2.1 Bærekraftig matproduksjon

Maten din setter fotavtrykk

Neste gang du tar en biff eller en linsegryte, tenk på dette: maten du spiser, har en historie som strekker seg helt tilbake til en åker, en fjøsbinge eller et oppdrettsanlegg. Og på veien fra jord til bord har den satt et avtrykk på kloden.

Matproduksjon står for omtrent en fjerdedel av alle klimagassutslipp i verden. Samtidig blir vi stadig flere -- innen 2050 vil vi være rundt ti milliarder mennesker som alle skal ha nok å spise. Det er en gigantisk utfordring: hvordan produserer vi nok mat til alle, uten å ødelegge planeten i prosessen?

Dette kapittelet handler om nettopp den balansen. Vi skal se hvorfor noen matvarer belaster klimaet langt mer enn andre, hvordan matproduksjon påvirker areal, vann og naturmangfold, og hva som faktisk kan gjøres -- både av bønder og oppdrettere, og av deg når du står foran kjøledisken. Det er bærekraftig matproduksjon: å dekke dagens behov uten å ødelegge mulighetene for dem som kommer etter oss.

Hvorfor biffen veier tungt på klimaet

Mat påvirker klimaet på flere måter, og det handler om mer enn bare CO₂. Tre klimagasser er viktige her. Metan slippes ut når drøvtyggere som ku, sau og geit fordøyer maten, og fra rismarker -- og metan er rundt 28 ganger så kraftig som CO₂. Lystgass kommer fra gjødsel og gjødslet jord, og er hele 265 ganger sterkere enn CO₂. Karbondioksid kommer fra transport, fra avskoging når skog ryddes for åkrer, og fra energibruk i produksjon og foredling.

Dette forklarer hvorfor ulike matvarer har så forskjellig klimaavtrykk, målt i CO₂-ekvivalenter per kilo. På toppen troner storfekjøtt med 25 til 30 kg, tett fulgt av lammekjøtt. Ost ligger på 8 til 12, svinekjøtt på 5 til 8, mens kylling og egg ligger lavere på rundt 3 til 5. Helt nederst finner vi belgfrukter, grønnsaker og frukt, ofte under 1 kg CO₂ per kilo mat. Storfekjøtt skiller seg ut fordi det gir metanutslipp fra fordøyelsen, krever enorme arealer og tar lang tid å produsere.

Forskjellen blir tydelig når vi sammenligner to middager. En biffmiddag med 200 gram biff, poteter og fløtesaus gir rundt 5,9 kg CO₂-ekvivalenter. En linsemiddag med ris og grønnsaker gir bare rundt 0,7 kg -- altså omtrent 8,5 ganger mindre. Bytter du ut én biffmiddag i uka med en linserett, sparer du cirka 270 kg CO₂ i året, omtrent som en flyreise mellom Oslo og Bergen.

Areal, vann og liv i naturen

Klima er ikke den eneste måten maten påvirker kloden på. Jordbruket legger beslag på omtrent halvparten av alt beboelig landareal på jorda, og husdyrhold er den største enkeltårsaken til avskoging. I Amazonas ryddes regnskog både for å gi plass til beitemark og for å dyrke soya som blir til dyrefôr. Det krever rundt 20 ganger mer areal å produsere ett kilo storfekjøtt enn ett kilo belgfrukter. Spiste vi mer plantebasert, kunne enorme områder fått tilbake skog og natur.

Vann er en annen knapp ressurs. Matproduksjon bruker rundt 70 prosent av alt ferskvann i verden. Ett kilo storfekjøtt sluker cirka 15 000 liter vann, ett kilo hvete rundt 1 500 liter, mens ett kilo grønnsaker klarer seg med cirka 300 liter. Tallene viser hvor ulikt forskjellige matvarer trekker på vannet vårt.

Matproduksjon påvirker også det biologiske mangfoldet. Avskoging ødelegger leveområder, monokultur -- der man dyrker bare én avling -- reduserer mangfoldet, sprøytemidler kan skade insekter og fugler, og overfiske truer fiskebestandene.

