6.1 Retorikkens grunnlag

Kunsten å overbevise

Tenk på siste gang du klarte å overtale noen -- en forelder til å la deg gå på fest, en venn til å se filmen du ville se, en lærer til å utsette en innlevering. Du brukte retorikk, enten du visste det eller ikke. Retorikk er rett og slett kunsten å overbevise, og den omgir oss overalt: i politiske taler, i reklame, på sosiale medier og i hverdagslige samtaler.

Fagordet kommer fra det greske rhetorike, som betyr talekunst. I dette kapittelet skal vi reise tilbake til der det hele begynte -- antikkens Hellas -- og bli kjent med de grunnleggende begrepene som fortsatt utgjør fagets fundament. For å forstå hvordan kommunikasjon påvirker oss, trenger vi nemlig verktøyene retorikken gir.

Født i de greske bystatene

Retorikk som fag oppstod i antikkens Hellas på 400-tallet før vår tidsregning, og grunnen var praktisk: i de greske bystatene måtte du kunne tale godt for å delta i demokratiet. Borgerne førte sine egne saker i retten, og politiske beslutninger ble tatt i folkeforsamlingen. Å mestre ordet var rett og slett en nødvendighet.

De første læremestrene, kalt sofistene, tilbød undervisning i talekunst mot betaling. Sofister som Gorgias og Protagoras mente retorikk handlet om å vinne argumenter, uavhengig av sannheten. Det fikk filosofen Platon til å reagere kraftig: han kritiserte sofistene for å manipulere folk med fine ord uten hensyn til hva som var sant og riktig, og mente retorikk var en form for smiger snarere enn ekte kunnskap. Her er det interessant å se en debatt som fortsatt er aktuell -- om retorikk er manipulasjon eller et legitimt verktøy.

Platons elev Aristoteles inntok en mellomposisjon. Han anerkjente retorikkens verdi som et praktisk verktøy og systematiserte hele faget i verket «Retorikken» rundt 330 før vår tidsregning. For Aristoteles handlet retorikk om å finne de tilgjengelige overbevisingsmidlene i enhver situasjon. Han mente at retorisk kompetanse kunne brukes til både godt og ondt -- og at det nettopp derfor var viktig å forstå hvordan overbevisning fungerer. Tenk på en borger i Athen, anklaget for tyveri, som må forsvare seg selv foran en jury på 501 mennesker uten advokat. Han framstiller seg som ærlig, forteller en gripende historie om familien sin, og legger fram bevis for sin uskyld. Retorikk var ikke akademisk pynt -- det kunne avgjøre liv og frihet.

Den retoriske situasjonen -- og det rette øyeblikket

Ingen tale finnes i et vakuum. Den retoriske situasjonen er alle omstendighetene som omgir en kommunikasjonshandling: hvem som kommuniserer (avsender), hvem det er rettet mot (publikum), hva det handler om (saken), og i hvilken sammenheng det skjer (konteksten). En slik situasjon oppstår når det finnes et problem eller en utfordring som kan løses eller påvirkes gjennom kommunikasjon.

To greske begreper hjelper oss å forstå hva som skal til for å lykkes. Kairos betyr «det rette øyeblikket» og handler om å tilpasse kommunikasjonen til situasjonen og tidspunktet. En tale som treffer perfekt i én sammenheng, kan falle helt gjennom i en annen. God retorikk krever at man forstår når tiden er inne for et bestemt budskap. Aptum betyr «det passende» og handler om at kommunikasjonen skal stemme på alle nivåer. Vi skiller mellom indre aptum, at delene av talen passer sammen innbyrdes -- innhold, stil, ordvalg og framføring som en helhet -- og ytre aptum, at talen passer til det utenfor: publikum, anledningen og de kulturelle normene.

Et sterkt eksempel på kairos er statsminister Jens Stoltenbergs tale i Oslo domkirke dagen etter terrorangrepet 22. juli 2011. Nasjonen var i sjokk, sorg og frykt. Stoltenberg møtte situasjonen med ord om samhold og åpenhet: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet.» Budskapet traff det rette øyeblikket. Hadde han i stedet holdt en aggressiv tale om strengere straffer, ville det brutt med aptum for situasjonen. Han valgte ord og tone som passet til en sørgende nasjon -- det er kairos og aptum i praksis.

Fra idé til framføring

Hvordan lager man egentlig en god tale? Den klassiske retorikken delte arbeidet inn i fem faser, kalt de fem retoriske arbeidsfasene. De er like nyttige i dag som de var for to tusen år siden.

Først kommer inventio -- å finne argumenter og stoff til talen. Hva skal jeg egentlig si? Deretter dispositio -- å ordne og strukturere stoffet i en fornuftig rekkefølge. Så elocutio -- å gi stoffet språklig form gjennom ordvalg og stilistiske virkemidler, slik at det passer til budskap, publikum og situasjon. Videre memoria -- å huske talen. Og til slutt actio -- selve framføringen, med stemmebruk, kroppsspråk og blikkontakt.

Disse fasene ble utviklet for muntlige taler i antikken, men de er forbløffende relevante også for skriftlig kommunikasjon, presentasjoner og digital kommunikasjon i dag. Tenk på neste gang du skal skrive en innlevering eller holde en presentasjon: du finner stoff (inventio), strukturerer det (dispositio), formulerer det (elocutio), husker hovedpoengene (memoria) og framfører det (actio). Planlegging, strukturering, språklig utforming og framføring er sentrale steg i all overbevisende kommunikasjon, enten den foregår på et torg i Athen eller på en skjerm i dag.

Oppsummering

Vi har sett at retorikk er læren om overbevisende kommunikasjon, med røtter i antikkens Hellas, der talekunst var nødvendig for å delta i demokratiet. Sofistene så retorikk som å vinne argumenter, Platon kritiserte det som manipulasjon, og Aristoteles inntok en mellomposisjon og systematiserte faget som evnen til å finne de tilgjengelige overbevisingsmidlene.

Den retoriske situasjonen omfatter avsender, publikum, sak og kontekst. Kairos er det rette øyeblikket, og aptum er det passende -- både indre (samsvar i teksten) og ytre (tilpasning til publikum og normer), slik Stoltenbergs tale etter 22. juli viste. Til slutt så vi de fem arbeidsfasene -- inventio, dispositio, elocutio, memoria og actio -- som beskriver veien fra idé til framføring, og som fortsatt gjelder all overbevisende kommunikasjon.