4.4 Moderne og abstrakt kunst

Da et svart kvadrat ble kunst

I 1915 stilte en russisk kunstner ut et maleri som var... en helt svart firkant på hvit bakgrunn. Ingenting mer. Var dette virkelig kunst? Et par tiår senere stilte en amerikaner ut malerier av suppebokser, akkurat som de i supermarkedet. Folk var rasende og forvirret.

Disse to verkene markerer to av de største revolusjonene på 1900-tallet. På begynnelsen av århundret begynte kunstnere å bryte ned de siste reglene for hva kunst «skulle» være. De kuttet båndene til virkeligheten og skapte abstrakt kunst - bilder som ikke forestilte noe gjenkjennelig i det hele tatt. Gjennom århundret eksploderte kunsten i retninger: kubisme, surrealisme, pop-art og mye mer.

I dette kapittelet skal vi møte to av de mest innflytelsesrike skikkelsene - Pablo Picasso og Andy Warhol - og forstå hvordan de utvidet selve definisjonen av hva kunst kan være.

Kubismen: å se fra alle vinkler samtidig

Den første store revolusjonen var kubismen, utviklet av Pablo Picasso og Georges Braque i Paris rundt 1907. De slo fast noe radikalt: et maleri trenger ikke vise virkeligheten fra én vinkel. Kubistene brøt opp objekter og figurer i geometriske former - kuber, sylindre, kjegler - og viste dem fra flere synsvinkler på én gang. Et ansikt kunne vises forfra og i profil samtidig. De avviste også den tradisjonelle dybdeillusjonen fra sentralperspektivet; bildet ble bevisst flatt.

Hvordan «leser» man et slikt bilde? Tenk på det som å ta et fotografi, klippe det i biter og sette bitene sammen i en ny rekkefølge - alle delene er der, bare omorganisert. Noen tolker det som et forsøk på å vise bevegelse og tid: du ser personen slik du ville gjort om du gikk rundt dem. Kubismen hadde to faser: analytisk kubisme (objekter brytes ned i mange små fragmenter, som et knust speil, i dempede brun- og gråtoner) og syntetisk kubisme (enklere former, sterkere farger, og collage der papir og avisstykker limes inn).

Picasso (1881-1973) er kanskje 1900-tallets mest innflytelsesrike kunstner. Født i Spania, men bosatt i Frankrike, lagde han over 50 000 verk i sitt 91 år lange liv. Han skiftet stil hele tiden - den melankolske blå perioden, den varmere rosa perioden, kubismen, klassisisme og surrealisme. Les Demoiselles d'Avignon (1907) startet kubismen og sjokkerte samtiden med kantete kropper og ansikter inspirert av afrikanske masker. Og Guernica (1937), et enormt svart-hvitt-maleri, er et av historiens kraftigste antikrigsverk - malt som protest mot bombingen av en by under den spanske borgerkrigen.

Abstrakt kunst: når motivet forsvinner helt

Kubismen viste at kunst ikke trengte å gjengi virkeligheten realistisk. Det neste steget var å fjerne motivet helt. De første abstrakte maleriene kom rundt 1910. Husk: ordet «abstrakt» betyr «å trekke ut» - det essensielle trekkes ut fra det konkrete. Abstrakt kunst bruker form, farge, linje og tekstur som selvstendige elementer, uten å vise noe gjenkjennelig.

Flere retninger vokste fram. Wassily Kandinsky var blant de første som malte helt abstrakt; han mente farger og former virker direkte på sjelen, slik musikk gjør, og fylte bildene med fargeflekker og rytme. Kazimir Malevitsj malte i 1915 det berømte Svart kvadrat - en svart firkant på hvit bakgrunn - som et radikalt uttrykk for «ren» kunst som ikke forestiller noe. Piet Mondrian reduserte kunsten til rette linjer, rektangler og primærfargene rød, gul og blå pluss svart, hvitt og grått - stramme komposisjoner som har inspirert alt fra arkitektur til mote.

Senere kom abstrakt ekspresjonisme (1940-60-tallet), en amerikansk retning med store, følelsesladede bilder. Jackson Pollock er kjent for «drip paintings»: han la lerretet på gulvet og dryppet og kastet maling på det. Mark Rothko malte store felt av farge som badet betrakteren i stemning. Abstrakt kunst beviste at form og farge alene kan bære mening, helt uten et gjenkjennelig motiv.

Pop-art: er en suppeboks kunst?

På 1950- og 60-tallet kom en helt ny retning som snudde kunstverdenen på hodet: pop-art. I stedet for å fjerne motivet, hentet den motiver fra populærkulturen - reklame, tegneserier, emballasje og kjendiser - og stilte spørsmålet: Kan en suppeboks eller et bilde av Marilyn Monroe være kunst? Pop-art brukte sterke, flate farger som minner om reklame, gjentakelse av samme motiv som en kommentar til masseproduksjon, og en god dose ironi og humor for å utfordre skillet mellom «høy» kunst og «lav» populærkultur.

Fremst sto Andy Warhol (1928-1987), som begynte som reklameillustratør. Hans Campbell's Soup Cans (1962) viste 32 suppebokser, én for hver smak, og spurte rett ut: er dette kunst? Hans Marilyn Diptych gjentok filmstjernens ansikt 50 ganger i sterke farger, og hans Brillo Boxes så nøyaktig ut som vaskemiddelbokser fra butikken. Warhol kalte studioet sitt «The Factory» - et bevisst valg som understreket at kunsten var masseprodusert med silketrykk. Han spådde: «I framtiden vil alle være verdensberømte i 15 minutter.»

Poenget hans var dypt: en suppeboks i butikken er et produkt, men den samme boksen i et galleri blir kunst. Det er konteksten - hvor noe vises og hvordan det presenteres - som avgjør om noe er kunst. Etter pop-art fortsatte grensene å utvide seg: konseptkunst (ideen er kunstverket), installasjonskunst (du går inn i verket, som Kusamas speilrom), performancekunst (kunstnerens kropp er verket, som Abramovic), street art (Banksy, fortsatt anonym) og digital kunst med AI og NFT-er. Samtidskunsten har ingen enkelt dominerende stil - alt er mulig.

Oppsummering

Vi begynte med et svart kvadrat og en suppeboks, og endte med å forstå hvorfor begge er kunst. Det 20. århundret var en tid med enorme forandringer. Kubismen, utviklet av Picasso og Braque, brøt opp virkeligheten i geometriske former vist fra flere vinkler samtidig. Abstrakt kunst gikk lenger og fjernet motivet helt - Kandinsky, Malevitsj og Mondrian brukte form og farge som selvstendige uttrykksmidler.

Pop-art, med Andy Warhol i spissen, brakte populærkulturen inn i galleriet og utfordret grensen mellom kunst og reklame, mellom det unike verket og masseproduksjon. Felles for alle disse bevegelsene er at de utvidet definisjonen av hva kunst kan være - en utvidelse som fortsetter i samtidskunstens mangfold den dag i dag.