6.5 Norsk populærmusikk

Et lite land med stor musikk

Norge er et lite land med bare litt over fem millioner innbyggere, men vi har hatt en overraskende stor innflytelse på internasjonal musikk. Fra a-ha som erobret verden på 1980-tallet, til Kygo og Aurora som fyller arenaer over hele kloden i dag -- norsk musikk har en lang og fascinerende historie.

Men hvorfor har et så lite land produsert så mye god musikk? Noe av svaret ligger i Norges musikkutdanning, støtteordninger og en sterk kulturell tradisjon for å synge og spille. Norsk folkemusikk, salmetradisjoner og et rikt korliv har gitt mange nordmenn et musikalsk grunnlag fra barndommen, og Norge har et offentlig musikkutdanningssystem som er blant verdens beste.

Populærmusikk er en bred betegnelse for musikk beregnet på et stort publikum, som vanligvis spres gjennom massemedier, har en tilgjengelig vers-refreng-form, og er kommersielt orientert. I denne fortellingen skal vi ta en reise gjennom norsk populærmusikkhistorie -- fra de spede begynnelsene til dagens globale stjerner.

Fra visebølgen til a-ha

På 1950- og 1960-tallet kom rock and roll til Norge, og norske ungdommer begynte å danne band inspirert av Elvis og The Beatles. Det var vanskelig å nå et internasjonalt publikum fra Norge på den tiden, men artister som Wenche Myhre ble populære i Skandinavia. På 1970-tallet var norsk musikk preget av visebølgen -- sangere med akustisk gitar som sang politiske og personlige tekster på norsk, der teksten var det viktigste. På 1980-tallet ble DeLillos et av Norges mest elskede rockeband med poetiske tekster på norsk, og viste at man ikke trengte å synge på engelsk for å lage god pop -- noe som inspirerte mange senere norske artister.

Men det store gjennombruddet kom med a-ha, Norges mest suksessrike band internasjonalt. Trioen besto av Morten Harket på vokal, Magne Furuholmen på keyboards og Paul Waaktaar-Savoy på gitar. De kombinerte synthpop med gitarrock og Morten Harkets enestående stemme, med et falsettregister som strakk seg ekstraordinært høyt. Debutsingelen «Take On Me» fra 1985 ble en global megahit, mye takket være en revolusjonerende musikkvideo som blandet animasjon -- en teknikk kalt rotoskopi, der man tegner over filmbilder for hånd -- med live-action. Det tok 16 uker å lage og over 3000 enkeltbilder ble tegnet, og videoen ble spilt ustanselig på MTV. Albumet «Hunting High and Low» solgte over 11 millioner eksemplarer, og a-ha fulgte opp med hits som «The Sun Always Shines on T.V.» og James Bond-temaet «The Living Daylights». a-ha beviste at norske artister kunne nå toppen av internasjonale hitlister, inspirerte en hel generasjon norske musikere, og holdt i 1991 en konsert for 198 000 mennesker på Maracanã-stadion i Rio.

Norsk elektronisk musikk -- fra Royksopp til Kygo

Norge har vært spesielt fremtredende innen elektronisk musikk. Royksopp, duoen Svein Berge og Torbjørn Brundtland fra Tromsø, ble internasjonale stjerner med albumet «Melody A.M.» fra 2001. Musikken deres blander elektronika med melodisk pop og atmosfæriske lydlandskaper, og låter som «Eple» og «What Else Is There?» ble hits over hele verden. Royksopp viste at elektronisk musikk fra Norge kunne ha en helt egen karakter -- drømmende, melankolsk og vakker. Andre viktige navn er Lindstrøm, en ledende figur i space disco-bevegelsen, og Todd Terje fra Oslo, som ga ut albumet «It's Album Time» fra 2014.

