5.5 Norsk folkemusikk og tradisjoner

Norsk folkemusikk og tradisjoner

Lenge før Edvard Grieg satte norsk musikk på verdenskartet, hadde folk i norske bygder sin egen rike musikktradisjon. I hundrevis av år hadde bønder, hyrder og seterfolk sunget, spilt og danset til musikk som ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon -- uten noter, uten konsertsaler, uten noe skille mellom «utøver» og «publikum».

Denne folkemusikken er en av Norges viktigste kulturskatter. Den har sine egne instrumenter (fremst blant dem hardingfelen), sine egne sangtradisjoner (stev og kveding), sine egne danser (bygdedanser som springar og gangar) og sin egen tonalitet som skiller seg fra kunstmusikkens dur og moll.

I dette kapittelet skal vi bli kjent med den norske folkemusikkens viktigste tradisjoner, instrumenter og former.

Hardingfelen -- Norges nasjonalinstrument

Hardingfelen er kanskje det mest særegne norske instrumentet og regnes av mange som Norges nasjonalinstrument. Den ligner en vanlig fiolin, men har noen viktige forskjeller:

- Understenger: Under de fire spillestrengene er det spent fire eller fem ekstra strenger som vibrerer med (sympathetic strings). Disse gir hardingfelen sin karakteristiske rike, surrende klang.
- Utsmykning: Hardingfeler er rikt dekorert med innlegg av perlemor, bein og horn, og har ofte rosemaling og utskjæringer.
- Kortere hals: Den har gjerne litt flatere grep enn en vanlig fiolin, noe som gjør det lettere å spille akkorder.
- Annerledes stemming: Hardingfelen kan stemmes på ulike måter avhengig av slåtten som skal spilles.

Hardingfelen har sin opprinnelse på Vestlandet, og de eldste bevarte hardingfelene er fra midten av 1600-tallet. Den eldste kjente er Jaastadfela fra ca. 1651, funnet i Hardanger. Tradisjonen for hardingfelespill er sterkest i indre strøk av Vestlandet, Telemark og Valdres.

Den vanlige fiolinen (flatfela) har også lang tradisjon i norsk folkemusikk, spesielt i Trøndelag, Nord-Norge og deler av Østlandet.

Slåtter og dansemusikk

Hovedformen i norsk instrumentalfolkemusikk er slåtten -- et instrumentalt musikkstykke, som oftest spilt på hardingfele eller vanlig fele. De fleste slåtter er dansemusikk, men det finnes også lydarslåtter (lytteslåtter) som ikke er ment for dans.

De viktigste dansetypene:

- Springar: Den vanligste folkedansen, en pardans i tretakt (3/4-takt), men med ujevne taktslag -- det første taktslaget er ofte lengre enn de to neste. Springaren har forskjellige regionale varianter og danses med snurr og kast.
- Gangar: En roligere pardans i todelt takt (6/8 eller 2/4), med gående bevegelser. Mer verdig og høytidelig enn springaren.
- Halling: En solodans for menn, kjent for akrobatiske spark der danseren prøver å sparke ned en hatt holdt opp på en stang. Kraftfull og virtuos.
- Rull: En livlig rundans i todelt takt.

Slåtter har gjerne navn etter stedet de kommer fra, spellemannen som spilte dem, eller en hendelse knyttet til dem. For eksempel kan en slått hete «Kivlemøyane» (et sagn fra Setesdal) eller «Fanitullen» (et berømt stykke fra Telemark som ifølge sagnet ble lært bort av nøkken).

En viktig egenskap ved norske slåtter er den asymmetriske rytmen. I en springar er treslagstakten ujevn -- den har en «haltende» puls som gir musikken en helt egen sving. Denne rytmen finnes ikke i klassisk musikk og er vanskelig å skrive ned med vanlige noter.

Vokal folkemusikk -- stev, kveding og bånsuller

Den norske vokalfolkemusikken er like rik som instrumentaltradisjonen. De viktigste formene er:

Stev
Stev er korte vers som synges til faste melodier. Det finnes to hovedtyper:
- Gamlestev: De eldste stevene, med fire linjer og ofte arkaisk språk. Temaene er ofte alvorlige -- kjærlighet, død, natur og livets vilkår.
- Nystev: Kortere og mer moderne vers, ofte improviserte, med humor og satire. Nystev kunne brukes til å sende spøkefulle eller flørtetende meldinger.

