1.2 Skalaer og tonearter – avansert

Hvorfor klinger jazz annerledes enn rock?

Har du noen gang lurt på hvorfor en kinesisk folkemelodi, en bluessang og en jazzlåt høres så ulike ut -- selv om de alle bruker de samme tolv tonene som finnes på et piano? Svaret ligger i skalaen. En skala er en ordnet rekke toner som stiger trinnvis innenfor en oktav, og den bestemmer hvilke toner som er «tilgjengelige» i et musikkstykke. Det er mønsteret av hele og halve tonetrinn som gir hver skala sin helt egne karakter.

I 8. klasse lærte du om dur- og mollskalaene, de to grunnpilarene i vestlig musikk. Durskalaen har mønsteret hel-hel-halv-hel-hel-hel-halv, og mollskalaen gir en mørkere farge. Men dette er bare begynnelsen. Verden er full av skalaer, og hver av dem åpner en ny dør.

Vi skal møte den pentatoniske skalaen som finnes overalt fra Kina til Skottland, bluesskalaen med sin sjelfulle blue note, de gamle modale skalaene fra middelalderens kirkemusikk, og kromatikken som bruker alle tolv tonene. Når du kjenner dem, vil du plutselig høre hvorfor musikk fra ulike sjangre treffer deg så forskjellig.

Fem toner som passer overalt

Den pentatoniske skalaen er en av verdens eldste og mest utbredte. Navnet kommer fra gresk og betyr «fem toner» (penta = fem). Mens dur- og mollskalaer har sju toner, har den pentatoniske bare fem. Dur-pentatonisk i C er C--D--E--G--A. Sammenlignet med den vanlige C-durskalaen (C--D--E--F--G--A--H) mangler den tonene F og H. Og det er ikke tilfeldig: nettopp disse to tonene kan skape dissonans, altså skurrende klang. Når vi fjerner dem, sitter vi igjen med fem toner som klinger godt sammen uansett hvordan vi kombinerer dem.

Den moll-pentatoniske skalaen i A er A--C--D--E--G -- de samme tonene, men med A som utgangspunkt. Denne er enormt populær i rock, pop og blues. Hvis du noen gang har slått løs på bare de svarte tangentene på et piano og syntes det høres «kult» ut uansett, har du faktisk spilt en pentatonisk skala.

Overraskende mange kjente melodier er pentatoniske. «Amazing Grace» bruker bare fem toner, det samme gjør den skotske nyttårssangen «Auld Lang Syne» og det ikoniske gitarriffet i «My Girl». I rockmusikk er moll-pentatonisk selve verktøyet for gitarsoloer -- gitarister som Jimi Hendrix og Slash brukte den som utgangspunkt når de improviserte.

Bluesens hemmelige tone

Legger vi én ekstra tone til den moll-pentatoniske skalaen, skjer det noe magisk. Bluesskalaen er moll-pentatonisk pluss en såkalt blue note -- en forminsket kvint som gir bluesen sin karakteristiske, litt «skjeve» og sjelfulle klang. Bluesskalaen i A er A--C--D--Eb--E--G, der Eb mellom D og E er blue note.

Den tonen er ikke en feil. Tvert imot er den selve essensen av bluesens følelsesuttrykk. Den skaper en spenning mellom moll og dur som klinger som lengsel, smerte eller intens følelse. Blue note ligger egentlig «mellom» de faste tonehøydene, og kan ikke helt fanges av vanlig notasjon. Det er derfor en gitarist ofte bøyer en streng for å gli opp mot den, og en bluessanger synger litt under tonen for å treffe akkurat den klangen.

Bluesskalaen oppsto i afroamerikansk musikkultur og ble grunnlaget for bluesen -- som igjen ble forløperen til jazz, rock and roll, soul og R&B. Når du hører den karakteristiske, lengtende klangen i en bluesgitar, er det blue note som synger. I praksis brukes skalaen fleksibelt: musikere glir mellom tonene og bøyer strenger, og nettopp denne friheten gjør blues til en så uttrykksfull musikkform.

Gamle modi og alle tolv farger

Nå skal vi reise tilbake til middelalderens kirkemusikk. Modi (flertall av modus) er en gruppe skalaer der hver enkelt starter på en forskjellig tone i durskalaen og bruker de samme tonene -- men med et annet startpunkt. Og det er nettopp startpunktet som flytter rundt på de hele og halve tonetrinnene, og dermed gir hver modus sin egen personlighet.

Tar vi C-durskalaens toner, får vi sju modi. Jonisk starter på C og er det samme som vanlig dur -- lys og glad. Dorisk starter på D, er litt mørkere og brukes mye i jazz og funk (Miles Davis' «So What»). Frygisk starter på E og er eksotisk og dramatisk, ofte forbundet med spansk flamenco og arabisk musikk, takket være det lille halvtonetrinnet helt i starten. Lydisk starter på F og er drømmende og svevende -- John Williams brukte den i temaet til «E.T.». Miksolydisk starter på G og er dur-aktig, men med en rå rock-edge, som i «Sweet Home Alabama». Eolisk starter på A og er det samme som naturlig moll, melankolsk. Og lokrisk starter på H og er den mørkeste og mest ustabile, sjelden brukt som hovednøkkel.

Til slutt har vi kromatikken. Den kromatiske skalaen inneholder alle tolv toner, der hvert trinn er et halvtonetrinn: C--C#--D--D#--E--F--F#--G--G#--A--A#--H. Ordet kommer fra gresk chroma, som betyr farge. Kromatikk brukes sjelden som grunnlag for en hel sang, men kromatiske passasjer -- der melodien glir i halvtonetrinn -- skaper spenning, mystikk eller humor. Bach og Wagner brukte det i klassisk musikk, og jazzmusikere bruker kromatiske gjennomgangstoner når de improviserer. Tenk på det som musikkens fargepalett: dur og moll er primærfargene, men kromatikk gir deg alle nyansene.

Oppsummering

Vi har utvidet verktøykassen langt utover dur og moll. Den pentatoniske skalaen har fem toner som passer overalt, fordi de to mest dissonante tonene er fjernet -- derfor finner vi den fra Kina til Skottland til rocksoloen. Bluesskalaen legger til en blue note (forminsket kvint) og gir bluesen sin sjelfulle, lengtende klang.

Modi er sju skalaer som deler durskalaens toner, men starter ulike steder: dorisk er jazzete, frygisk eksotisk, lydisk drømmende, miksolydisk rocka. Og den kromatiske skalaen bruker alle tolv halvtoner og fungerer som farge og spenning. Når du kjenner disse skalaene, har du et mye rikere språk for å forstå, spille og lage musikk i mange ulike sjangre.