7.5 Fremtidens mat

Hvordan metter vi 10 milliarder?

Om noen tiår, innen 2050, vil dere som leser dette være voksne -- og verden vil ha nesten 10 milliarder mennesker å mette. Det reiser et av tidens største spørsmål: hvordan skal vi gi alle nok mat uten å ødelegge planeten i prosessen? For dagens matsystem er ikke bærekraftig. Det står for rundt 30 prosent av verdens klimagassutslipp, bruker 70 prosent av ferskvannet, og er den største enkeltdriveren bak tap av dyre- og plantearter.

Vi trenger altså bærekraftig matproduksjon -- mat som dekker dagens behov uten å ødelegge mulighetene for fremtidige generasjoner. Det betyr lavest mulig klimagassutslipp, minimal vannbruk, ingen avskoging, og ingen ødeleggelse av jordsmonn eller artsmangfold. Og det betyr rettferdig fordeling.

Det spennende er at forskere og gründere allerede jobber på spreng med løsninger som høres ut som science fiction, men som er virkelige i dag. I dette kapittelet skal du møte noen av de mest lovende: insekter som proteinkilde, alger og tang fra havet, ekte kjøtt dyrket i et laboratorium uten å slakte dyr, gårder som vokser i høyden inne i byer, og til og med 3D-printet mat. La oss åpne døra til fremtidens kjøkken.

Havets og krypets protein

La oss begynne med noe som kanskje får deg til å rynke på nesa: insekter. Men her er det interessante -- over 2 milliarder mennesker spiser allerede insekter regelmessig, i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Motviljen i Vesten er kulturell, ikke biologisk. Og grunnene til å spise dem er sterke. Insekter inneholder hele 50 til 70 prosent protein, mot 20 til 25 prosent i storfekjøtt, og de er rike på jern, sink og B-vitaminer.

Miljøtallene er nesten ufattelige. Sammenlignet med storfe gir insekter rundt 98 prosent mindre klimagassutslipp, 90 prosent mindre vannforbruk og 95 prosent mindre arealbruk per kilo protein. Hvorfor så stor forskjell? Insekter er kaldblodige, så de bruker ikke energi på å holde kroppstemperaturen, de trenger bare rundt 2 kilo fôr per kilo kroppsvekt mot 8 til 10 for storfe, og hele 80 prosent av insektet kan spises mot bare 40 prosent av en ku. Melorme, sirisser og gresshopper kan males til mel og bakes inn i pasta og proteinbarer -- der du ikke engang ser insektet.

Den andre store ressursen ligger rett utenfor stuedøra vår: alger og tang. Disse «havets grønnsaker» er blant de mest bærekraftige matkildene som finnes. Mikroalgen spirulina har 60 til 70 prosent protein, og tang er full av jod, jern og omega-3. Det geniale er at tang verken trenger ferskvann, gjødsel eller jordbruksareal -- den vokser i havet av næringen som allerede er der, den vokser lynraskt, og den fanger til og med CO2 fra havet. For Norge er dette spesielt spennende: med over 100 000 kilometer kystlinje har vi ideelle forhold, og norsk sukkertare er allerede på menyen i flere restauranter.

Kjøtt uten dyr, og gårder uten jord

Nå til en innovasjon som virkelig høres ut som fremtid: laboratoriedyrket kjøtt. Dette er ikke plantekjøtt eller kunstig kjøtt -- det er ekte kjøtt, dyrket fra dyreceller uten at noe dyr slaktes. Forskerne tar en bitteliten, smertefri celleprøve fra et levende dyr, plasserer cellene i en bioreaktor med næringsløsning, og lar dem formere seg og vokse til muskelvev over noen uker. Resultatet er det samme vevet som vanlig kjøtt.

Fordelene er store. Ingen dyr lider eller slaktes. Når produksjonen skaleres opp, kan utslippene bli 78 til 96 prosent lavere enn vanlig kjøtt, med dramatisk mindre vann og areal. Og siden dyrene ikke gis antibiotika, forsvinner risikoen for antibiotikaresistens og sykdommer som salmonella. Men utfordringene er reelle: den aller første labburgeren i 2013 kostet 250 000 dollar, og selv om prisen stuper, er det fortsatt dyrere enn vanlig kjøtt. Det er teknisk krevende å skalere opp, godkjenningen varierer mellom land, og mange er skeptiske til mat de oppfatter som «unaturlig».

