7.4 Fremtidens mat

Hva spiser vi i 2050?

Innen 2050 vil verdens befolkning nå rundt 10 milliarder mennesker. Vi kommer til å trenge rundt 50 prosent mer mat enn i dag -- men vi må produsere den med mindre klimagassutslipp, mindre areal og mindre vann. Det er en formidabel oppgave. Hvordan skal vi klare det?

Svaret ligger delvis i nye måter å produsere mat på. Forskere, gründere og bønder utvikler løsninger som kan høres ut som science fiction: insekter og alger som proteinkilder, kjøtt dyrket i laboratorier, og gårder som vokser oppover i etasjer innendørs. Felles for dem alle er at de prøver å løse den samme ligningen -- mer mat, mindre miljøbelastning.

Alt dette handler om matsikkerhet -- at alle mennesker til enhver tid har tilgang til nok, trygg og næringsrik mat. Matsikkerhet handler ikke bare om at det finnes nok mat i verden, men at alle faktisk har tilgang til den. I dette kapitlet utforsker vi noen av de mest lovende løsningene -- insekter, labkjøtt, vertikalt landbruk og alger -- og diskuterer både fordelene og utfordringene. For ingen av dem er en perfekt løsning, men sammen kan de bli en del av fremtidens mat.

Insekter og labkjøtt

La oss starte med noe som høres rart ut for mange nordmenn, men som allerede er hverdagsmat for rundt 2 milliarder mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika: insekter. Hvorfor er forskere så interessert i dem? Fordi de er utrolig ressurseffektive. Gresshopper trenger bare rundt 2 kilo fôr per kilo kroppsvekt, mens storfe trenger rundt 8. De produserer lite metan, bruker lite vann og areal, og er svært næringsrike, med mye protein, sunt fett, jern og B-vitaminer. Sammenligner du proteinproduksjon, er insekter opptil 50 ganger mer ressurseffektive enn storfe. Utfordringene er først og fremst kulturelle -- mange i vesten synes insekter er ekkelt -- pluss at de som har skalldyrallergi kan reagere, og at regelverket fortsatt er under utvikling. I Norge produserer noen bedrifter allerede proteinbarer og snacks med melorm, men forbruket er lavt.

Den andre nyvinningen er labkjøtt -- også kalt dyrket kjøtt -- som er ekte kjøtt dyrket i laboratorium fra dyreceller, uten å slakte dyr. Slik lages det: stamceller tas fra et levende dyr i en liten, smertefri biopsi, cellene plasseres i en bioreaktor med næringsløsning, de deler seg og vokser til muskelfibre, og etter noen uker har man nok celler til å forme kjøttprodukter. De potensielle fordelene er store: opptil 95 prosent mindre arealbruk, langt lavere klimagassutslipp uten metan fra drøvtygging, og ingen slakting av dyr.

Men labkjøtt har også betydelige utfordringer. Prisen er fortsatt svært høy -- de første labkjøttburgerne kostet over 2 millioner kroner, selv om prisen synker. Bioreaktorene krever mye energi, og om den kommer fra fossil kraft, kan klimagevinsten forsvinne. Det er teknisk vanskelig å skalere opp produksjonen, dagens labkjøtt ligner mest på kjøttdeig, og mange er skeptiske til å spise "kunstig" kjøtt. Singapore var først ute med å godkjenne salg i 2020, og USA fulgte i 2023, men i Europa og Norge er labkjøtt foreløpig ikke godkjent.

Vertikalt landbruk og alger

En helt annen tilnærming er vertikalt landbruk -- å dyrke mat innendørs i flere lag oppå hverandre, ofte i gamle industribygg. Plantene vokser i et kontrollert miljø med LED-lys, temperaturkontroll og automatisk vanning, gjerne med hydroponikk der plantene vokser i næringsløsning uten jord, og alt styres digitalt. Fordelene er imponerende: det er svært arealeffektivt -- opptil 100 ganger mer mat per kvadratmeter enn tradisjonelt jordbruk -- det er uavhengig av vær og sesong, trenger nesten ingen sprøytemidler, bruker opptil 95 prosent mindre vann, og kan bygges midt i byen, nær forbrukeren. Men det er også utfordringer: høyt energiforbruk til belysning og klimakontroll, høye investeringskostnader, og at det egner seg best for salat og urter -- ikke korn, poteter eller frukttrær. I Norge tester flere selskaper dette, særlig til salatproduksjon, og med våre mørke vintre kan teknologien være relevant.

