5.2 Barokk og wienerklassisisme

To epoker som formet musikken

Fra rundt 1600 og fremover skjedde det en enorm utvikling i europeisk musikk. To av de viktigste epokene i musikkhistorien -- barokken og wienerklassisismen -- ga oss noen av de mest kjente verkene og komponistene noensinne. I denne perioden ble orkesteret utviklet, operaen ble født, og musikken gikk fra å være forbeholdt kirken og adelen til å nå stadig bredere lag.

Vi starter med barokken, en kunstepoke fra cirka 1600 til 1750. Ordet «barokk» betyr opprinnelig «uregelmessig perle» og ble først brukt nedsettende om den overdådige stilen. Barokkmusikken kjennetegnes av dramatiske kontraster, rike ornamenter og bruk av basso continuo, en gjennomgående basslinje. Det var i barokken at operaen, konserten og oratoriet ble utviklet.

I denne fortellingen skal vi bli kjent med barokkens dramatiske stil hos Bach og Vivaldi, og wienerklassisismens elegante uttrykk hos Mozart og Beethoven -- komponister hvis musikk fortsatt spilles og elskes over hele verden.

Barokkmusikken og Bach

Barokkmusikken var preget av dramatikk, kontraster og overdådighet -- akkurat som barokkens arkitektur med sine store kirker og palass fulle av forgylling. Et av de viktigste kjennetegnene er basso continuo, en gjennomgående basslinje som bærer hele musikken, vanligvis spilt av cembalo og cello. I tillegg ble melodiene pyntet med ornamenter som triller og forslag, det var sterke kontraster mellom forte og piano og mellom solo og tutti, og mye polyfoni -- flere selvstendige stemmer som klinger sammen, spesielt i fuger. Dur og moll erstattet nå de gamle kirketoneartene. Barokken ga oss flere nye former: operaen, et musikkdrama der historien synges; konserten, et verk for solist og orkester; oratoriet, et stort religiøst verk for kor, solister og orkester, som Händels «Messias»; og fugen, et flerstemmig stykke der et tema vandrer mellom stemmene.

Johann Sebastian Bach, som levde fra 1685 til 1750, regnes av mange som tidenes største komponist. Han ble født i Eisenach i Tyskland inn i en stor musikerfamilie -- over 50 medlemmer av Bach-familien var profesjonelle musikere. Han arbeidet som kirkemusiker og organist hele livet, blant annet som kantor ved Thomaskirken i Leipzig i 27 år, og var en mester i polyfoni og fuger. Blant hans mest kjente verk er «Toccata og fuge i d-moll», «Brandenburgerkonsertene» og «Matteuspasjonen». Bach ble ikke særlig berømt i sin egen tid -- han ble sett på som en dyktig, men gammeldags håndverker -- og det var først på 1800-tallet at komponisten Felix Mendelssohn «gjenoppdaget» ham. En annen stor barokkomponist var Antonio Vivaldi, som skrev «De fire årstider», fire fiolinkonserter som skildrer årstidene med fuglekvitter og tordenvær -- et tidlig eksempel på programmusikk, musikk som maler et bilde.

Wienerklassisismen og Mozart

Etter barokkens overdådighet kom en ny epoke, fra cirka 1750 til 1820, som søkte klarhet, balanse og eleganse. Wienerklassisismen har fått navn etter Wien, som var Europas musikkhovedstad. Der barokkmusikken var rik og kompleks, ble klassisismens musikk mer gjennomsiktig og enkel i strukturen, med tydeligere melodier og klarere form. Viktige kjennetegn er klare former, balanse og symmetri med fraser på fire eller åtte takter, homofoni -- altså én hovedmelodi med akkompagnement i stedet for barokkens mange likeverdige stemmer -- og gradvis dynamikk med crescendo og diminuendo. Det moderne orkesteret med strykere, treblåsere, messingblåsere og pauker ble standard. Den viktigste formen var sonatesatsform, som består av tre deler: eksposisjon, der to kontrasterende temaer presenteres; gjennomføring, der temaene utvikles og bearbeides; og reprise, der temaene vender tilbake. De tre store wienerklassikerne var Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven.

Mozart, som levde fra 1756 til 1791, er kanskje det mest kjente vidunderbarnet i musikkhistorien. Han ble født i Salzburg i Østerrike og begynte å komponere allerede som femåring. Faren Leopold tok lille Wolfgang og søsteren Nannerl med på turné gjennom Europa, der de opptrådte for konger og keisere. Mozart mestret alle musikkformene i sin tid og skrev over 600 verk i løpet av sitt korte liv -- han døde bare 35 år gammel. Blant verkene er 41 symfonier, operaene «Figaros bryllup», «Don Giovanni» og «Tryllefløyten», 27 pianokonserter, og det ufullendte «Rekviem». Musikken hans kjennetegnes av en tilsynelatende enkel eleganse som skjuler enorm dybde, og en unik evne til å uttrykke alt fra livslyst til dyp sorg innenfor klassisismens klare rammer. Til tross for sin genialitet levde Mozart sine siste år i fattigdom og ble begravet i en fellesgrav i Wien.

Beethoven -- broen til romantikken

Ludwig van Beethoven, som levde fra 1770 til 1827, står som en bro mellom wienerklassisismen og romantikken. Han ble født i Bonn i Tyskland og flyttet som ung mann til Wien for å studere med Haydn. Beethoven var en briljant pianist og en nyskapende komponist som stadig utvidet musikkens grenser.

Det mest dramatiske i livet hans var at han gradvis ble døv. Allerede i slutten av 20-årene begynte han å miste hørselen, og de siste årene var han helt døv. Likevel fortsatte han å komponere noe av den mest storslåtte musikken noensinne -- han hørte musikken i sitt indre og brukte samtaleblokker for å kommunisere. Blant hans viktigste verk er Symfoni nr. 5 fra 1808, med det berømte åpningsmotivet «da-da-da-daaaa», som han selv beskrev som «skjebnens banking på døren». Den symfonien åpner med fire toner -- tre korte og én lang -- og hele verket bygges ut fra denne lille ideen, fra mørk c-moll til strålende C-dur, som en reise fra mørke til lys. Symfoni nr. 9 fra 1824 inneholder koret «Ode til gleden», som i dag er EUs hymne. Også «Måneskinnssonaten» og «Für Elise» er blant verdens mest kjente verk.

Men Beethoven forandret også selve synet på hva en komponist var. Der Bach og Mozart hadde vært håndverkere i tjeneste hos kirke eller adel, var Beethoven en av de første «frie kunstnerne» som skapte musikk ut fra sin egen indre visjon. At han er en bro til romantikken, betyr at han startet i klassisismens tradisjon med dens former, men fylte dem med sterke, personlige følelser og dramatikk som gikk utover klassisismens balanserte ideal -- og pekte dermed fremover mot romantikken, der følelser og personlig uttrykk skulle stå i sentrum.

Oppsummering

Barokken (cirka 1600-1750) var preget av dramatikk, kontraster og rikt ornamentert musikk. Viktige komponister var Bach, Händel og Vivaldi, og operaen, konserten og oratoriet ble utviklet, med basso continuo som et viktig kjennetegn.

Wienerklassisismen (cirka 1750-1820) søkte klarhet, balanse og eleganse. De tre store wienerklassikerne -- Haydn, Mozart og Beethoven -- utviklet symfonien, sonaten og kammermusikken, og sonatesatsformen ble den viktigste formen. Beethoven stod som en bro til romantikken ved å fylle klassisismens former med sterke, personlige følelser, og forandret synet på komponisten fra håndverker til fri kunstner -- en endring som preger musikklivet den dag i dag.