Den andre store ideen flytter selve gården. Vertikal dyrking er matproduksjon i lukkede, kontrollerte miljøer der plantene vokser i etasjer oppå hverandre -- ofte inne i bygninger midt i byer. Plantene står uten jord, med kunstig lys og presise mengder vann og næring, gjerne i en næringsrik vannløsning. Fordelene er imponerende: en vertikal gård kan produsere 10 til 30 ganger mer mat per kvadratmeter enn vanlig jordbruk, bruker 90 til 95 prosent mindre vann fordi vannet resirkuleres, slipper sprøytemidler i det lukkede miljøet, og produserer hele året uavhengig av vær. Men det er en hake: kunstig lys krever mye energi, så miljøgevinsten avhenger helt av energikilden -- og teknologien egner seg best for bladgrønnsaker, urter og bær, ikke for korn eller poteter. Her har Norge faktisk et fortrinn, med rikelig ren vannkraft som kan drive lysene.

Tallerkenen i 2050 -- og veien dit

La oss sette det hele sammen. Tenk deg en helt vanlig middag i Norge i 2050. På tallerkenen ligger et dyrket kyllingbryst med pesto laget av norsk sukkertare, ved siden av en salat dyrket vertikalt midt i Oslo og en pasta med insektmel for ekstra protein. Du drikker en havre-cappuccino skummet med melkeprotein laget av mikroorganismer i stedet for kyr, og avslutter med en 3D-printet sjokolademousse med spirulina. En slik middag kunne hatt rundt 75 til 80 prosent lavere klimagassutslipp enn dagens biff med poteter. To av innovasjonene vi ikke har nevnt ennå dukker også opp her: 3D-printet mat, som bygger opp retter lag for lag av spiselig «blekk» og kan tilpasses individuelle næringsbehov, og presisjonsfermentering, der mikroorganismer programmeres til å lage melke- og eggproteiner som er identiske med dyrenes.

Men vil dette faktisk skje? Det avhenger av om vi klarer å overvinne noen hindringer -- og de er like mye psykologiske som tekniske. Den største er kulturell aksept. Mange vegrer seg for det «unaturlige» eller «ekle». I tillegg kommer pris, oppskalering og regulering.

Her er det verdt å huske historien, for den gir grunn til optimisme. For 30 år siden var sushi, avokado og quinoa nesten ukjent i Norge -- i dag er det hverdagsmat. Matkultur endrer seg. Det som virker rart i dag, kan være helt normalt om en generasjon. For å fremme aksept hjelper det å starte der innovasjonen er usynlig, som insektmel i brød, å gjøre produktene tilgjengelige i vanlige butikker til konkurransedyktig pris, og å la kjente kokker og medier normalisere dem. For Norge er tang og alger kanskje mest sannsynlig først, fordi vi har både kysttradisjonen og ressursene. Poenget er at fremtidens mat ikke bestemmes bare i laboratoriene -- den formes også av hva vi som forbrukere er villige til å prøve.

Oppsummering

Vi startet med tidens store spørsmål: hvordan mette 10 milliarder mennesker uten å ødelegge planeten, når dagens matsystem står for 30 prosent av klimautslippene? Svaret ligger i innovasjon. Insekter gir 98 prosent mindre utslipp enn storfe og masse protein, og alger og tang vokser i havet uten ferskvann eller areal -- perfekt for Norges lange kyst.

Vi møtte laboratoriedyrket kjøtt -- ekte kjøtt fra dyreceller uten slakting -- og vertikal dyrking som produserer grønnsaker i byer med 90 til 95 prosent mindre vann. Vi satte sammen en hel middag fra 2050 med 3D-printet dessert og presisjonsfermentert melk. Og vi så at de største hindringene ikke er tekniske, men kulturelle: vi må venne oss til det nye. Men historien om sushi og avokado minner oss om at matkultur stadig endrer seg. Fremtidens mat avgjøres ikke bare i laboratoriene, men av hva vi -- og du -- er villige til å prøve.