5.1 Lysmikroskopi, farger og epitelvev

En basisk (positivt ladd) farge som binder seg til negativt ladde molekyler i vevet. De viktigste negativt ladde molekylene i en celle er DNA i kjernen og RNA i ribosomene og i det ru endoplasmatiske retikulum. Hematoksylin gir derfor blå til blåfiolett farge.

Det er verdt å merke seg hva dette betyr: en blåfiolett kjerne sier «her er DNA». Men blåfiolett cytoplasma sier noe annet og langt mer interessant — nemlig at cytoplasma er stappfullt av RNA, altså at cellen produserer store mengder protein.

En sur (negativt ladd) farge som binder seg til positivt ladde molekyler. Det gjelder de fleste proteinene i cytoplasma og kollagenet i bindevevet. Eosin gir rosa til rødt.

I et vanlig snitt er eosin den fargen som tegner opp «kjøttet» i bildet: muskelceller, bindevevstrådene mellom strukturene, og cytoplasma i celler som ikke driver mye proteinsyntese.

To ord du trenger for å kunne beskrive et bilde presist.

Basofil betyr «har lyst på basisk farge» — strukturen er negativt ladd og tar hematoksylin, altså blir den blå. Kjerner er alltid basofile; cytoplasma blir basofilt når det er fullt av ruER.

Acidofil (eller eosinofil) betyr «har lyst på sur farge» — strukturen er positivt ladd og tar eosin, altså blir den rosa.

Forvirringsfellen ligger i navnene: en basofil struktur er sur (negativt ladd), for det er den sure strukturen som tiltrekker seg den basiske fargen. Ordene beskriver hva strukturen tiltrekker seg, ikke hva den selv er.

Et snitt farget med hematoksylin og eosin sammen. Dette er standardfargingen i all histologi, og med mindre en oppgave sier noe annet, skal du gå ut fra at bildet er et HE-snitt.

Fordelingen du forventer i et HE-snitt: blå kjerner overalt, rosa cytoplasma i de fleste celler, rosa bindevev, og blåfiolett cytoplasma i de cellene som driver høy proteinsyntese.

1. Slim (mucin) — derfor er et mukøst endestykke kraftig PAS-positivt, mens et serøst er det bare svakt.
2. Basalmembranen — som er karbohydratrik og blir en tydelig magentarød strek under epitelet.
3. Glykogen — lagringsformen for glukose, som ligger i lever- og muskelceller.

Får du vite at en struktur er PAS-positiv, er slutningen alltid den samme: strukturen er rik på karbohydrat. Hvilket karbohydrat, avgjør du ut fra hvor strukturen sitter.

Vevet som dekker kroppens ytre og indre overflater, og som all kjertelvev er bygd av. Fire trekk kjennetegner alt epitel:

1. Cellene ligger tett i tett, med lite eller ingenting mellom seg.
2. Vevet hviler på en basalmembran.
3. Epitel har ingen blodkar i seg — næringen kommer ved diffusjon fra bindevevet under.
4. Cellene er polariserte: den frie siden (apikalt) er annerledes enn siden mot basalmembranen (basalt).

At epitel er karløst, er ikke en detalj: det er en av de tingene som lar deg skille epitel fra bindevev i et snitt der du er usikker.

Et tynt, karbohydratrikt lag som epitelet hviler på, og som skiller epitelet fra bindevevet under. Den er så tynn at den så vidt er synlig i et vanlig HE-snitt, men blir en tydelig magentarød strek når snittet farges med PAS — nettopp fordi den er rik på karbohydrat.

Basalmembranen er referansepunktet i all epiteltolkning: spørsmålet «når alle cellene basalmembranen?» er det som avgjør om epitelet er enlaget eller flerlaget.

Ett lag med flate celler — så flate at cytoplasma nesten er en strek, mens kjernen buler ut som en liten kul.

Slik ser du det: en tynn linje av celler der kjernene stikker fram med jevne mellomrom, som perler på en snor.

Hvor det sitter, og hvorfor: i lungeblærene, på innsiden av blodkar (der kalles det endotel) og på pleura og peritoneum (der kalles det mesotel). Fellesnevneren er at noe skal passere raskt gjennom — oksygen ut av alveolen, væske ut av kapillæren. Kort vei er hele poenget, og derfor er cellene flate.

Ett lag med celler som er omtrent like høye som de er brede, med en rund kjerne midt i cellen.

Slik ser du det: en rekke små firkanter med en kule i hver — ofte arrangert i ring rundt et lumen, fordi kubisk epitel gjerne kler rør.

