5.5 Norsk folkemusikk og tradisjoner

Musikken i bygdene

Lenge før Edvard Grieg satte norsk musikk på verdenskartet, hadde folk i norske bygder sin egen rike musikktradisjon. I hundrevis av år hadde bønder, hyrder og seterfolk sunget, spilt og danset til musikk som ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon -- uten noter, uten konsertsaler, uten noe skille mellom «utøver» og «publikum».

Nettopp dette er folkemusikk: musikk som tradisjonelt er overlevert muntlig, uten noter, fra generasjon til generasjon i et lokalsamfunn. Den er knyttet til hverdagsliv, fester, arbeid og ritualer, og tilhører fellesskapet snarere enn en enkelt komponist. Den norske folkemusikken er en av landets viktigste kulturskatter, med egne instrumenter, egne sangtradisjoner, egne danser og en egen tonalitet som skiller seg fra kunstmusikkens dur og moll.

I denne fortellingen skal vi bli kjent med den norske folkemusikkens viktigste tradisjoner: hardingfelen og slåttene, bygdedansene, den rike vokaltradisjonen med stev og kveding, og hvordan alt dette lever videre i dag.

Hardingfelen og slåttene

Hardingfelen er kanskje det mest særegne norske instrumentet og regnes av mange som Norges nasjonalinstrument. Den ligner en vanlig fiolin, men har noen viktige forskjeller. Den viktigste er understengene -- fire eller fem ekstra strenger spent under de fire spillestrengene. Disse berøres ikke av buen, men vibrerer med, en effekt som kalles sympatisk resonans, og det er nettopp de som gir hardingfelen sin karakteristiske rike, surrende klang. I tillegg er hardingfeler rikt dekorert med innlegg av perlemor, bein og horn, og har ofte rosemaling og utskjæringer. De eldste bevarte hardingfelene er fra midten av 1600-tallet; den eldste kjente er Jaastadfela fra rundt 1651, funnet i Hardanger. Tradisjonen er sterkest i indre strøk av Vestlandet, Telemark og Valdres. Den vanlige fiolinen, kalt flatfela, har også lang tradisjon, særlig i Trøndelag og Nord-Norge.

Hovedformen i norsk instrumentalfolkemusikk er slåtten -- et instrumentalt musikkstykke, oftest spilt på hardingfele eller vanlig fele. De fleste slåtter er dansemusikk, men det finnes også lydarslåtter, altså lytteslåtter. De viktigste dansetypene er springar, en pardans i tretakt, gangar, en roligere pardans i todelt takt, og halling, en akrobatisk solodans for menn. Springaren er den vanligste, og det spesielle med den er den asymmetriske rytmen: tretakten er ujevn, der det første taktslaget ofte er lengre enn de to neste. Denne «haltende» pulsen gir musikken en helt egen sving som ikke finnes i klassisk musikk, og som er vanskelig å skrive ned med vanlige noter. Slåtter har gjerne navn etter stedet de kommer fra eller spellemannen som spilte dem, og den mest legendariske spilleren er Torgeir Augundsson, kjent som Myllarguten, som levde fra 1801 til 1872 og ifølge sagnet utfordret Fanden selv til en spillekonkurranse.

Vokal folkemusikk -- stev, kveding og viser

Den norske vokalfolkemusikken er like rik som instrumentaltradisjonen. En av de viktigste formene er stev -- korte vers som synges til faste melodier. Det finnes to hovedtyper. Gamlestev er de eldste, med fire linjer og ofte arkaisk språk, og temaene er gjerne alvorlige: kjærlighet, død og livets vilkår. Nystev er kortere og mer moderne, ofte improviserte, og kunne brukes til å sende spøkefulle eller flørtende meldinger med humor og satire. Stevtradisjonen har vært sterkest i Setesdal og Telemark.