I Norge er havbruk en stor næring, og oppdrettslaks er en eksportsuksess. Men næringen har sine egne miljøutfordringer: lakselus som smitter villaks, oppdrettsfisk som rømmer, fôr som inneholder soya og villfanget fisk, og avfall som forurenser fjordbunnen. Samtidig er det verdt å huske at oppdrettslaks faktisk har relativt lavt klimaavtrykk per kilo protein sammenlignet med storfekjøtt -- så bildet er sjelden helt svart-hvitt.

Hva kan gjøres -- fra bonde til forbruker

Det finnes mange måter å gjøre matproduksjonen mer bærekraftig på, både hos dem som dyrker maten og hos oss som spiser den.

På produksjonssiden kan bønder ta i bruk presisjonsjordbruk, der GPS, sensorer og droner sørger for at gjødsel, vann og plantevernmidler brukes akkurat der det trengs. Regenerativt landbruk bygger opp jordhelsen og lagrer mer karbon i jorda. Å vri produksjonen mot mer plantebasert mat frigjør areal og kutter utslipp. Havbruket kan bli grønnere med nye fôrtyper som insektmel og alger, og bedre teknologi mot lus og rømming. Økologisk landbruk unngår syntetiske sprøytemidler og kunstgjødsel, men krever til gjengjeld ofte mer areal.

På forbrukersiden -- altså hos deg -- monner mange små valg. Du kan spise mer plantebasert og bytte noen kjøttmiddager med belgfrukter, velge sesongbasert og lokal mat for å kutte transport, redusere matsvinn (en tredjedel av all mat kastes!), velge MSC-merket fisk fra bærekraftig fiske, og bruke hele dyret eller planten for å unngå svinn. Alt dette knytter seg til flere av FNs bærekraftsmål, blant annet å utrydde sult (mål 2), ansvarlig forbruk (mål 12), stoppe klimaendringene (mål 13) og ta vare på livet i havet og på land (mål 14 og 15).

For Norge er bildet ekstra spennende. Bare rundt 3 prosent av landarealet er dyrket mark, og mye av landet er fjell og utmark som bare egner seg til beite. Sau og geit kan utnytte denne beitemarka som ellers ikke kunne gitt mat, holde kulturlandskapet åpent og fremme mangfold, og gras som vokser i Norge binder karbon i jorda. Samtidig er mye norsk storfeproduksjon avhengig av importert soyafôr fra Brasil, og klimaavtrykket fra drøvtyggere er uansett høyt. Den mest bærekraftige veien for Norge er derfor trolig en kombinasjon: utnytte beiteressursene med noe husdyrhold, men samtidig dyrke mer norske belgfrukter, grønnsaker og korn på den beste jorda, og kutte avhengigheten av importert fôr.

Oppsummering

Vi fulgte maten fra jord til bord og så at den setter et tydelig fotavtrykk på kloden. Matproduksjon står for rundt 25 prosent av verdens klimagassutslipp, der storfekjøtt belaster klimaet desidert mest (25-30 kg CO₂ per kilo) og belgfrukter og grønnsaker minst. Klimagassene metan, lystgass og CO₂ forklarer forskjellene.

Matproduksjon bruker også halvparten av beboelig landareal og 70 prosent av ferskvannet, og påvirker naturmangfoldet gjennom avskoging, monokultur og overfiske. I Norge har oppdrettslaks lavt klimaavtrykk, men utfordringer med lus og fôr. Løsningene finnes i begge ender: presisjonsjordbruk og regenerativt landbruk hos bonden, og mer plantebasert mat, sesongmat, mindre matsvinn og MSC-fisk hos deg. For Norge, med mye beitemark og lite dyrkbar jord, er en kombinasjon av beitebasert husdyrhold og økt planteproduksjon mest bærekraftig -- alt knyttet til FNs bærekraftsmål.