Stevtradisjonen har vært sterkest i Setesdal og Telemark.

Kveding
Kveding er den tradisjonelle måten å synge folkeviser og stev på. Det er en spesiell syngemåte med en litt nasal, rett klang, uten den vibratoen man bruker i klassisk sang. Kveding har en direkte, fortellende kvalitet som bringer teksten i forgrunnen.

Lokk og bånsuller
Lokk er et rop eller en sang som ble brukt på seteren for å kalle inn husdyr. Lokkene har en fri form med lange, bølgende toner som bærer over store avstander i fjellet. Bånsuller (vuggesanger) ble sunget for å få barn til å sove og har rolige, beroligende melodier.

Folkeviser (ballader)
Norge har en rik balladetradisjon med lange fortellende viser som handler om riddere, troll, underjordiske og dramatiske hendelser. Mange av disse visene deles med de andre nordiske landene.

Andre folkemusikkinstrumenter

I tillegg til hardingfelen har Norge flere tradisjonelle instrumenter:

- Langspel (langeleik): Et strengeinstrument som legges flatt og spilles med plekter. Det har én melodistreng og flere bordunstrenger som gir en vedvarende tone. Langspelet er spesielt knyttet til Valdres.
- Munnharpe: Et lite metallinstrument som holdes mot tennene. Spilleren lager toner ved å slå på en metallfjær med fingeren mens munnen former ulike vokaler. Munnharpa har vært brukt over hele verden, og i Norge har den vært et vanlig instrument siden middelalderen.
- Seljefløyte: En fløyte laget av seljebark om våren, når barken lett kan løsnes fra veden. En enkel fløyte som barn og voksne har laget og spilt i generasjoner.
- Bukkehorn og lur: Blåseinstrumenter laget av dyrehorn eller tre, brukt til signalgivning og til musikkfremføring. Luren er et langt, buet instrument som kan gi kraftig lyd over store avstander.

Disse instrumentene har vært en naturlig del av hverdagslivet i norske bygder. De ble brukt til underholdning, signalgivning, arbeidssanger og rituelle anledninger.

Folkemusikken i dag

Norsk folkemusikk lever i beste velgående i dag, selv om den har forandret seg mye. Det finnes flere viktige arenaer for folkemusikk:

- Kappleiker: Konkurranser i folkemusikk og folkedans som arrangeres lokalt, regionalt og nasjonalt. Landskappleiken er den største årlige konkurransen, med klasser for hardingfele, vanlig fele, kveding, langspel og dans.
- Festivaler: Folkemusikkfestivaler som Førdefestivalen (internasjonal folkemusikk) og Telemarkfestivalen samler utøvere fra hele landet og verden.
- Utdanning: Ole Bull Akademiet, Rauland og folkemusikklinjer på videregående skoler holder tradisjonen levende.

Mange moderne artister blander folkemusikk med andre sjangre:

- Annbjørg Lien: Hardingfele møter rock og elektronisk musikk
- Valkyrien Allstars: Folkemusikk med popmelodier og elektrisk forsterkning
- Wardruna: Norrøn og norsk tradisjon møter ambient musikk (kjent fra TV-serien Vikings)
- Odd Nordstoga: Viser og stevtradisjon i moderne pop
- Erlend Apneseth Trio: Hardingfele møter jazz og samtidsmusikk

I 2023 ble norske folkedanstradisjonar -- springar, gangar og andre bygdedanser -- satt på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Dette viser at norsk folkemusikk og dans regnes som verdensarv.

Oppsummering

Norsk folkemusikk er en rik tradisjon som har utviklet seg over mange hundre år. Hardingfelen, med sine understenger og rike klang, regnes som Norges nasjonalinstrument. Slåtter (instrumentalstykker) som springar, gangar og halling er de viktigste formene for dansemusikk. Den vokale tradisjonen inkluderer stev, kveding, lokk, bånsuller og folkeviser som Draumkvedet.

Andre tradisjonelle instrumenter er langspel, munnharpe, seljefløyte og bukkehorn. Folkemusikken holdes levende gjennom kappleiker, festivaler og utdanning, og moderne artister blander folkemusikk med nye sjangre. I 2023 ble norske folkedanser satt på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.