Hvor det sitter: i nyretubuli og i de mindre utførselsgangene i kjertler. Cellene skal både transportere stoff og ha plass til litt maskineri, og da er kubisk formen som passer.

Ett lag med celler som er tydelig høyere enn de er brede, med ovale kjerner som ligger i samme høyde, nær cellens basis.

Slik ser du det: høye, smale celler side om side som en palisade, med en tydelig rekke kjerner nede. På den frie overflaten sitter det ofte mikrovilli — tette, korte utposninger som i lysmikroskopet ser ut som en fnugget kant, og som derfor kalles børstesøm.

Hvor det sitter: i tynntarmen og tykktarmen og i galleblæren. Fellesnevneren er opptak: mikrovilli gir enorm overflate, og den høye cellen har plass til transportmaskineriet.

At kjernene ligger i samme høyde, er ikke pynt i beskrivelsen. Det er nettopp det som skiller enlaget sylinderepitel fra flerradet sylinderepitel, der kjernene ligger i flere høyder og gir et falskt inntrykk av flere lag.

Flere cellelag over hverandre. Bare det nederste laget når basalmembranen, og cellene blir stadig flatere jo lenger opp mot overflaten du kommer.

Slik ser du det: kubiske eller sylindriske celler nederst, avrundede celler i midten, og flate celler med flate kjerner øverst. Formendringen nedenfra og opp er selve signaturen.

To varianter, og forskjellen er avgjørende:

- Uforhornet — de øverste cellene lever fortsatt og har kjerner. Finnes i munnhulen, spiserøret og skjeden, altså der overflaten er fuktig.
- Forhornet — de øverste cellene er døde og har mistet kjernen, og ligger som et hornlag av keratin. Finnes i huden, der overflaten skal tåle å være tørr.

Hvorfor formen er slik: flerlaget plateepitel sitter der noe slites. Overflatecellene skrapes av og erstattes nedenfra, og da lønner det seg å ha et lager av celler under.

Flerlaget epitel som er spesialisert for å endre form. Det kler nyrebekkenet, urinlederne og urinblæren — steder der veggen må strekke seg kraftig når blæren fylles.

Slik ser du det: flere lag, med store, avrundede celler øverst — kalt paraplyceller, fordi de hvelver seg over cellene under som en paraply. Paraplycellene har ofte to kjerner, og det er et tydelig kjennetegn du kan bruke i en begrunnelse.

Fellen: i tømt tilstand ser overgangsepitel ganske likt flerlaget plateepitel ut. Det som skiller, er at overflatecellene er avrundede og store, ikke flate — og at det finnes tokjernede celler. I strukket tilstand blir epitelet lavere og cellene flatere, og da må du lene deg på lokalisasjonen.

Kjertel som har beholdt forbindelsen til overflaten den vokste ut fra, og derfor har en utførselsgang. Sekretet leveres til en overflate: til tarmlumen, til munnhulen, til hudoverflaten.

Spyttkjertler, bukspyttkjertelens fordøyelsesdel, svettekjertler og tarmkjertler er eksokrine. Kjennetegnet i snittet er at du kan finne gangen — et rør kledd med kubisk eller sylindrisk epitel som fører bort fra endestykkene.

Kjertel som har mistet forbindelsen til overflaten og derfor ikke har utførselsgang. Sekretet — et hormon — leveres rett til blodet.

Skjoldbruskkjertelen, binyrene og de hormonproduserende øyene i bukspyttkjertelen er endokrine. Kjennetegnet i snittet er at du finner cellegrupper omgitt av rikelig med kapillærer, men ingen utførselsgang noe sted.

Slik holder du dem fra hverandre: eksokrin har rør ut, endokrin har blod rundt.

Endestykket i en kjertel som produserer et tyntflytende, proteinrikt sekret — typisk fordøyelsesenzymer.

Slik ser du det i et HE-snitt:

1. Cytoplasma er mørkt blåfiolett (basofilt), fordi cellen er full av ru endoplasmatisk retikulum og dermed RNA.
2. Kjernen er rund og ligger i cellens nedre tredel.
3. Lumen i endestykket er trangt.

Legg merke til at kjennetegn 1 er den samme slutningen du gjorde i Løkke 1: blått cytoplasma betyr proteinsyntese. Her er den bare pakket inn i et navn.

Endestykket i en kjertel som produserer slim — et seigt, karbohydratrikt sekret (mucin).

Slik ser du det i et HE-snitt:

1. Cytoplasma er blekt og skummende, nesten fargeløst. Grunnen er teknisk: slimet vaskes i stor grad ut under prepareringen, og etterlater tomme rom.
2. Kjernen er flat og presset helt ned mot cellens basis av de slimfylte blærene.
3. Lumen er vidt.
4. Med PAS blir endestykket kraftig magentarødt, fordi mucin er et karbohydrat.

