6.3 Sartre – radikal frihet
Eksistens før essens og radikal frihet.
Jean-Paul Sartre (1905–1980) er kanskje den mest kjende eksistensialisten. Filosofien hans er prega av ei radikal vektlegging av menneskets fridom. For Sartre er vi «dømde til fridom» – vi kan ikkje unnsleppe ansvaret for vala våre. Sjølv det å ikkje velje, er eit val. Sjølv om vi ønskjer å fly frå ansvaret, er vi alltid frie og ansvarlege.
Sartre introduserte omgrepet vond tru (fransk: mauvaise foi). Vond tru er ei form for sjølvbedrag der vi gjer som om vi ikkje er frie. Vi klamrar oss til roller, sosiale forventningar, eller ytre årsaker for å sleppe å ta ansvar. Vi gjer som om vi berre er «kelnaren», «studenten», «dottera» – og at desse rollene bestemmer kven vi er.
Sartre skildrar ein kelnar som spelar rolla perfekt: smiler mekanisk, beveger seg stivt, er «den perfekte kelnar». Men denne kelnaren gjer som om han berre er ein kelnar, som om han ikkje har noko val. Han undertrykkjer fridommen sin og gjer som om identiteten hans er fullstendig bestemt av jobben. Dette er vond tru – han gjer som om han ikkje kan velje annleis.
Å leve i god tru tyder å vedkjenne seg fridommen sin og ta ansvar for vala sine. Det tyder å innsjå at ein alltid kan velje annleis, at inga rolle eller situasjon fullstendig definerer ein. God tru krev mot, fordi det tyder å leve utan orsakingar. Men det er òg den einaste måten å leve autentisk på.
Sartre var òg oppteken av den Andre – andre menneske sitt blikk. I verket Væren og intet (1943) skildrar han korleis den Andre sitt blikk kan gjere oss til eit objekt. Når nokon ser på meg, blir eg plutseleg medviten meg sjølv som ein ting i verda, ikkje berre eit fritt subjekt. Dette kan opplevast som skremmande og framandgjerande.
Sartre brukar dømet med ein som titter gjennom eit nykelhol. Medan han titter, er han heilt fordjupa, eit reint subjekt. Men plutseleg høyrer han steg – nokon kjem! Straks blir han medviten seg sjølv slik den Andre ser han: ein frastøytande tittar, eit objekt av skam. Den Andre sitt blikk forvandlar han frå subjekt til objekt.
Sartre meinte at mennesket alltid er undervegs mot framtida, alltid i eit prosjekt. Vi er ikkje ferdige, fastlåste vesen, men alltid i ferd med å bli. Vi kastar oss ut i prosjekt – studium, karriere, relasjonar – og gjennom desse definerer vi oss sjølve. Men vi er aldri ferdige med å skape oss sjølve; vi er alltid i rørsle.
Sartre var òg ein politisk filosof. Han meinte at fridom ikkje berre er individuell, men krev engasjement. Når vi vel for oss sjølve, vel vi samstundes eit menneskebilete – vi seier noko om kva vi meiner eit menneske bør vere. Difor er vala våre alltid politiske og moralske. Vi kan ikkje trekkje oss tilbake til eit privat liv og seie at verda ikkje vedkjem oss.
Sartres filosofi er krevjande. Han fjernar alle orsakingar og seier: Du er fri, og du må ta ansvar. Du kan ikkje skulde på omstende, på andre, på fortida. Men i dette ansvaret ligg òg menneskets verdigheit. Vi er ikkje ting; vi er frie vesen som skaper vår eiga meining.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Jean-Paul Sartre (1905–1980) er kanskje den mest kjende eksistensialisten.
- Sartre introduserte omgrepet vond tru (fransk: mauvaise foi).
- Å leve i god tru tyder å vedkjenne seg fridommen sin og ta ansvar for vala sine.
- Sartre var òg oppteken av den Andre – andre menneske sitt blikk.
Nøkkelbegrep
| Begrep | Forklaring |
|---|---|
| vond tru | Sartre introduserte omgrepet vond tru (fransk: mauvaise foi). |
| mauvaise foi | Sartre introduserte omgrepet vond tru (fransk: mauvaise foi). |
| god tru | Å leve i god tru tyder å vedkjenne seg fridommen sin og ta ansvar for vala sine. |
Oppgaver
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.