Den siste matkilden tar oss ut i havet: alger, en enorm, men lite utnyttet ressurs. De deles i to grupper. Makroalger som tang og tare brukes mye i asiatisk mat -- nori til sushi, kombu til supper -- og finnes i store mengder langs norskekysten. De er rike på mineraler, fiber og umami-smak. Mikroalger er ørsmå, ofte encellede, som spirulina med opptil 60-70 prosent protein, og chlorella, rik på protein og vitaminer.

Alger har flere store fordeler: de trenger verken ferskvann eller jordbruksareal, de tar opp CO2 fra atmosfæren mens de vokser, de er svært næringsrike, og noen mikroalger kan doble biomassen på bare 24 timer. Utfordringene er at mange synes alger har en sterk, uvant smak, at de kan ta opp tungmetaller fra forurenset vann, at produksjon kan være dyr, og at noen alger inneholder så mye jod at det kan være skadelig i for store mengder. Norge har en av verdens lengste kystlinjer og gode forhold for algedyrking, og flere norske bedrifter satser nå på tang og tare til mat, dyrefôr og kosmetikk.

Vil vi spise dette?

Alle disse teknologiene er spennende, men de møter alle ett felles hinder: vil folk faktisk spise dette? Mat handler ikke bare om næring og ressurser, men også om vaner, kultur og hva som føles "normalt". Og her ligger kanskje den største utfordringen.

Tenk deg et middagsbord i 2050. Forretten er en suppe med tarenudler og spirulina. Hovedretten er en labkjøttburger med salat fra et vertikalt gårdsbruk i bydelen din, og insektchips på siden. Desserten er en sjokolademousse laget med mikroalge-protein i stedet for egg, og du skyller det ned med en smoothie med spirulina og lokale bær. Det høres kanskje fremmed ut -- men mange av disse ingrediensene er faktisk allerede tilgjengelige i dag.

Det viktigste poenget er at kulturelle holdninger til mat endrer seg over tid. Tenk bare på sushi: for 30 år siden var rå fisk like fremmed for de fleste nordmenn som insekter er i dag. Nå selges sushi i alle matbutikker. Overgangen til nye matkilder skjer gradvis, smak og vaner utvikler seg, og det som virker rart i én generasjon, kan være helt vanlig i den neste. Fremtidens matsystem vil sannsynligvis ikke erstatte alt det gamle, men kombinere nye og tradisjonelle metoder. Insekter, labkjøtt, vertikalt landbruk og alger blir trolig ikke hele løsningen alene -- men sammen, og side om side med vanlig mat, kan de hjelpe oss å mette 10 milliarder mennesker uten å ødelegge planeten. Og du som er ung nå, kommer til å være med på å forme hvordan den fremtiden ser ut.

Oppsummering

Vi har utforsket fremtidens mat, drevet av behovet for rundt 50 prosent mer mat innen 2050 -- med lavere miljøavtrykk. Matsikkerhet betyr at alle har tilgang til nok, trygg og næringsrik mat. Insekter er svært ressurseffektive og næringsrike, og spises allerede av milliarder. Labkjøtt dyrkes fra dyreceller uten slakting, men er foreløpig dyrt og energikrevende.

Vertikalt landbruk dyrker mat innendørs i flere lag og er svært areal- og vanneffektivt, men egner seg best for salat og urter. Alger er næringsrike, trenger verken jord eller ferskvann, og Norge har gode forhold for dyrking. Alle disse teknologiene har både fordeler og utfordringer, og fremtidens matsystem vil sannsynligvis kombinere nye og tradisjonelle metoder. Kanskje viktigst av alt: kulturelle holdninger til mat endrer seg over tid -- det som er uvant i dag, kan bli helt vanlig i morgen, akkurat som sushi ble det.