine ord utan omsyn til kva som var rett og sant. Han meinte retorikk var ei form for smiger snarare enn genuin kunnskap. Aristoteles, eleven til Platon, inntok ein mellomposisjon. Han anerkjende verdien til retorikken som eit praktisk verktøy og systematiserte faget i verket sitt «Retorikken» (ca. 330 f.Kr.). For Aristoteles handla retorikk om å finne dei tilgjengelege overtydingsmidla i kvar situasjon. Han meinte at retorisk kompetanse kunne brukast til både godt og vondt, og at det difor var viktig å forstå korleis overtyding fungerer.
Tenk deg ein borgar i det antikke Athen som er skulda for tjuveri. Det finst ingen advokatar, så han må forsvare seg sjølv framfor ein jury på 501 borgarar. Han har førebudd seg grundig: han startar med å framstille seg sjølv som ein ærleg og lovlydig borgar (etos), fortel ei gripande historie om familien sin som er avhengig av han (patos), og legg deretter systematisk fram bevis for sin uskuld (logos). Retorisk kompetanse var altså ikkje berre ei akademisk øving, men ei praktisk nødvendigheit i det athenske demokratiet.
Den retoriske situasjonen er dei omstenda som omgjev ei kommunikasjonshandling. Han omfattar kven som kommuniserer (avsendar), kven kommunikasjonen er retta mot (publikum), kva det blir kommunisert om (saka), og i kva samanheng kommunikasjonen finn stad (konteksten). Ein retorisk situasjon oppstår når det finst eit problem eller ei utfordring som kan løysast eller påverkast gjennom kommunikasjon.
To sentrale omgrep i retorikken er kairos og aptum. Kairos tyder «det rette augneblinken» og handlar om å tilpasse kommunikasjonen til den aktuelle situasjonen og tidspunktet. Ein tale som fungerer godt i éin samanheng, kan falle heilt gjennom i ein annan. God retorikk krev at talaren forstår når tida er inne for eit bestemt bodskap. Aptum tyder «det passande» eller «det sømmelege» og handlar om at kommunikasjonen skal vere tilpassa situasjonen på alle nivå. Det skal vere samsvar mellom avsendar, bodskap, publikum og kontekst. Indre aptum handlar om at dei ulike delane av teksten eller talen passar saman innbyrdes: at innhaldet, stilen, ordvalet og framføringa utgjer ein heilskap. Ytre aptum handlar om at kommunikasjonen er tilpassa det som skjer utanfor sjølve teksten: at han passar til publikum, anledninga og dei kulturelle normene i situasjonen.
Etter terroråtaket 22. juli 2011 heldt statsminister Jens Stoltenberg ein tale i Oslo domkyrkje. Talen blei halden dagen etter åtaket, i ein situasjon prega av sjokk, sorg og frykt. Stoltenberg valde å møte situasjonen med bodskap om samhald, demokrati og openheit. Han sa mellom anna: «Vårt svar er meir demokrati, meir openheit og meir humanitet.» Talen er eit døme på kairos: bodskapet trefte det rette augneblinken. Hadde han halde ein aggressiv tale om strengare straffer, ville det brote med aptum for situasjonen. I staden valde han ord og tone som passa til ein sørgjande nasjon.
I den klassiske retorikken blir arbeidsprosessen med å lage ein tale skildra i fem fasar, kalla «dei fem retoriske arbeidsfasane» (officia oratoris). Inventio handlar om å finne argument og stoff til talen. Dispositio handlar om å ordne og strukturere stoffet. Elocutio handlar om å gje stoffet språkleg form gjennom ordval og stilistiske verkemiddel. Memoria handlar om å hugse talen, og actio handlar om sjølve framføringa: stemmebruk, kroppsspråk og blikkontakt. Sjølv om desse fasane blei utvikla for munnlege talar, er dei like relevante for skriftleg kommunikasjon, presentasjonar og digital kommunikasjon i dag. Planlegging, strukturering, språkleg utforming og framføring er sentrale steg i all overtydande kommunikasjon.
Retorikk er læra om overtydande kommunikasjon og har røter tilbake til antikkens Hellas. Aristoteles systematiserte faget og definerte retorikk som evna til å finne dei tilgjengelege overtydingsmidla i kvar situasjon. Den retoriske situasjonen omfattar avsendar, publikum, sak og kontekst. Kairos handlar om å kommunisere på det rette augneblinken, medan aptum handlar om at kommunikasjonen er passande og tilpassa situasjonen. Dei fem retoriske arbeidsfasane (inventio, dispositio, elocutio, memoria og actio) skildrar prosessen frå idé til framføring.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.