Den flate, nedpressede kjernen er det enkleste enkeltkjennetegnet, og det som sjeldnest svikter.

Et vevssnitt er en tynn skive gjennom en tredimensjonal struktur, og hvilken vei skiva er tatt, forandrer hva du ser.

De to viktigste konsekvensene:

1. Et rør ser ut som en ring i tverrsnitt og som to parallelle striper i lengdesnitt. Samme kjertelgang, to helt ulike bilder.
2. Et enlaget epitel kan se flerlaget ut hvis snittet treffer på skrå eller på langs av krumningen. Da havner kjernene i ulike høyder, og øyet leser det som flere lag.

Derfor er ikke «kjernene ligger i flere høyder» alene nok til å konkludere flerlaget. Det avgjørende spørsmålet er alltid: når alle cellene basalmembranen? Kan du følge hver celle helt ned, er epitelet enlaget, uansett hvor kjernene ligger.

De to endene av en epitelcelle. Apikalt er siden som vender mot den frie overflaten eller mot lumen; det er der mikrovilli, cilier og sekresjon sitter. Basalt er siden som vender mot basalmembranen.

At cellen har ulik utrustning i de to endene, kalles polaritet, og er et definerende trekk ved alt epitel. Uten polaritet kunne ikke epitelet transportere noe i én bestemt retning.

Et epitel der kjernene ligger i flere høyder, slik at det ser flerlaget ut — men der alle cellene likevel når basalmembranen. Epitelet er dermed egentlig enlaget.

Det kler luftveiene, og har som regel cilier (flimmerhår) på apikalsiden og begerceller innimellom. Det er hovedgrunnen til at «kjernene ligger i flere høyder» ikke er nok til å konkludere flerlaget.

Enkeltmikrovilli er for små til å ses i lysmikroskop. Det du ser, er den samlede kanten de danner, og den kalles børstesøm. En fnugget kant mot lumen er derfor et sikkert tegn på mikrovilli.

Ikke bland med cilier: cilier er lengre, færre, og kan bevege seg. Mikrovilli er korte, tette og ubevegelige.

To navn på enlaget plateepitel i to bestemte lokalisasjoner.

Endotel er det enlagede plateepitelet som kler innsiden av alle blodkar og lymfekar.

Mesotel er det enlagede plateepitelet som kler de store kroppshulenes hinner — pleura rundt lungene, perikard rundt hjertet og peritoneum i buken.

Begge navnene er verdt å kunne, fordi en oppgave kan bruke dem i stedet for typenavnet og forvente at du oversetter.

Veien fra vev til objektglass, i fire trinn: vevet fikseres (som regel i formalin) slik at det ikke brytes ned, støpes inn i parafin slik at det blir hardt nok, snittes i skiver på noen få mikrometer, og til slutt farges.

Grunnen til at dette er verdt å kunne: prepareringen lager artefakter — forandringer som ikke fantes i det levende vevet. At slimet i et mukøst endestykke ser tomt og skummende ut, er nettopp en slik artefakt: slimet er vasket ut på veien.

Lange, bevegelige utvekster på apikalsiden av visse epitelceller. De slår koordinert i én retning og frakter noe langs overflaten — slim og partikler oppover i luftveiene, eggcellen gjennom egglederen.

I lysmikroskopet ses cilier som en tydelig, hårete kant som er lengre og mer uregelmessig enn børstesømmen fra mikrovilli. Kombinasjonen «flerradet sylinderepitel med cilier og begerceller» er signaturen på luftveisepitel.

En enkeltstående slimproduserende celle som ligger inne i et overflateepitel, ikke i en kjertel. Den er bred og skummende på toppen og smal nederst — formen som har gitt den navnet — med en flat kjerne presset mot basis.

Begerceller er kraftig PAS-positive, av samme grunn som et mukøst endestykke: sekretet er mucin, altså karbohydrat.

Presisjonspoeng: en begercelle er ikke et mukøst endestykke. Endestykket er en flercellet struktur i en kjertel; begercellen er én celle i et overflateepitel. Å bruke feil ord her er et typisk trekk i en besvarelse som ellers er riktig.

Hulrommet inne i et rørformet eller sekkeformet organ — tarmens indre, blodkarets indre, kjertelgangens indre.

Ordet brukes hele tiden i histologiske beskrivelser, og hvor vidt lumen er, er ofte et selvstendig kjennetegn: trangt lumen i et serøst endestykke, vidt i et mukøst.