4.2 Samtidskunst – installasjoner og konseptkunst

Kan et tomt rom være kunst?

Tenk deg at du går inn i et galleri og møter et helt mørkt rom fylt med tåke. Eller et rom der millioner av solsikkefrø laget av porselen dekker hele gulvet. Eller en skulptur som er usynlig -- den finnes bare som en setning du leser. Er dette kunst?

I samtidskunsten er svaret ja. Samtidskunst -- kunst laget fra rundt 1970 og frem til i dag -- har sprengt grensene for hva kunst kan være, langt forbi malerier og skulpturer. Kunstnere bruker nå hele rom, kropper, teknologi, tekst og til og med ingenting for å skape opplevelser som utfordrer, berører og provoserer. Det som binder mye av dette sammen, er at kunsten stiller spørsmål og inviterer deg til å tenke.

Vi skal se på fire tilnærminger: installasjonskunst, konseptkunst, performance og relasjonell estetikk. De har det til felles at de utvider svaret på et stort spørsmål -- hva er egentlig kunst, og hvordan møter vi den?

Installasjonskunst -- kunsten som omgir deg

I stedet for å henge et bilde på veggen for deg å se på, skaper installasjonskunsten et helt miljø du kan gå inn i. En installasjon er et kunstverk laget for et bestemt rom eller sted, der selve rommet er en del av verket. Den engasjerer gjerne flere sanser samtidig -- syn, hørsel, berøring, lukt -- og kan bruke lys, lyd, video, gjenstander og arkitektur. Du ser ikke bare på verket; du er inne i det. Mange installasjoner er stedsspesifikke, altså laget for akkurat det rommet de står i, og mister betydningen om de flyttes.

Tre kunstnere viser bredden. Yayoi Kusama (f. 1929, Japan) er kjent for sine «infinity rooms» -- lukkede rom dekket av speil og fylt med lys eller polkadot-figurer som reflekteres uendelig mange ganger. Når du står der inne, gjentas du selv og refleksjonen din i det uendelige, og grensen mellom deg og rommet løses opp. Kusama utforsker uendelighet og oppløsningen av selvet, noe hun også har knyttet til sine egne psykiske utfordringer. Olafur Eliasson (f. 1967, Danmark/Island) lager store verk om natur, lys og persepsjon -- i The Weather Project (2003) installerte han en enorm kunstig sol med tåke og speiltak i Tate Moderns turbinhall, og millioner la seg ned på gulvet for å oppleve «solnedgangen». Ai Weiwei (f. 1957, Kina) bruker installasjoner til politisk kommentar: i Sunflower Seeds (2010) fylte han gulvet med 100 millioner håndlagde porselensfrø -- et verk om masseproduksjon mot individuelt håndverk, og om individets plass i et massesamfunn.

Konseptkunst -- ideen er kunsten

I 1967 skrev kunstneren Sol LeWitt: «Ideen er maskinen som lager kunsten.» Med det oppsummerte han kjernen i konseptkunst -- det er ideen bak verket som er det viktigste, ikke gjenstanden i seg selv. Konseptkunsten oppsto på 1960-tallet som en videreføring av dadaismens utfordring av kunstbegrepet, og kunstnerne spurte: Hvis det viktigste er tanken, trenger vi i det hele tatt en fysisk gjenstand?

Flere kunstnere viser hva dette betyr i praksis. Joseph Kosuth (f. 1945) laget One and Three Chairs (1965): en virkelig stol, et fotografi av stolen, og en ordbokdefinisjon av ordet «stol» ved siden av hverandre. Hvilken er den «virkelige» stolen? Den fysiske kan du sitte på, men er bare én stol. Fotografiet fanger utseendet, men du kan ikke sitte på et foto. Definisjonen dekker alle stoler som finnes, men er bare ord på papir. Verket handler om forholdet mellom virkelighet, bilde og språk. Jenny Holzer (f. 1950) bruker tekst som kunst -- korte, provoserende setninger som «Protect me from what I want» plasseres på lystavler og bygninger. Ordene er kunsten. Yoko Ono (f. 1933) skriver instruksjonsverk som beskriver et kunstverk uten å lage det, for eksempel «Tenn en fyrstikk og se på den til den slukker» -- kunsten eksisterer i tankene dine.

Konseptkunst kan altså ta form av tekst, instruksjoner, fotografier, dokumentasjon av en hendelse eller bare en idé. Det som binder den sammen, er at den intellektuelle prosessen -- tenkningen -- er viktigere enn det visuelle resultatet.

Performance og relasjonell estetikk -- kropp og møte som kunst

Noen kunstnere bruker ikke gjenstander i det hele tatt -- de bruker seg selv. Performance er en kunstform der kunstneren bruker sin egen kropp, sine handlinger og sin tilstedeværelse som materiale. I motsetning til teater spiller de ingen rolle -- de er seg selv. Og i motsetning til et maleri er performancen midlertidig; den skjer her og nå, og lever etterpå bare som dokumentasjon og minner. Den mest kjente er Marina Abramović (f. 1946, Serbia). I The Artist is Present (2010) satt hun i tre måneder stille ved et bord i museet MoMA i New York, mens besøkende kunne sette seg overfor henne og se henne i øynene. Over 750 000 mennesker deltok, og den stille blikkontakten fikk mange til å gråte -- et bevis på kraften i enkel menneskelig tilstedeværelse.

En beslektet retning er relasjonell estetikk, et begrep den franske kuratoren Nicolas Bourriaud formulerte på 1990-tallet. Her er selve kunstverket en sosial situasjon -- et møte mellom mennesker. I stedet for å lage et objekt skaper kunstneren en ramme for at folk skal møtes, samhandle og oppleve noe sammen. Rirkrit Tiravanija (f. 1961, Thailand) lager mat i gallerier og inviterer de besøkende til å spise sammen -- måltidet og samtalene som oppstår er kunstverket. Carsten Höller (f. 1961, Belgia) installerte en gigantisk rutsjebane i Tate Modern, der gleden ved å rutsje, le og dele øyeblikket med andre var kunsten.

Relasjonell estetikk stiller spørsmålet: Trenger kunst en gjenstand i det hele tatt, eller kan kunsten være selve opplevelsen av å være sammen? I en tid med stadig mer digitalisering og isolasjon er dette blitt spesielt aktuelt -- det minner oss om verdien av ekte menneskelige møter.

Oppsummering

Samtidskunst omfatter kunst fra rundt 1970 til i dag og er svært mangfoldig. Installasjonskunst skaper hele miljøer du går inn i -- Kusamas speilrom, Eliassons kunstige sol og Ai Weiweis porselensfrø bruker rom, lys og materialer til helhetlige opplevelser, og mange er stedsspesifikke.

Konseptkunst setter ideen foran gjenstanden, slik Kosuth, Holzer og Ono viser med stoler, tekst og instruksjoner. Performance bruker kunstnerens egen kropp og tilstedeværelse, som da Abramović berørte tusenvis med stille blikkontakt. Relasjonell estetikk gjør selve møtet mellom mennesker til kunst, som når Tiravanija lager mat i et galleri.

Alle disse retningene utvider hva kunst kan være: den trenger ikke å være et objekt -- den kan være en opplevelse, en tanke eller et møte.