Selve syngemåten kalles kveding -- den tradisjonelle måten å synge folkeviser og stev på. Det er en spesiell syngemåte med en litt nasal, rett klang, uten den vibratoen man bruker i klassisk sang, og den har en direkte, fortellende kvalitet som bringer teksten i forgrunnen. I tillegg finnes lokk og bånsuller: lokk er rop eller sanger som ble brukt på seteren for å kalle inn husdyr, med lange, bølgende toner som bærer over store avstander i fjellet, mens bånsuller er vuggesanger med rolige, beroligende melodier.

Norge har også en rik balladetradisjon med lange, fortellende viser om riddere, troll og dramatiske hendelser, ofte delt med de andre nordiske landene. Den mest berømte er Draumkvedet -- Drømmediktet -- Norges mest kjente middelalderballade, sannsynligvis fra 1200- eller 1300-tallet. Det forteller om Olav Åsteson, som sovner på julaften og ikke våkner før trettendedagen, og i drømmen reiser gjennom dødsriket og ser himmel og helvete. Diktet blander kristen tro med norrøne forestillinger, ble bevart muntlig i Telemark, og synges tradisjonelt i juletiden.

Andre instrumenter og folkemusikken i dag

I tillegg til hardingfelen har Norge flere tradisjonelle instrumenter. Langspelet, også kalt langeleik, er et strengeinstrument som legges flatt og spilles med plekter; det har én melodistreng og flere bordunstrenger som gir en vedvarende tone, og er spesielt knyttet til Valdres. Munnharpa er et lite metallinstrument som holdes mot tennene, der spilleren slår på en metallfjær mens munnen former ulike vokaler. Seljefløyta lages av seljebark om våren, når barken lett løsner fra veden. Og bukkehorn og lur er blåseinstrumenter laget av dyrehorn eller tre, brukt til signalgivning og musikk -- luren kan gi kraftig lyd over store avstander. Alle disse var en naturlig del av hverdagslivet i bygdene.

Norsk folkemusikk lever i beste velgående i dag, selv om den har forandret seg mye. Det finnes flere viktige arenaer. Kappleiker er konkurranser i folkemusikk og folkedans, og Landskappleiken er den største årlige, med klasser for hardingfele, fele, kveding, langspel og dans. Festivaler som Førdefestivalen og Telemarkfestivalen samler utøvere fra hele landet og verden, og institusjoner som Ole Bull Akademiet holder tradisjonen levende gjennom utdanning.

Mange moderne artister blander folkemusikk med andre sjangre. Annbjørg Lien kombinerer hardingfele med rock og elektronisk musikk, Valkyrien Allstars blander folkemusikk med popmelodier, Wardruna møter norrøn tradisjon med ambient musikk -- kjent fra TV-serien «Vikings» -- og Odd Nordstoga fører viser og stevtradisjon inn i moderne pop. Dette viser hvordan bevaring og fornyelse kan gå hånd i hånd. At norske folkedanstradisjoner -- springar, gangar og andre bygdedanser -- i 2023 ble satt på UNESCOs liste over immateriell kulturarv, understreker at norsk folkemusikk og dans regnes som verdensarv. Å ta vare på den betyr å ta vare på kunnskap og uttrykk bygget opp gjennom mange generasjoner -- og forteller noe om hvem vi er som folk.

Oppsummering

Norsk folkemusikk er en rik tradisjon som har utviklet seg over mange hundre år. Hardingfelen, med sine understenger og rike klang, regnes som Norges nasjonalinstrument. Slåtter som springar, gangar og halling er de viktigste formene for dansemusikk, og springarens asymmetriske rytme gir den en helt egen sving.

Den vokale tradisjonen inkluderer stev, kveding, lokk, bånsuller og folkeviser som Draumkvedet. Andre tradisjonelle instrumenter er langspel, munnharpe, seljefløyte og bukkehorn. Folkemusikken holdes levende gjennom kappleiker, festivaler og utdanning, og moderne artister blander den med nye sjangre. I 2023 ble norske folkedanser satt på UNESCOs liste over immateriell kulturarv -- et bevis på at denne tradisjonen er en kulturskatt verdt å ta vare på.