Men den norske artisten som virkelig revolusjonerte elektronisk musikk på 2010-tallet, var Kygo, født i 1991 og oppvokst i Bergen. Som tenåring begynte han å lage remikser på soverommet med musikkprogrammet Logic Pro, og la dem ut på plattformen SoundCloud. Hans avslappede, tropiske house-stil -- med varme pianomelodier, eksotiske instrumenter og dansbar rytme -- traff en nerve. Kygos versjon av Ed Sheerans «I See Fire» ble en enorm viral hit, og singelen «Firestone» fra 2014 etablerte ham internasjonalt. Han ble den raskeste artisten noensinne til å nå 1 milliard strømminger på Spotify, og opptrådte under avslutningsseremonien for OL i Rio i 2016.

Kygos historie er et perfekt eksempel på hvordan den digitale revolusjonen har forandret musikkbransjen. Flere ting kom sammen: profesjonell musikkprogramvare var tilgjengelig for alle, plattformer som SoundCloud og Spotify ga ham et globalt publikum uten plateselskap, sosiale medier spredte musikken viralt, og timingen var perfekt. Tidligere måtte man bli oppdaget av et plateselskap og spille inn i et dyrt studio. I dag kan man nå hele verden fra soverommet. Dette henger sammen med strømming -- teknologien som lar oss lytte til musikk direkte over internett gjennom tjenester som Spotify -- som har gjort all verdens musikk tilgjengelig for alle, men også skapt debatt om artistenes lave inntekter per avspilling.

En ny gullgenerasjon

Fra midten av 2010-tallet har en ny generasjon norske artister nådd internasjonal suksess innen flere sjangre, en periode mange regner som den sterkeste i norsk musikkhistorie.

Aurora, født i 1996 utenfor Bergen, debuterte som 19-åring med «Runaway» fra 2015, en drømmende, atmosfærisk poplåt som ble en viral hit. Musikken hennes blander nordisk folkemusikk med elektronisk pop og kraftfulle, nesten overnaturlige vokaler, og hun er kjent for sitt unike sceneuttrykk og engasjement for miljø og menneskerettigheter. Sigrid, også født i 1996, fra Ålesund, slo gjennom internasjonalt med «Don't Kill My Vibe» fra 2017 og ble kåret til «BBC Sound of 2018» -- en prestisjetung pris som har spådd suksessen til artister som Adele. Alan Walker, født i 1997 og oppvokst i Bergen, lærte musikkproduksjon fra YouTube-tutorials og ga ut «Faded» fra 2015 som 18-åring; låten har over 3 milliarder visninger og er en av de mest strømmede sangene noensinne. Andre navn er Astrid S, boy pablo og girl in red, som har blitt en av verdens mest populære indie-artister med ærlige tekster om kjærlighet og mental helse.

Det er bemerkelsesverdig at mange av disse artistene ble født på midten av 1990-tallet og vokste opp med internett og strømmetjenester som en naturlig del av livet. De trengte ikke å flytte til London eller Los Angeles for å bli oppdaget -- de kunne nå verden fra Bergen, Ålesund og Horten. Hvorfor har et så lite land klart dette? Flere grunner spiller inn: Norge har et sterkt offentlig musikkutdanningssystem med kulturskoler over hele landet; det finnes støtteordninger gjennom organisasjoner som Music Norway; det er en sterk kulturell tradisjon for kor, folkemusikk og allsang; norske artister har vært tidlig ute med ny teknologi; og suksessen til a-ha og Royksopp har inspirert nye generasjoner ved å vise at det er mulig å nå verden fra Norge.

Oppsummering

Norsk populærmusikk har en rik historie fra visebølgen på 1970-tallet til dagens globale suksesser. a-ha var pionerene som beviste at norske artister kunne nå toppen av internasjonale hitlister med «Take On Me» i 1985.

Norsk elektronisk musikk har vært spesielt fremtredende, med artister som Royksopp, Lindstrøm og Todd Terje, og Kygo som revolusjonerte tropical house fra soverommet i Bergen. En ny gullgenerasjon -- Aurora, Sigrid, Alan Walker og girl in red -- har nådd et globalt publikum gjennom strømmetjenester og sosiale medier. Norges suksess skyldes en kombinasjon av god musikkutdanning, offentlige støtteordninger, tidlig bruk av ny teknologi og en sterk kulturtradisjon for musikk -- og den digitale revolusjonen har gjort det mulig å nå hele verden uten å forlate landet.