6.3 Sartre – radikal frihet

Dømt til frihet

De fleste tenker på frihet som noe godt, noe vi ønsker oss mer av. Men hva om friheten også er en byrde du aldri slipper unna? Jean-Paul Sartre (1905--1980), kanskje den mest kjente eksistensialisten, sa at vi er «dømt til frihet». Vi kan ikke unnslippe ansvaret for våre valg. Selv det å ikke velge, er et valg. Uansett hvor mye vi måtte ønske å fly fra ansvaret, er vi alltid frie -- og dermed alltid ansvarlige.

Sartres filosofi er preget av denne radikale betoningen av menneskets frihet. I dette kapittelet skal vi se hvordan han mente vi ofte lurer oss selv for å slippe unna friheten, hvordan andre menneskers blikk kan forvandle oss, og hvorfor Sartre mente at våre personlige valg alltid også er moralske og politiske.

Dårlig tro og god tro

Sartre introduserte begrepet dårlig tro (fransk: mauvaise foi). Dårlig tro er en form for selvbedrag der vi later som om vi ikke er frie. Vi klamrer oss til roller, sosiale forventninger eller ytre årsaker for å slippe å ta ansvar. Vi later som om vi bare er «kelneren», «studenten» eller «datteren» -- og at disse rollene fullstendig bestemmer hvem vi er.

Sartres berømte eksempel er kelneren. Han beskriver en kelner som spiller rollen perfekt: smiler mekanisk, beveger seg stivt, er «den perfekte kelner». Men denne kelneren later som om han bare er en kelner, som om han ikke har noe valg, som om hans identitet er fullstendig bestemt av jobben. Dette er dårlig tro -- han later som om han ikke kan velge annerledes, og undertrykker dermed sin egen frihet. Å leve i god tro betyr derimot å anerkjenne sin frihet og ta ansvar for sine valg. Det betyr å innse at man alltid kan velge annerledes, at ingen rolle eller situasjon fullstendig definerer en. God tro krever mot, fordi det betyr å leve uten unnskyldninger -- men det er den eneste måten å leve autentisk på.

Den Andres blikk

Sartre var også opptatt av den Andre -- andre menneskers blikk. I verket Væren og intet (1943) beskriver han hvordan den Andres blikk kan gjøre oss til et objekt. Når noen ser på meg, blir jeg plutselig bevisst meg selv som en ting i verden, ikke bare et fritt subjekt. Dette kan oppleves som skremmende og fremmedgjørende.

Sartres eksempel er sterkt. Tenk deg en person som titter gjennom et nøkkelhull. Mens han titter, er han helt fordypet -- et rent subjekt, oppslukt av det han ser. Men så hører han plutselig skritt: noen kommer! Straks blir han bevisst seg selv slik den Andre ser ham -- som en frastøtende titter, et objekt av skam. Den Andres blikk forvandler ham fra subjekt til objekt på et øyeblikk.

Sartre mente at mennesket alltid er underveis mot fremtiden, alltid i et prosjekt. Vi er ikke ferdige, fastlåste vesener, men alltid i ferd med å bli. Vi kaster oss ut i prosjekter -- studier, karriere, relasjoner -- og gjennom disse definerer vi oss selv. Men vi er aldri ferdige med å skape oss selv; vi er alltid i bevegelse. Sartre var dessuten en politisk filosof. Han mente at frihet ikke bare er individuell, men krever engasjement. Når vi velger for oss selv, velger vi samtidig et menneskebilde -- vi sier noe om hva vi mener et menneske bør være. Derfor er våre valg alltid også politiske og moralske, og vi kan ikke trekke oss tilbake til et privat liv og si at verden ikke angår oss.

Et krevende menneskesyn

Sartres filosofi er krevende. Den fjerner alle unnskyldninger og sier: du er fri, og du må ta ansvar. Du kan ikke skylde på omstendighetene, på andre eller på fortiden. Hver gang du fristes til å si «jeg hadde ikke noe valg», svarer Sartre at du faktisk hadde det -- og at det å late som du ikke hadde det, er nettopp dårlig tro.

Men i dette tunge ansvaret ligger også menneskets verdighet. Vi er ikke ting, ikke objekter styrt av krefter utenfor oss. Vi er frie vesener som skaper vår egen mening. Det er nettopp friheten -- og ansvaret som følger med -- som hever oss over tingenes verden.

Det er interessant å sammenligne Sartre med Kierkegaard, som vi møtte tidligere. Begge er opptatt av frihet, valg og ansvar, og begge ser angsten som knyttet til friheten. Men der Kierkegaard til slutt pekte mot et religiøst stadium og et troens sprang mot Gud, var Sartre ateist: for ham er det ingen Gud som gir livet mening på forhånd, og nettopp derfor må mennesket selv skape sin mening fullt ut. Vi presenterer dette deskriptivt -- som to ulike svar på de samme grunnspørsmålene, ikke som en fasit på hvilket livssyn som er riktig. Begge utfordrer oss til å ta vår egen frihet på alvor.

Oppsummering

Jean-Paul Sartre mente at mennesket er «dømt til frihet» -- vi kan aldri unnslippe ansvaret for våre valg, og selv det å ikke velge er et valg. Han kalte selvbedraget der vi later som vi ikke er frie, for dårlig tro (mauvaise foi), illustrert ved kelneren som gjemmer seg bak rollen sin. God tro betyr å anerkjenne friheten og ta ansvar uten unnskyldninger.

Den Andres blikk kan gjøre oss til et objekt, slik nøkkelhulls-eksempelet viser, og mennesket er alltid i et prosjekt -- aldri ferdig, alltid i ferd med å bli. Sartre mente dessuten at våre valg alltid er politiske og moralske, fordi vi gjennom dem velger et menneskebilde. Filosofien hans er krevende, men gir mennesket verdighet som et fritt, meningsskapende vesen. Sammenlignet med Kierkegaard deler Sartre fokuset på frihet og angst, men som ateist mente han at mennesket selv må skape all mening.